Nå blir jeg sikkert stemplet som verdens verste mor...

[Anonym bruker]

Jeg og far har begynt med samvær 50/50. Det ser ut som om sønnen vår har det fint, selv om vi bare nettopp har begynt med det.

 

Problemet er meg. Jeg sliter litt. Syns det er vanskelig å komme tilbake til rutinen vi pleier å ha da han bodde fast hjemme. Når han er borte i 1 uke, så har jeg bare meg selv å tenke på, så da blir jeg vant til det. Men så kommer han hjem, da føler jeg at jeg klare ikke å håndterer det å ha en person til i huset (det er nå dere kan tenke at jeg er en dårlig person og mor). Jeg blir sur og gretten og kjefter for ingenting.

 

Det er vanskelig å forklare dette...

 

Ja, jeg vet det at det var vanskelig for far også som har vært i situasjonen jeg er i nå. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette.

 

Bare kjeft så mye dere vil...jeg er frustrert og fortjener det sikkert.

[Kliko]

Kan tenke meg at det ikke er så lett =) Du blir vant til å være alene, kanskje sove lenge, spise hva du vil og ikke ha noen å passe på den ene uka. Den andre uka blir det jo det helt motsatte.

 

Slitsomt..

 

Du kan jo tenke deg hvordan barnet har det. Mamma er alltid sur og ting har blitt helt annereldes enn det var før, kanskje er det sånn hos pappa også?

 

Syns du skal finne ut av dette. Kanskje er ikke 50/50 noe for dere.

[Anonym bruker]

Eller kanskje jeg som bare må tilvenne meg. Gutten blir jo selvfølgelig lei seg når jeg driver å kjefter for ingenting. Slitsom dette her, for jeg kjefter, han gråter, jeg trøster, han blir glad igjen, så kjefter jeg på nytt...og det går som en ond sirkel. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette. Lett å si at jeg må tenke meg godt om før jeg eksploderer, men hos meg så eksploderer jeg før jeg rekker å tenke eller noe. Det er som om en energi bygger seg inni som bare Må ut der og da.

 

Far har klaget over for lite tid med sønnen sin, så vi dro på mekling. Psykologen mente at vi fint kunne prøve 50/50, for det gikk jo så fint med han da han var liten (altså psykologen). Så derfor så kunne vi fint prøve dette. Jeg var skeptisk, men siden far og psykologen satt der " hvorfor ikke? Det skader ikke", så følte ikke at jeg hadde så mye å si. Følte at dem begge var imot meg.

 

Ja, nå kom jeg helt ut av det her. Men det er mye frustrasjon som har bygget seg opp. Vet ikke hvem jeg skal hendvende meg til lenger.

 

P.s tusen takk for et vennlig svar. Hadde nesten grudd meg til å lese svaret

 

HI

[Anonym bruker]

Kanskje 50/50 ikke er greia for dere? Hvis du som er voksen synes det er vanskelig å tilpasse deg, så kan du jo tenke deg hvordan det muligens er for barnet? Snakk med far og hør om det kan være en annen løsning. Lykke til!

[Anonym bruker]

Hvis ikke ordningen passer, må du gi beskjed om det, ikke la de overkjøre deg, du har noe du skulle ha sagt du også.

 

Kanskje du hadde hatt godt av noen alenetimer på familievernkontoret hos en psykolog,kanskje en annen enn den som hadde meklingtimen, bare for å legge frem det du sliter med. Så kunne dere kanskje kommet til en annen løsning på samværet i ettertid?

 

Familievernkontoret er ett lavterskeltilbud, der man ikke trenger henvisning for å få time.

Skulle det likevel være lang ventetid, så kan du få fastlegen til å henvise deg, mtp at det er ett barn med i bildet, da kan det være at du kommer til raskere.

[Anonym bruker]

Da tar jeg kontakt med familiekontor og får en time til en samtale. For øyeblikket ser det ikke ut som barnet vårt lider på noen måter....for øyeblikket. Jeg vet jeg høres veldig egoistisk og veldig mye jeg, jeg og atter jeg....

 

Tusen takk for svar. Skal ta kontakt med familiekontor for en time til samtale så fort som mulig.

 

Takk igjen. Det var deilig å få lufte ut og mest av alt...deilig å få alvorlig svar tilbake. Det var det jeg trengte.

 

HI

[Anonym bruker]

Hmm, jeg synes det høres ut som om du er for mye hjemme den uka du ikke har gutten... Om du føler du har fått utrettet eller opplevd lite uka før gutten kommer, så er det klart det er kjipt å få tilværelsen sin snudd opp ned i tillegg og bare måtte gi av seg selv når du er tom.

