Dere som har mistet rundt uke 20 -

[Glajenta ♥]

Hvor lang tid tok det før dere synes ting begynte å gå bedre? Og hvor lang tid tok det før dere begynte å jobbe igjen?

 

Vi mistet vår lille jente i uke 22 for snart en uke siden, og jeg føler nesten at dagene blir tyngre og tyngre. Jeg fikk sykemelding i 1,5 uke i første omgang, men kan ikke klare å se for meg i dag at jeg skal på jobb igjen på torsdag. Har legetime før det, men er livredd for å bli presset tilbake på jobb igjen nå... Har en psykisk krevende jobb, hvor jeg møter mennesker i svært vanskelige livssituasjoner - vet ikke hvordan jeg skal klare å forholde meg til alle andre sine problemer, nå som jeg har mer enn nok med mine egne.

 

Jeg strever med å klare å lage litt mat, gå på butikken, i det hele tatt forholde meg til datteren min på 3 år - noen dager klarer jeg nesten ikke forholde meg til henne i det hele tatt. Jeg prøver å komme meg tilbake til hverdagen, jeg vet jo at jeg må. Men det er tøft.

 

Men når blir det bedre?

[Anonym bruker]

Jeg har ingen erfaring med dette, men jeg ønsker å sende deg en stor trøste klem.

 

Jeg tror ikke du trenger å bekymre deg over at du blir tvunget tilbake på jobb. Fortell legen det du skrev her "at du har en jobb hvor du møte folk i vanskelige livssituasjoner å du har mer enn nok med deg selv og ditt nå". Legen har nok forståelse for det og det du har vært igjennom.

 

Jeg håper du har gode mennesker rundt deg som tar godt vare på deg <3 Stor klem

[Anonym bruker]

Jeg har ingen erfaring med dette, men jeg ønsker å sende deg en stor trøste klem.

 

Jeg tror ikke du trenger å bekymre deg over at du blir tvunget tilbake på jobb. Fortell legen det du skrev her "at du har en jobb hvor du møte folk i vanskelige livssituasjoner å du har mer enn nok med deg selv og ditt nå". Legen har nok forståelse for det og det du har vært igjennom.

 

Jeg håper du har gode mennesker rundt deg som tar godt vare på deg <3 Stor klem

[Kjomsa]

Hei.

 

Forferdelig trist at dere ikke fikk beholde jenta deres. Jeg føler veldig med dere og har opplevd akkurat det samme.

 

16 septemer 2008 fødte jeg min døde gutt i uke 22. Tiden etter var jeg i en boble. Husker ikke hvor lenge, men det var veldig tungt den første tiden. Jeg hadde to store brødre å ta meg av. Jeg er glad jeg hadde to barn fra før som jeg "måtte"bruke tid og energi på, for ellers hadde jeg blitt værende i "boblen" min mye lengere. Jeg mener at man må ta seg tid til å sørge, og det er en rett man har. Jeg opplevde det som vanskelig ifht omgivelsene. Jeg møtte ikke alltid forståelse for det jeg hadde opplevd. Ingen hadde følt denne lille gutten som hadde sparket i magen min, og de hadde ikke sett denne lille perfekte og ferdige gutten jeg fødte, på lik linje med mine eldste gutter. Omgivelsene (som ikke fikk se han da) hadde ikke noe annet å forholde seg til enn at jeg var veldig lei meg. Vanskelig å forklare, men jeg tror du vet hva jeg mener :-) Min sorg var liksom ikke legitim så lenge (følte jeg selv da) Men jeg var selv veldig flink til å gi rom for min sorg og dele den med andre, selv om det ikke alltid var lett. Min mann, min mor og mine to søstre hadde sett Nicolai, at han faktisk var en babygutt med øyne, ører, fingre osv, som en baby har. Og for de var det lettere å forholde seg til ifht dette. Men for andre måtte jeg nesten forklare min sorg.

Jeg ble gravid igjen 8 måneder etter, og da ble den nye babyen mitt fokus. Men svangerskapet var preget av mye redsel og angst for at noe skulle gå galt igjen.

I dag 3,5 år etter er Nicolai med meg hele tiden, i hjertet mitt. Jeg har født 4 barn men fikk bare beholde 3 av de. Jeg tenker på han hver dag, men da blir jeg nødvendigvis ikke trist og gråter, men bare tenker på han og blir varm i hjertet mitt. Noen dager kan jeg tenke på han og være lei meg for at han døde. Sorgen er der, men den er ikke like sterk som før, for jeg har lært meg å leve med det. Man lærer seg å leve med sorgen over å ha mistet sitt barn.

Jeg lover deg at ting blir bedre med tiden. Men du som nettopp har opplevd dette har en tung tid i i møte. Jeg håper du og mannen din kan finne styrke i hverandre opp sorgen. Jeg tror selv det er veldig viktig å viser forståelse og respekt for hverandres sorg og hvordan denne vises. Jeg og min mann sørget veldig forskjellig, men jeg følte alltid at han forstod meg, og jeg forstod han.

