Anonym bruker Skrevet 10. mars 2012 #1 Skrevet 10. mars 2012 Det er antakelig stor risiko forbundet med å skrive noe som helst om ME på dette forumet, så egentlig burde jeg ikke, hvis jeg ikke ønsker å bli såret og mer lei meg. Lite har blitt som jeg hadde forestilt meg i livet mitt. Jeg har vært syk i snart sju år og mottatt rehabiliteringspenger, attøringspenger og AAP i fem år. Før jeg ble syk, var jeg hele tiden en av de beste i klassen, jeg hadde alle muligheter foran meg, og jeg startet på et krevende studium, som jeg elsket. Like før jeg var ferdig med studiet, ble jeg syk, sykmeldt og måtte til slutt innse at jeg aldri ville kunne fullføre dette studiet med min nye og dårlige form. Jeg var hjemme i flere år, for syk til å verken å kunne jobbe eller studere. Etter noen år startet jeg på en ny og lett utdanning, som hvis jeg var heldig, kunne lede fram til et yrke jeg kanskje kunne jobbe deltid i - hvis jeg var heldig med sykdomsutviklingen. Jeg er ikke ferdig med studiet, jeg er sykere enn noen gang. I det siste har jeg begynt å innse at kanskje jeg aldri vil kunne fullføre et studium, kanskje jeg aldri vil kunne bli i stand til å jobbe, og det er så utrolig vondt. I sju år har jeg kjempet og kjempet mot sykdommen, og tenkt på hva jeg skal gjøre når jeg blir frisk, og så blir jeg det kanskje aldri. Kanskje er jeg dømt til å være trygdemottaker, bli sett ned på og tatt for å være en snylter for alltid. Det var ikke slik jeg hadde forestilt meg livet mitt. To store drømmer hadde jeg i livet. Den ene var å få en interessant, givende og utviklende jobb. Slik går det nok ikke. Den andre var å få en stor familie. Mine to barn begynner å bli store (skolebarn), jeg drømmer fortsatt om å få i hvert fall en til. Tiden begynner å gå fra meg, jeg begynner å bli eldre, og jeg er så redd! Skal ME ikke bare ta fra meg muligheten til å jobbe, men også drømmen om få et barn til? Kan jeg tørre å få et barn til? Vil NAV kunne bruke det mot meg at hvis jeg er i stand til å få et barn til, så er jeg også i stand til å jobbe? Mannen min kan gjøre mesteparten i forhold til et nytt barn, men han kan ikke ta over den eventuelle jobben min. Skal jeg vente med å få et barn til, til jeg eventuelt får innvilget uføretrygd for å være på den sikre siden? Skal jeg kunne ta sjansen på at det går greit å få et barn til i forhold til at jeg ikke blir mye dårligere av å gå gravid, nattamming osv.? Skal jeg bare glemme drømmen min og leve med disse to sorgene resten av livet? -Eller skal jeg bare utsette det så lenge at det til slutt blir for sent av seg selv? Dere som er friske og kan jobbe og få de barna dere ønsker dere er så heldige! Jeg skulle så inderlig ønske at jeg var en av dere!
