Jeg lyver hver dag...

[Anonym bruker]

Vi har bygget nytt hus i et helt nytt byggefelt. Flyttet inn i høst. Resten av familien trives, men jeg hater det... Det er etpar timer fra der vi bodde før. Dette innebærer at det er ikke bare 'å stikke innom' venner lengre. Her vi bor nå er også avstandene såpass store at ungene må kjøres/hentes på fritidsaktiviteter eller hos venner.

 

Det er utrolig vanskelig å få nye venner også. Jeg har møtt opp på alt som er av dugnader, foreldremøter og treninger, har jo fått nye bekjente, men ingenting mer enn det. Sitter i fau på skolen, trener på ene fritidsaktiviteten til ungene, prøvd å invitere med potensielle venninner på tur, vin etc. Hører ikke noe mer etterpå. Nå er jeg bare så lei... Sitter og gråter når jeg er alene, har så sykt 'hjemlengsel'!!

 

Når folk spør hvordan jeg trives lyver jeg. Føler ikke jeg kan svare ærlig... Jeganer virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Blir liksom en dårligere mor/kone for hver dag som går. Ikke kan vi rive ungene opp og flytte igjen heller, jeg er helt tom og svart innvendig og har verdens dårligste samvittighet...

[Anonym bruker]

Så du er avhengig av andre, for å føle at du gjør alt bra nok? OK......

[Virginia.]

Herregud #2; det er da helt naturlig å føle et savn etter venner og samhørighet, hvis man ikke har dette i livet sitt. Ensomhet kan ta bort mye av livsgleden. Du har tydeligvis verken lest eller forstått det HI skriver.

 

Til HI: ønsker deg all lykke til. Har dessverre ikke så mange gode råd å gi deg... Hva med å invitere noen av nabojentene på en "bli kjent- vinkveld"? Eller fosrøke å finne venninner gjennom denen siden?

[Virginia.]

Men hvis dere alle virkelig lengter tilbake, så synes jeg dere skal vurdere det.... Husk ellers på at det første året et nytt sted er det tøffeste, og så går jeg gjerne oppover derfra .