Ifht legen din, så er håper du har en lege som forstår deg og ditt behov for å kunne få lov å sørge. Hvis du ikke føler deg klar til å starte å jobbe nå så burde du det ikke heller. Med tiden kan du jo starte opp i det små, men kanskje 20 % også øke forsiktig. Forhåpentligvis har du kollegaer som er forståelsesfulle.

 

Jeg vet ikke om dette var til noe hjelp for deg nå, men jeg håper det. Du har det veldig tungt nå, det vet jeg.

 

 

Varm klem fra meg.

[AAnonym86]

Hei. Trist å høre. Jeg mistet selv i uke 20. Fikk beskjed på UL om at det ikke var forenelig med liv, og jeg var ganske langt nede. Gikk mange uker før jeg i det hele tatt kunne snakke om det som hadde skjedd uten å gråte.

 

Jeg hadde en utrolig dårlig fastlege, når jeg ringte henne å sa jeg skulle legges inn på sykehuset på lørdag, så fikk jeg sykmelding t.o.m fredag FØR fødselen. Men fikk sykmeldin av en mer forståelsesfull lege på sykehuset. Jeg hadde legetime mandag (fødte først på søndag), og til tross for at jeg bare satt og gråt så mente legen at det beste for meg var å komme tilbake i jobb, 50% i hvert fall. Så håper du er heldigere med fastlegen enn meg. Jeg snakket med sjefen som var veldi forståelsesfull, og vi fikk ordnet sykmelding til meg.

 

Jeg har ikke vært på jobb siden det skjedde, det er 6 uker siden i dag. Men nå skal det sies at vi er midt oppi flytting osv så dette er eget valg og kun pga fantastisk støtte fra sjefen. Jeg var nok klar til å komme tilbake i jobb ettet 3 uker, og jeg jobber også i helsevesenet med pasienter.

 

Det som skjedde føltes som verdens undergang, men det gikk over. Har ingen barn fra før og hadde aldri trodd at MITT svangerskap skulle ende sånn. Man hører jo stort sett om andre som opplever sånt, men det skjer jo "aldri" med meg... Men der tok jeg feil gitt. Alt kan skje med alle... Prøver heller å tenke framover, og har en samboer som faktisk har spøkt så mye med at jeg blir gravid like fort som sist, at han faktisk klarte å få meg til å le når jeg var på mitt verste... Så håper du også har en bedre halvdel som stiller opp for deg, så skal du se at om noen uker er faktisk ting på bedringens vei.

 

Skaff deg litt lengre sykmelding, du har bare godt av å samle tankene før du begynner å jobbe igjen. Så skal du se at om ikke så alt for lenge så er vi begge gravide igjen med en liten spire vi kam bekymre vettet av oss over... Tro meg, den dagen jeg blir gravid igjen kommer til å være mitt livs beste, men jeg kommer til å være utrygg sikkert hele svangerskapet. Godt at man får tett oppfølging etter noe sånt.

 

Lykke til neste gang, og det blir bedre etter hvert dette også, tro det eller ei <3

[-spent-]

Først og fremst vil jeg gi deg en god klem.

 

Jeg mistet selv i uke 21, i 2009. Fødselen startet av seg selv en natt i oktober ,og en liten gutt kom stille til verden <3

Den første tiden var fryktelig tung, og jeg levde i en boble hvor ingen kunne klare å sette seg inn i det vi hadde opplevd. Veldig glad for at jeg hadde ei datter fra før, ellers vet jeg ikke hvordan jeg skulle kommet meg igjennom det. Livet måtte bare gå videre, men det var fryktelig tungt å se at samfunnet går videre mens du selv føler alt står helt stille.

Det jeg begynte å reagere veldig på, var at ingen spurte hvordan det gikk eller noe da dette dessverre fortsatt er tabu. Jeg reagerte også kraftig da noen sa noe "galt"som : "du er jo så ung, så du har jo flere muligheter.." eller "dette er bare slik som ofte skjer.." Dette er tungt å høre for den som har opplevd dette, men de som sier det tenker nok ikke over at de de nettopp sa var "galt" da ingen andre klarer å sette seg inn i denne situasjonen.

 

Jeg var sykmeldt ca. 3 uker før jeg følte jeg måtte i jobb igjen. Da jeg begynte å jobbe var det altfor tidlig, og jeg slet veldig. Jeg var helt ødelagt etter en dag på jobb, og hadde ikke noe ork til min datter på 2 år eller noe annet.

 

Få deg en lengre sykmelding til du føler du syns det er greit å prøve deg litt, i første omgang. Kroppen har vært igjennom mye, og trenger litt tid på å komme tilbake. Selv om du føler du må, så lytt til kroppen din.

 

Det vil alltid være et tomrom og en sorg, men det blir bedre med tiden selv om du ikke føler det akkurat nå. Den lille engelen din vil alltid være med deg <3

 

ønsker deg masse lykke til

[Glajenta ♥]

Tusen takk for fine, varme svar alle sammen.