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2012 #2 Skrevet 10. mars 2012 Jeg skjønner godt hva du mener Jeg er også syk (men ikke ME, jeg har ingen diagnose per idag), jeg har nå ikke jobbet på over 5 år og der tærer på. Jeg er alene med mine barn for bf bestemte at han ikke ville være pappa lengre. Jeg var den aktive dama med full jobb som jeg elsket og hadde mange store planer og drømmer, god økonomi og alt på stell.Begynte som barnevakt allerede ved 12 års alder for å tjene mine egne penger og aldri tok imot lommepenger av foreldra mine engang for jeg ville klare meg selv. Plutselig er jeg skilt alenemor som er syk og lever på stønad. hvor livet består i å ta seg av barna så godt jeg kan og komme meg gjennom dagene og behandlinger og ikke minst være alene. Et liv med smerter og et energinivå som ikke klarer å overstige 40% Og omgangskretsen rett og slett er borte, tidligere venninner er i dag bekjente man prater med om man treffer på de og en eller annen gang chatter med på nettet. Jeg kjemper hver dag jeg for å komme meg dit hen at jeg en dag minst kan jobbe deltid. At jeg skal ha ork og mulighet til å ha et liv igjen. Men dette er det jo ingen rundt meg som ser så man blir stempla som lat og trygdemisbruker og hva annet. Det er lett når man har brekt et ben da har alle full forståelse for at man ikke kan gå. Men sykdommer og smerter som er skjulte er det alltid slik at en del ikke tror en og man må hele tiden ikke bare kjempe med det man sliter med, og mot hva andre "tror". både leger, behandlere , nav og verst av alt familie og venner som er rundt en. Noe som igjen gjør at en sliter enda mer med å takle den nye tilværelsen. Neppe noe trøst at andre sliter også, men jeg ville ihvertfall si at jeg skjønner at det er tøft og jeg håper ting ordner seg for deg og dere så godt som det kan
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2012 #3 Skrevet 10. mars 2012 Jeg gråter med deg... Jeg har også ME og i tillegg diagnosen fibromyalgi. Livet er overhodet ikke som jeg hadde tenkt meg, og jeg har grått litervis med tårer i sorg over hva jeg har gått glipp av og kommer til å gå glipp av. Jeg savner den morsomme, energiske jenta, full av smil, latter, glede, optimisme og energi. Jenta som elsket å være ute, som syklet til jobb, gikk lange turer i skogen og alltid var klar for nye eventyr. Nå kan jeg ta meg i å ikke huske sist jeg lo, man må ha et snev av overskudd for å le... Mannen min er fantastisk, men jeg går i konstant angst for at kjærligheten hans skal ta slutt, han er jo fremdeles den aktive friluftsmannen jeg ble sammen med for 15 år siden, men han har mistet turkameraten sin... Legen min sier det er verre sykdommer å få en ME, men jeg tviler mer og mer på det, jeg tror hvilken som helst annen sykdom hadde vært lettere å takle, og kjempe imot. Hvordan kjemper du imot når du blir sengeliggende av å bli sliten? En stor klem sender jeg til deg, og håper du har en ok livskvalitet selv om livet ikke ble som du planla.
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2012 #4 Skrevet 10. mars 2012 Tusen takk for gode svar, begge to! Det gjør godt å vite at man ikke er alene, selv om jeg ikke unner noen å ha det slik... Du siste, med ME, som svarte, det du skriver kunne jeg selv ha skrevet. Jeg er også egentlig et aktivt friluftsmenneske, og jeg går også i evig redsel for at mannen min ikke skal orke mer, at han heller skal ville finne en dame han kan dele opplevelser med, slik vi en gang gjorde... Det vanskelige med ME er at det er så uforutsigbart, synes jeg. Jeg kan ikke ta noe for gitt, jeg vet ikke at så så mye aktivitet fører til så så dårlig form. Det er så varierende hva jeg tåler, så vanskelig å forstå seg på. Hvordan jeg kjemper imot? Jeg vet ikke helt om jeg forsto spørsmålet riktig. Når jeg må legge meg, så ligger jeg til jeg føler at jeg klarer å reise meg og være sammen med familien igjen. Er jeg alene hjemme, ligger jeg mye lengre. I perioder har jeg ligget det meste av dagen det siste halve året. Livet bare forsvinner, og jeg deltar ikke... Nå begynner jeg å bli litt bedre. Jeg har gått noen hundre meter uten å måtte hvile i flere timer etterpå, og jeg kan bruke internett en del, lese litt i et blad eller i avisen. Når jeg er veldig dårlig, så kjemper jeg egentlig ikke så mye mot negative tanker, hvis det er det du tenker på. Det virker takk og pris som om jeg ikke har energi til at de kan komme. Jeg bare forsvinner vekk i en slags døs, på en måte. Nå når jeg begynner å bli bedre, etter den verste perioden jeg har hatt etter at jeg fikk ME, begynner tankene å komme... Alt som ikke har blitt som jeg hadde tenkt og forestilt meg... HI
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2012 #5 Skrevet 10. mars 2012 Hei HI. Jeg kjenner meg så mye igjen i det du skriver. Jeg har diagnosen ME, men er nesten helt frisk. Ble syk for 9 år siden, og har vært frisk i et halvt år nå. Men, mens jeg var syk, fikk jeg to barn. Det har vært tøft som f...., men nå har ikke jeg fått så mye hjelp. Jeg fikk diagnosen ME etter at jeg fikk barna, men gikk på AAP før det. Fikk aldri noe negativ respons av NAV. Nå har jeg for det meste alltid tvunget meg selv til å jobbe 50 %, så jeg har jo alltid vært i jobb. Får du noe hjelp for ME`en ? Jeg gikk i behandling i et halvt år og jeg anser meg selv som frisk. Jobber nesten 100 % og trener en del. Mitt håp er at alle med ME får hjelp til å bli friske, det er en grusom tilstand å befinne seg i!!! Lykke til, HI.