 

Fyll deg opp med aktiviteter. Da blir du i mye bedre stand til å gi til gutten når han er der. I tillegg setter du ned faste husregler for gutten, som han skal forholde seg til. Det samme gjelder deg! Du kan kjefte om reglene brytes, og du holder kjeft om ikke noen regel er brutt. På den måten gir dere begge til hverandre.

 

Klart gutten tar skade av kjefting og ufred. Ikke tro for ett eneste sekund at dette ikke påvirker han for øyeblikket!! Det er opplagt at det gjør det.

 

Men ta kontakt med familievernkontoret, som du sier at du skal gjøre:) Tenk igjennom hva som kan fungere for deg? Vil du ha gutten mer enn 50%, eller vil du ha han mindre? For meg høres det litt suspekt ut at du reagerer på at gutten er der, det normale er vel å savne barna man ikke har hele tida i hverdagen?.. Kan det være at du faktisk slet allerede med ordningen før 50/50 avtalen, også har du utløp for det nå som du endelig kan leve litt for deg selv igjen? Og ønsker så mye mer av det?

 

Uansett, lykke til i situasjonen!!

[Gjest ronja røverdatter]

Så lenge det er du som har et problem med ordningen og ikke far eller gutten, mener jeg at du må jobbe med deg selv og det blir for lettvindt å si at dette ikke passer for dere. Det passer ikke for deg, og det er noe helt annet.

 

Du må heller prøve å gripe fatt i dine problemer og gjøre noe med dem. Snakk gjerne med familievernkontoret eller andre offentlige hjelpeinstanser / fastlege / psykolog eller hva som helst som kan være godt for deg.

 

#7 har flere gode poeng. Regler er sikkert veldig viktig for barn som bor to plasser. Det er viktig at barnet vet hva som gjelder hos mor og hva som gjelder hos far, og jeg tror det er viktig for hver enkelt forelder og være enig med seg selv i hva som gjelder hos en selv også. Da er det mindre å krangle om.

 

Det er ikke så rart om at du blir litt irritert når gutten kommer tilbake, det er sikkert ganske naturlig - nå er uka med "nå kan jeg gjøre hva jeg vil" over, og selv om du er aldri så glad i ungen din, er det en omvelting for deg også. Ikke ha dårlig samvittighet for det, det er helt ok å føle sånn, men det er ikke ok å la det gå utover gutten. Det er noe du må jobbe med. Det er ikke uvanlig at par hvor den ene jobber borte i perioder, sliter i hjemme-perioder, uansett hvor forelska og glade de er i hverandre. Man blir forstyrret i rutinene sine. Det samme kan helt sikkert skje med barn også.

 

Ta en alvorsprat med deg selv og fortell deg selv klart at det er ikke barnet du er irritert på, du er irritert på at rutinene dine bllir forandret. Si det gjerne høyt inni deg og pust et par ganger og tenk over om du virkelig trenger å kjefte i situasjonen som oppstår.

 

Lykke til! Det går seg nok til etterhvert bare du griper fatt i det.

[Anonym bruker]

Innlegg 7 igjen:) Jeg synes innlegg 8 sier mye riktig, det gjelder å kjenne seg selv og hvorfor man reagerer som man gjør, også tenke fornuftig og rasjonelt rundt følelsene (selv om det kan være vanskelig). Tenk løsninger, hva kan jeg/vi gjøre for at både gutten og jeg får det fint den uka han er her. Ikke lås tankene dine på at "nå må jeg være alene med omsorg for gutten her hjemme i en hel uke".

 

Finn på aktiviteter som både han og du liker i hverdagen og i helgene. Da skaper dere gode minner sammen, og da blir det ikke så tungt å ta seg av han. Og kjør på med et par fritidsaktiviteter i uka. Det opptar en god del av ettermiddagen/kvelden de dagene, og du får "fri" en times tid.

 

Og igjen vil jeg påpeke dette med husregler. Det gjelder vel så mye regler på guttens selvstendighet. Legg opp til selvstendighet, lær han det. Når han er 8 år, så er han faktisk ganske stor, og han skal normalt sett ikke trenge sååå mye omsorg at forelder trenger å gå i fistel av irritasjon. Han kan hente egen drikke og smøre egne brødskiver, men spis sammen. Han kan også ha et kvarters alenetid når dere kommer hjem, så du får hvile litt rett etter jobb.

 

Hva med leggerutiner? Han kan f.eks. se på tv frem til kl. 20, og etter det så tar han kveldsstellet sitt og legger seg (eventuelt spiller på pc'en en halvtime til 1 time først). Dermed får du 2 timer alene frem til kl.10 (eller enda mer om du legger deg seinere).

 

Tenk løsninger som funker for begge to. Jeg tror også det går seg til bare du griper fatt i det:)

[Anonym bruker]

Tusen takk begge to for svarene. Jeg vet at problemet er meg og ikke gutten eller far. Vi har våre faste rutiner hver dag, og faste aktiviteter hver uke. Det er store problemer med å komme inn i takten igjen, hvis dere skjønner.

