Foreldre som er "avhengig" av sine barn

[Anonym bruker]

Vi er fire søsken som alle er voksne. To av oss har barn, to ikke.

 

Våre foreldre har alltid stilt opp for oss, selv om jeg noen ganger har følt at det har gjort dem godt å kunne fremdeles være der for oss selv om vi er voksne, så har det selvfølgelig vært tider hvor jeg virkelig har trengt dette.

 

Men nå er jeg 29 og har kommet over en stor kneik i livet mitt som var vanskelig på mange måter. Mine foreldre var da der for meg akkurat når det sto på som verst. Men nå er jeg i gang med livet igjen, og det er ikke at jeg ikke trenger dem mer, men jeg føler ikke lenger det behovet for å dele mine tunge stunder lenger.

 

Mine andre søsken lever også sine liv og har grei kontakt med de, men jeg står nok bl.a. mye nærmere dem pga barna mine.

 

Jeg føler et slags press på meg for å ta vare på dem som datter, føler ansvar for at livet deres skal bli bra. Mine foreldre er ikke veldig sosiale og de er mye sammen i og med at min far jobber redusert fram til 67 og mamma allerede er pensjonist. De har det bra sammen tror jeg, men får lite ut av livet...føler jeg i noen tilbakemeldinger jeg får innimellom.

 

Hvordan takle dette på best mulig måte. Jeg kan ikke leve for dem, men setter jo utrolig pris på at de er der når det trengs. Vil ikke virke utakknemlig, men merker noen ganger i kommentarene deres at de irriterer seg over mine andre søsken som de ikke får så mye tilbakemld fra. Tror da at det også ville gjelde meg om jeg skulle bakke ut litt.

 

Jeg orker ikke å si ifra, men er det ikke greit at man tar fatt på livet sitt og lever det på godt og vondt, uten å hele tiden føle ansvar for at foreldrene sitter og kjeder seg "alene"??

[Anonym bruker]

Gi dem klar beskjed om at du er taknemlig for det de har gjort for deg men at de må leve sine egne liv. Om de ønsker å få noe ut av livet må de ta grep selv. De kan finne seg jobber (det er faktisk mange som er i jobb selv om de er over 70), gjøre frivillig arbeid, engsajere seg i politikk, begynne å trene eller legge seg på sofaen. Det er opp til dem. Deres liv er deres ansvar.

[Anonym bruker]

Gi dem klar beskjed om at du er taknemlig for det de har gjort for deg men at de må leve sine egne liv. Om de ønsker å få noe ut av livet må de ta grep selv. De kan finne seg jobber (det er faktisk mange som er i jobb selv om de er over 70), gjøre frivillig arbeid, engsajere seg i politikk, begynne å trene eller legge seg på sofaen. Det er opp til dem. Deres liv er deres ansvar.

 

Hi

Ja jeg vet jo at det er sant, men når man likevel føler dette ansvaret? Ingen som har det sånn??

[Gjest yrild]

Jeg skjønner deg veldig godt! Vi er forskjellige typer her i verden og jeg er en sånn som alltid tar vare på de som faller utenfor på fest etc etc. Føler også stort ansvar for mine foreldre.

 

Du skal ikke ta ansvar for deres liv, men kjenne etter hva du ønsker å gjøre for dem og hvor grensene dine går. Hvis du ikke setter grenser kommer alle (ikke bare dine foreldre) til å tråkke over dem og det igjen fører til at du blir sliten. Samtidig synes jeg at vi skal ta vare på hverandre også.

 

Du må bare finne ut av hvor mye du vil ha dem involvert i ditt liv og så muligens prate om dette. Si at du har tenkt mye på det og at det er viktig at du klarer å leve livet ditt uten å ha dem i ryggen hele tiden, men at du er kjempetakknemlig for at de var der når du trengte dem.

 

Ringer de hver dag? Eller hva er det egentlig du reagerer på?

[Anonym bruker]

Gi dem klar beskjed om at du er taknemlig for det de har gjort for deg men at de må leve sine egne liv. Om de ønsker å få noe ut av livet må de ta grep selv. De kan finne seg jobber (det er faktisk mange som er i jobb selv om de er over 70), gjøre frivillig arbeid, engsajere seg i politikk, begynne å trene eller legge seg på sofaen. Det er opp til dem. Deres liv er deres ansvar.

 

Gi dem klar beskjed om at du er taknemlig for det de har gjort for deg men at de må leve sine egne liv. Om de ønsker å få noe ut av livet må de ta grep selv. De kan finne seg jobber (det er faktisk mange som er i jobb selv om de er over 70), gjøre frivillig arbeid, engsajere seg i politikk, begynne å trene eller legge seg på sofaen. Det er opp til dem. Deres liv er deres ansvar.