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2012 #6 Skrevet 10. mars 2012 Hei HI. Jeg kjenner meg så mye igjen i det du skriver. Jeg har diagnosen ME, men er nesten helt frisk. Ble syk for 9 år siden, og har vært frisk i et halvt år nå. Men, mens jeg var syk, fikk jeg to barn. Det har vært tøft som f...., men nå har ikke jeg fått så mye hjelp. Jeg fikk diagnosen ME etter at jeg fikk barna, men gikk på AAP før det. Fikk aldri noe negativ respons av NAV. Nå har jeg for det meste alltid tvunget meg selv til å jobbe 50 %, så jeg har jo alltid vært i jobb. Får du noe hjelp for ME`en ? Jeg gikk i behandling i et halvt år og jeg anser meg selv som frisk. Jobber nesten 100 % og trener en del. Mitt håp er at alle med ME får hjelp til å bli friske, det er en grusom tilstand å befinne seg i!!! Lykke til, HI. Så fantastisk at du har blitt frisk! Dette er veldig interessant, kan du fortelle mer om hvordan du ble syk, fikk diagnose og hvordan du ble frisk? (Kanskje lage en egen tråd for å ikke kuppe denne tråden helt;) )
Gjest Ingen skal få! Skrevet 10. mars 2012 #7 Skrevet 10. mars 2012 Hvis det er noen trøst HI så høres dette ut som mitt liv. Var en ener og et ess på skolen og hadde så mange muligheter.. så mye jeg skulle gjøre.. Drømmer... planer... etc.. Men så fikk jeg ME. Det har jeg nå hatt i like mange år som deg. Har fått tre nydelige barn og en flott mann. Livet har ikke vært lett. Orker ikke utbrodere så mye om min situasjon på grunn av folk her inne som ikke forstår. Ble helt ødelagt etter å ha fått tvillinger, men vet du hva? Jeg er på bedringens vei. Går til lege Paul Kavli. Har opparbeidet meg en mye bedre toleranse nå. Faktisk klarer jeg å jobbe alt fra 5-15 timer i uka nå. Ikke særlig fysisk arbeid, men som personlig assistent. Litt er jo bedre enn ikke noe, ikke sant? Det er hardt å leve med ME. Det er hardt med alle som ikke forstår og det er av og til flaut å si at man har det, når man får spørsmålene; ME? Hvordan greier du det med barn? blabla. Det du spør om ang nav (jeg går på aap) er litt artig. Jeg har aldri fått ufør, men har som sagt AAP. Og de har ALDRI stilt spørsmål ved barn og ME. Det er det bare alle andre som gjør. Du må kjenne på hva du orker selv. Og vit at det for de fleste av oss er håp i enden av tunnellen. Jeg har blitt så mye bedre, og det er takket være at jeg har lært meg å si NEI. Hvis jeg bare orker å se en halv film - ok, da går jeg etter halve filmen. Sitter ikke resten av filmen og er ødelagt dagen etterpå. Jeg måtte rett og slett lære meg å bli uhøflig. Idag har jeg brutt toleransen. Jeg var på hoppeloppeland med mine tre barn og mann. Jeg kommer til å være svært sliten i uken fremover, men det går bra, siden jeg ikke har noen vakter til uken og en arbeidsgiver som forstår. Neste gang drar jeg kanskje hjem når jeg kjenner at det blir varmt bak øynene og at blikket flakker. Men idag ville jeg ha det gøy med barna mine, og da får jeg ta støyten. Klem
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2012 #8 Skrevet 10. mars 2012 Jeg er ikke syk på noen som helst måte, men livet mitt har heller ikke blitt slik jeg hadde trodd.. Tror dessverre det er ufattelig mange av oss som ikke klarte å leve livet slik vi ønsket..
