Så lei meg... :,(

[Anonym bruker]

Jeg er gravid med nummer to og mannen og jeg har gått fra hverandre. Hans initiativ. Han har flyttet langt vekk og stiller ikke opp annet enn det obligatoriske barnebidraget. Men jeg trenger jo annen støtte enn penger også. Jeg har ingen familie eller venner som kan stille opp, så jeg er alene om absolutt alt. Jeg jobber deltid og har deltids barnehageplass til minstemann på 2 år. Jeg føler meg som en elendig mor! Kjefter og er irritabel og sint. Som regel lar jeg ham være i barnehagen til nærmere halv fem, og jeg tar meg i å nesten glede meg til han er i seng... Jeg elsker ham over alt på denne jord, men jeg føler ikke at jeg har noe overskudd. Jeg orker liksom aldri å sette meg ned og leke med ham, og jeg vet at jeg er veldig utålmodig. Jeg tenker alltid at i morgen, da skal jeg skjerpe meg. Det beste er om vi kan dra ut litt; kjøre en tur på kafe, innom noen, gå på kjøpesenter og slikt. "Lyspunktet" mitt er alenetiden jeg har på kvelden, med godteri, tv og internett... Blæh!

 

Jeg fikk en mann inn livet mitt, helt plutselig. Det var akkurat som om han skjønte at jeg trengte noen. Jeg har så vidt snakket med ham før, men han har bodd et annet sted i et par år nå. Jeg hadde tenkt til å avvise ham da han tok kontakt, men som han skrev i en melding: DU trenger litt kos også... Også skulle det vise seg at vi har så vanvittig god sex, der han tenker mest på meg enn seg selv. Men nå så skal han altså dra igjen, han skulle aldri bli her lenge, men nå så har altså dagen snart kommet. Og jeg kommer aldri til å se ham igjen. Og det føles som om jeg revner av smerte innvendig, alt går på tverke og alle forlater meg:( Jeg føler meg så ensom, og er vettskremt for babyen som snart er her...

 

Har noen noen oppmuntrende ord?

[nurkisimaven]

Huff, du burde kanskje søke noe form for hjelp?? Noe avlastnings tjeneste eller noe? Ungen din fortjener en opplagt og bli mamma. Ellers kan oppveksten ødelegge fremtiden..

 

Ingen skam å trenge hjelp!!!! Det ville jeg gjort, da blir kanskje alt mye lettere:)

 

Menn er ikke løsningen på alt!! Vi er sterke kvinner. *god klem*

[Anonym bruker]

Takk for det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem. I forholdet til menn så er det så godt at noen kan holde rundt meg også...

[Anonym bruker]

Ut på tur! Kom deg opp av "deppesofaen", ta med deg barnet og gå ut og ha en piknik..Ta med skiver og saft, gjerne frukt, og kom deg ut...Naturen er terapi for sjelen... Behovet for nærkontakt må ikke gå utover sønnen din. Sett pris på det du har og ta ansvar for deg selv. Ha gode minner og sett pris på at du har de og har får møtt han siste mannen... Kos dej med gutten din - han drar ingen steds!

 

Dra på bading, på lekeland, ut ut ut!!! Ja jeg mener ut" Ikke noe risikosport eller høyaktivitetsnivå - bare ut å kose seg med lillegutt! Det er LYKKE på jord det!

[Anonym bruker]

Ut på tur! Kom deg opp av "deppesofaen", ta med deg barnet og gå ut og ha en piknik..Ta med skiver og saft, gjerne frukt, og kom deg ut...Naturen er terapi for sjelen... Behovet for nærkontakt må ikke gå utover sønnen din. Sett pris på det du har og ta ansvar for deg selv. Ha gode minner og sett pris på at du har de og har får møtt han siste mannen... Kos dej med gutten din - han drar ingen steds!

 

Dra på bading, på lekeland, ut ut ut!!! Ja jeg mener ut" Ikke noe risikosport eller høyaktivitetsnivå - bare ut å kose seg med lillegutt! Det er LYKKE på jord det!

 

Signerer denne:-)

 

Jeg er også alene med barn , hvor barnet ikke har kontakt med bf , har barnehageplass og minimalt med barnevaktalternativer.

 

I ukedagene er barnet i bhg til stengetid, men i helgene finner vi på litt forskjellig og har mye kvalitetstid sammen:-)

[Anonym bruker]

Hi her

Jeg skjønner hva dere mener. Problemet er bare at jeg på et vis ikke klarer å skjerpe meg. Jeg griner rett som det er, også foran sønnen min, jeg klarer ikke å la være fordi jeg føler meg så på bånn:( Toårstrassen har kommet for fullt og når vi er ute så stikker han av. Rett ut i veien mens jeg bærer varer og skal låse opp bilen, det er glattis og jeg begynner å bli ganske tung. Hjemme så finner han på så mye rart. Plyndrer kjøleskapet og kliner brunost på veggene bare jeg skal ta en kjapp dusj for eksempel. Eller klatrer opp på et eller annet og faller ned, eller kliner inn hele seg i egg. Det er slike ting som gjør at jeg blir så sint, men det er jo meg det er noe i veien med. Han er jo så liten og uskyldig:(

[Anonym bruker]

Hi her

Jeg skjønner hva dere mener. Problemet er bare at jeg på et vis ikke klarer å skjerpe meg. Jeg griner rett som det er, også foran sønnen min, jeg klarer ikke å la være fordi jeg føler meg så på bånn:( Toårstrassen har kommet for fullt og når vi er ute så stikker han av. Rett ut i veien mens jeg bærer varer og skal låse opp bilen, det er glattis og jeg begynner å bli ganske tung. Hjemme så finner han på så mye rart. Plyndrer kjøleskapet og kliner brunost på veggene bare jeg skal ta en kjapp dusj for eksempel. Eller klatrer opp på et eller annet og faller ned, eller kliner inn hele seg i egg. Det er slike ting som gjør at jeg blir så sint, men det er jo meg det er noe i veien med. Han er jo så liten og uskyldig:(

 

Kunne dette vært noe?

 

http://www.home-start-norge.no/Default.aspx?ID=9