 

Men jeg har tatt kontakt med fastlegen min nå og fått en henvisning til en psykolog. Tar tid, for det er kø, men forhåpenligvis så blir det lettere etterhvert.

 

Jeg vet at jeg ikke burde kjefte på sønnen min for ingenting. Sitter og angrer som en hund hver gang jeg gjør det, og prøver å gjøre det godt igjen. Men det er ikke lett. Mye frustrasjoner som er stengt inni og mye damp som bygger seg opp.

 

Jeg tenker at dette er bare overgangen....vi har bare nettopp begynt med 50/50. Så om ikke så lenge så vil jeg komme inn i dette og da blir det lettere. Men frem til da, så skal jeg gjøre mitt beste for å ikke la dette gå innpå meg.

 

Jeg setter veldig stor pris på rådene jeg har fått og for tipsene. Trenger all den hjelpen jeg kan få. Har dere noe mer så så er det bare å komme med det. Gjerne litt "trøst" også hvis dere har litt på lager

 

HI

[Anonym bruker]

Samme som innlegg 7 igjen:

 

Hehe, jeg forstår deg veldig godt HI. Jeg er nemlig ikke mamma selv, jeg er bare stemor til 2, men føler meg ofte alene om omsorgen og problemene likevel. Jeg sliter selv en del ganger med den uka vi har unga... Jeg kom bare med mine tips for å finne harmoni og tilfredshet i omsorgsrollen.

 

Det er vanskelig å omstille seg og akseptere. Særlig i mitt tilfelle, siden unga ikke er mine. Men jeg er så heldig at ungene er blitt veldig fine og greie (var mye krangling før og jeg ble gær'n). Først trodde jeg at jeg ikke likte unga, men nå har jeg funnet ut at det er omstillingen til selve omsorgen jeg kan slite med, for jeg nyter de ukene vi bare er voksne så godt.

 

Vi er vanedyr alle sammen, og fra naturens side er det ikke meninga at vi skal leve lange stunder uten omsorg for barna våre. Enkelte av oss sliter mer med omstillingen enn andre.

 

Kanskje mitt beste råd? til deg i mellomtiden er å snakke og snakke og snakke om problemene til en eller flere i nærmeste familie og nære venner. Bytt litt på hvem du henvender deg til, så ingen blir lei deg og problemene:P Det har hjulpet meg veldig, både med annen input, men også bare det å snakke om det som er tungt gjør byrden lettere. Ingen eksperter anbefaler å sitte inne alene med problemene, og i militære oppdrag så nektes folk å være alene før alle har snakket ut om dagens hendelser, fordi vi mennesker ikke er lagd for å slite med problemene alene. Om du ikke vil innrømme at du kjefter på gutten til dine nærmeste, så kan du i alle fall i at du kjenner at du blir så irritert av X og Y;)

[Anonym bruker]

Jeg og far har begynt med samvær 50/50. Det ser ut som om sønnen vår har det fint, selv om vi bare nettopp har begynt med det.

 

Problemet er meg. Jeg sliter litt. Syns det er vanskelig å komme tilbake til rutinen vi pleier å ha da han bodde fast hjemme. Når han er borte i 1 uke, så har jeg bare meg selv å tenke på, så da blir jeg vant til det. Men så kommer han hjem, da føler jeg at jeg klare ikke å håndterer det å ha en person til i huset (det er nå dere kan tenke at jeg er en dårlig person og mor). Jeg blir sur og gretten og kjefter for ingenting.

 

Det er vanskelig å forklare dette...

 

Ja, jeg vet det at det var vanskelig for far også som har vært i situasjonen jeg er i nå. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette.

 

Bare kjeft så mye dere vil...jeg er frustrert og fortjener det sikkert.

 

Jeg syns det å velge 50/50 er egoistisk. Det er et valg dere tar med deres behov prioritert. Det er jo fakta at det ikke er det beste for barnet.. så hvorfor ellers velge det? Et barn trenger stabilitet.

[Vimmel]

Jeg og far har begynt med samvær 50/50. Det ser ut som om sønnen vår har det fint, selv om vi bare nettopp har begynt med det.

 

Problemet er meg. Jeg sliter litt. Syns det er vanskelig å komme tilbake til rutinen vi pleier å ha da han bodde fast hjemme. Når han er borte i 1 uke, så har jeg bare meg selv å tenke på, så da blir jeg vant til det. Men så kommer han hjem, da føler jeg at jeg klare ikke å håndterer det å ha en person til i huset (det er nå dere kan tenke at jeg er en dårlig person og mor). Jeg blir sur og gretten og kjefter for ingenting.

 

Det er vanskelig å forklare dette...