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2012 #9 Skrevet 10. mars 2012 Hei! Jeg fikk kyssesyken som 17 åring. Var veldig syk lenge. Lå til sengs i 3 mnd og tapte 20% av muskelmasse og gikk ned 15 kg. Til slutt fikk jeg intravenøs væske og næring som hjemmesykepleien administrerte. Jeg var rett å slett helt ute å kjøre fysisk sett. Lå en tid på sykehus, den perioden husker jeg nærmest inge ting av. Etter at jeg ble friskere fra kyssesyken og begynte å bevege meg og begynne med opptrenning ble jeg oppmerksom på hvor utslitt jeg var.. helt fullstendig tappet for energi. Legen mente at det var helt naturlig og ville gå over.. det gjorde det ikke! Jeg fikk henvisning til spesialist som ga meg diagnosen ME. på videregående måtte jeg kaste inn håndkledet. Jeg ble sengeliggende med lukkede gardiner og hørselsvern. Var veldig dårlig i en alder av 20 år. Tenk, jeg har ikke vært på byen eller vært med venner og sjekket opp gutter fra jeg var 19 til jeg var 23 år. Jeg lå rett ut.. Den dag i dag er jeg frisk. Det gikk plutselig over! Gradvis ble jeg bedre og jeg valgte å trosse symptomene, bare fortsatte i kampen mot livet. Litt som angst, for å overvinne den må du trosse den og se den i hvitøyet. (Har jobbet meg frisk fra angst og, men det er en annen historie.) Startet med å gå tur i skogen vær dag uansett vær i 1 time. Hadde som mål at jeg skulle stå opp vær dag å dusje, kle på meg og fikse meg presentabel. Jeg møtte mannen min når jeg var 25 år og 3 år senere hadde vi fått vår første sønn, jeg var redd for å få et tilbakefall under graviditet og barseltid men kampånden og med hjelp fra min mann gikk det seg til. ME er en sykdom jeg ikke unner noen. Håper alle dere som sliter med dette kan finne en styrke inni dere til å fortsette livet slik dere ønsker og klarer!
Mamma`n til Will& Ailo Skrevet 10. mars 2012 #10 Skrevet 10. mars 2012 Jeg vet veldig godt hvordan du har det HI. Jeg har CP og jeg hadde så mange planer som jeg bare kan glemme nå;( Når jeg var 20 reiste jeg verden rundt, drev med ekstremsporter som rafting,klatring. Jeg gikk pent kledd,sminket meg hver dag,gikk i høyhælte sko. Jeg ville ha mange barn, en bra jobb osv.. Nå sitter jeg her som 30 åring,på aap på 7 året,søkt om uføretrygd,feit,kommer aldri til å få mer enn 2 barn Sminker meg en gang i uka, går mest i joggesko og klarer knapt å sykle. og om 10 år sitter jeg i rullestol. Det er utrolig hardt å leve med en sykdom som ikke syns utenpå og at folk ikke forstår. At man blir stemplet som lat og udugelig. Og at alle drømmene man hadde blir knust. Kjenner meg godt igjen i det du skriver.
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2012 #11 Skrevet 10. mars 2012 Sitter bokstavligtalt å gråter når jeg leser innleggene her. Fikk kyssesyken som 15 åring og ble aldri frisk. Har i dag vært syk i 5 år. Har en datter på 1,5 år som er min store stolthet, men jeg har ingen anelse om hvordan jeg skulle klart meg uten min kjære samboer. Jeg var på bedringens vei unger graviditeten og de første mnd ut i barseltide, men så gikk det galt. Jeg var dårlig konstant med magen i nesten 1 år. Smerter, konstant diare og sliten... Så utrolig sliten av å være oppe halve nattan med smerter og dårlig mage + at jeg hadde et lite barn. Fant etterhvert ut at jeg har laktoseintoleranse etter belastninga på kroppen med ME og fødsel med komplikasjoner, så da utvikla jeg det. Gikk med 20 kg mens de fant ut hva som var med magen. Så nå er jeg ganske langt nede igjen, jeg bare håper, ber og krysser fingrene for at jeg skal bli friskere snart... Det jeg skal fram til er: Det er mange som ikke får oppleve det vi vil desverre...