 

 

Lettere sagt enn gjort det, ting er ikke så enkelt. Jeg er ikke HI.

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener, HI.

Mor mi har vært en fantastisk barnevakt osv i en periode da jeg hadde det veldig slitsomt og vondt, i forbindelse med skilsmisse.

 

Men nå som det er gått noe år, jeg har lagt den bak meg og har etablert meg på nytt, har hun gåt helt i kjelleren. Nekter å feire jul med meg og min nye samboer, for eksempel. Hun overidentifiserer seg med meg, og tror "alle mannfolk er noen svin". Hun syns rett og slett parforhold er noe dritt, og syns ikke jeg skal være i et... (siden hun selv ikke er det, tenker jeg) Og denne negativiteten overfører hun på mannen min, som er totalt uskyldig.

 

Så jeg vil helst at hun skal prøve å finne mening i livet utenfor det å dyrke bitterheten og å leve gjennom meg og barna mine. Men hun begynner å grine hvis jeg f eks avlyser en avtale med henne, og blir skuffa hvis noen andre får lov å være barnevakter!

[Anonym bruker]

Gi dem klar beskjed om at du er taknemlig for det de har gjort for deg men at de må leve sine egne liv. Om de ønsker å få noe ut av livet må de ta grep selv. De kan finne seg jobber (det er faktisk mange som er i jobb selv om de er over 70), gjøre frivillig arbeid, engsajere seg i politikk, begynne å trene eller legge seg på sofaen. Det er opp til dem. Deres liv er deres ansvar.

 

Gi dem klar beskjed om at du er taknemlig for det de har gjort for deg men at de må leve sine egne liv. Om de ønsker å få noe ut av livet må de ta grep selv. De kan finne seg jobber (det er faktisk mange som er i jobb selv om de er over 70), gjøre frivillig arbeid, engsajere seg i politikk, begynne å trene eller legge seg på sofaen. Det er opp til dem. Deres liv er deres ansvar.

 

 

Lettere sagt enn gjort det, ting er ikke så enkelt. Jeg er ikke HI.

 

HI

Ja, jeg kan ikke si det til dem for det er ikke noe som er ordentlig plagsomt. De ringer ikke mer enn en gang eller to i uka, men vi bor langt unna hverandre og ser hverandre ikke så ofte. Men det jeg vet er at om jeg ordentlig kommer i gang med livet mitt, sosialt og profesjonelt så får jeg ennå mindre tid til dem enn nå. Og jeg vet at de klarer seg selv, men jeg vet også at de faktisk går litt på veggen hjemme.

 

Greit nok, vet det er deres eget ansvar, men mitt ansvar er å gi dem kontakt med meg og barna slik at de i hvert fall føler den nærheten. Og den klarer jeg ikke å gi, de kommer med slike små kommentarer i blant (ikke vondt ment) hvor litt av bitterheten og savnet stikker i gjennom. Jeg vet jo om jeg tar opp dette så vil alt bare bli ennå mer anstrengt, tror heller jeg må jobbe med meg selv.

[Anonym bruker]

Til svigermor har vi måtte si det rett ut at hun må klare seg mer på egenhånd, vi kan ikke hjelpe henne med alt hele tiden og vi kan ikke leve livet for henne. Om hun ikke klarer å finne på noe å gjøre med livet sitt så får det bare være slikt, men vi klarer ikke å gjøre alt med henne hele tiden. Hun er alene og har endel sykdommer, men hun er slettes ikke så syk at hun ikke kan leve livet sitt slik hun faktisk vil.

 

Mine foreldre var på skillsmisse randen før jeg fikk barn, men når første barnebarn kom så fant de også tilbake til hverandre igjen. Barnabarna var tingen som de samlet seg rundt og da fant ting de kunne gjøre sammen igjen. For etter meg og min søster flyttet ut av huset, så forsvant liksom det de hadde tilfelles. (de er veldig forskjellige personer, ingen felles interesser, lite ute med venner osv)

Min mor har en mor som levde livet gjennom sine barn etter hennes mann døde, så min mor har sagt jeg må siifra om hun blir lik sin mor. Men vi har funnet en balansegang som vi alle syns er bra. Vi har mest telefonkontakt siden jeg har flyttet litt unna, men ikke så ofte at det blir masete. Like mye jeg som ringer som de. Vi har også en hytte som vi alle er på, men vil vi ha litt alenetid så kan vi trekke oss tilbake uten at noen blir fornermet eller sure. Jeg tror ikke vi hadde hatt det så bra sammen om vi ikke kan snakke veldig åpent om dette, vi har satt klare grenser. For med 13 mennesker som veldig ofte er der sammen så kunne det fort blitt konflikter.