 

Ja, jeg vet det at det var vanskelig for far også som har vært i situasjonen jeg er i nå. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette.

 

Bare kjeft så mye dere vil...jeg er frustrert og fortjener det sikkert.

 

Jeg syns det å velge 50/50 er egoistisk. Det er et valg dere tar med deres behov prioritert. Det er jo fakta at det ikke er det beste for barnet.. så hvorfor ellers velge det? Et barn trenger stabilitet.

 

Ja, et barn trenger stabilitet, og det får de mest ved at samværsavtalen opprettholdes og at foreldrene samarbeider godt. For noen barn kan det hende at 50/50 gir ustabilitet, men det er faktisk ganske mange barn som trives med det også. Gutta til min søster har fått tilbud om å bestemme samværet selv, eller gå over til eks 2 uker av gangen, men barna selv tviholder på 50-50, og vil ikke ha det på noen annen måte.

 

Mye forskning viser at far bringer noe helt unikt til barna som mor ikke kan erstatte fra naturens side, det har noe å si for hvordan barna takler sosiale settinger, psykisk utvikling, akademisk utvikling/resultater, samt valg av -og oppførsel overfor motsatt kjønn. I dette lyset er det opplagt at 1 kveld i uka og annenhver helg er altfor lite.

 

Jeg mener at så sant boavstander ikke gjør det uaktuelt, så er ons-søn (eventuelt man morgen) et minimum.

[Anonym bruker]

Samme som innlegg 7 igjen:

 

Hehe, jeg forstår deg veldig godt HI. Jeg er nemlig ikke mamma selv, jeg er bare stemor til 2, men føler meg ofte alene om omsorgen og problemene likevel. Jeg sliter selv en del ganger med den uka vi har unga... Jeg kom bare med mine tips for å finne harmoni og tilfredshet i omsorgsrollen.

 

Det er vanskelig å omstille seg og akseptere. Særlig i mitt tilfelle, siden unga ikke er mine. Men jeg er så heldig at ungene er blitt veldig fine og greie (var mye krangling før og jeg ble gær'n). Først trodde jeg at jeg ikke likte unga, men nå har jeg funnet ut at det er omstillingen til selve omsorgen jeg kan slite med, for jeg nyter de ukene vi bare er voksne så godt.

 

 

Hei. Tusen takk for rådet. Jeg har mange rundt meg som stiller opp. Har fått pratet med noen og det føles mye lettere nå.

 

Var nettopp ferdig med uken min, og syns det gikk bedre enn sist. Men vi fikk ikke kommet helt inn i rutienene våre før gutten dro tilbake til far. Men denne gangen ble det mindre kjefting og mer prat. Istedenfor å bli sint, så spurte jeg han hvordan han gjorde dette og dette hos far, også prøvde vi å gjøre det samme. Så derfor følte jeg at det ble lettere denne gangen.

 

Ville bare takke alle som har svart og som har kommet med gode råd. Jeg tror (og håper) at det blir lettere for hver samvær.

 

Klem fra HI.

[Anonym bruker]

Hei. Tusen takk for rådet. Jeg har mange rundt meg som stiller opp. Har fått pratet med noen og det føles mye lettere nå.

 

Var nettopp ferdig med uken min, og syns det gikk bedre enn sist. Men vi fikk ikke kommet helt inn i rutienene våre før gutten dro tilbake til far. Men denne gangen ble det mindre kjefting og mer prat. Istedenfor å bli sint, så spurte jeg han hvordan han gjorde dette og dette hos far, også prøvde vi å gjøre det samme. Så derfor følte jeg at det ble lettere denne gangen.

 

Ville bare takke alle som har svart og som har kommet med gode råd. Jeg tror (og håper) at det blir lettere for hver samvær.

 

Klem fra HI.

 

Ja, det er nok lurt å gjøre mye likt som hos far, så sant det ikke er ødeleggende:)

 

F.eks er det forskjellige leggetider hos oss og hos mor, og det har vært mye opposisjon mot det, men nå har eldstejenta heldigvis begynt å akseptere at det er forskjellig. Vi valgte å ta den fighten fordi ungene kom grinete og kranglete til oss etter hvert eneste uke de hadde vært hos mor... Selvfølgelig var det fordi de var altfor trøtte, fordi hun legger dem senere. Særlig i helgene.

 

Sånner ting kan fort bli annerledes... Men jo likere hjemmene er for barnet, dess bedre er det vel kanksje?

 

Lykke til videre:D

[Anonym bruker]

Tusen takk

 

Jeg og far skal ha et møte etter påsken og prate sammen og finne ut av rutiene, slik at det blir likt som mulig. Jeg begynner også å venne meg til tanken på samværet nå.

 

Lykke til til dere også Håper det også går bra for dere.

 

HI