Gjest thricane Skrevet 10. mars 2012 #12 Skrevet 10. mars 2012 Føler virkelig med dere damer, mye dere må takle som vi andre tar som en selvfølge. Er selv en dame med mange ambisjoner og klarer ikke tenke meg hvordan det må være å plutselig ufrivillig måtte legge dette på hyllen. Kan ikke stort annet enn å sende dere en klem. Jeg håper inderlig at forskere snart knekker koden på ME så dere en dag kan bli friske og leve det livet dere drømmer om. Lykke til.
Mamma`n til Will& Ailo Skrevet 10. mars 2012 #13 Skrevet 10. mars 2012 En annen ting er at jeg ikke er den mammaen som jeg hadde sett for meg og som jeg ønsker og være. Jeg så for meg at jeg kom til å bli den mest tålmodige og aktive mammaen som fant på noe med ungene hele tiden. Turer i skogen,gå på skøyter,ski,sykkelturer,fjellturer ol. Isteden så er eldste heldig om jeg drar ut med han i helgene og yngste får sitte på armen i mer en 10 min. Men, barna mine har det bra og har alt de trenger,de får mye kjærlighet og har annen familie som tar de med på aktiviteter, men jeg syns det er sårt å ikke være den som gjør det med de. Men, jeg har nå fått noen fantastiske leger og har begynt med fysio som forhåpentivis gjør at jeg klarer å bevare den funksjonen jeg har i dag og får enda noen år før jeg må i rullestol Det som også tar mye krefter er kampen med nav. Jeg har egentlig krav på mye som feks hjemmehjelp/personlig assistent, div hjelpemiddeler, men pga at jeg har en samboer som tjener ganske bra får jeg ikke ting jeg har krav på.
Simply Skrevet 11. mars 2012 #14 Skrevet 11. mars 2012 Hei HI. Jeg kjenner meg så mye igjen i det du skriver. Jeg har diagnosen ME, men er nesten helt frisk. Ble syk for 9 år siden, og har vært frisk i et halvt år nå. Men, mens jeg var syk, fikk jeg to barn. Det har vært tøft som f...., men nå har ikke jeg fått så mye hjelp. Jeg fikk diagnosen ME etter at jeg fikk barna, men gikk på AAP før det. Fikk aldri noe negativ respons av NAV. Nå har jeg for det meste alltid tvunget meg selv til å jobbe 50 %, så jeg har jo alltid vært i jobb. Får du noe hjelp for ME`en ? Jeg gikk i behandling i et halvt år og jeg anser meg selv som frisk. Jobber nesten 100 % og trener en del. Mitt håp er at alle med ME får hjelp til å bli friske, det er en grusom tilstand å befinne seg i!!! Lykke til, HI. Så fantastisk at du har blitt frisk! Dette er veldig interessant, kan du fortelle mer om hvordan du ble syk, fikk diagnose og hvordan du ble frisk? (Kanskje lage en egen tråd for å ikke kuppe denne tråden helt;) ) Hei. Kan godt skrive her : ) Jeg har gått i behandling på Lillestrøm helseklinikk (nå Strømmen helseklinikk). Der fikk jeg 5 mnd. behandling med antibiotika/probiotika (hadde mye dritt å rydde opp i). Jeg fikk diagnosen cøliaki. Jeg fikk behandling med B12, d-vitaminer + sterke vitaminer og immunpreparat. Ble satt på diett, ikke sukker, melk, egg, hvetemel (selvfølgelig p.g.a. cøliaki), soya og poteter. Denne dietten fulgte jeg i 7 mnd. (har selvfølgelig fortsatt med glutenfritt). Jeg har fortsatt intoleranse for sukker, merker jeg. Kan spise det i små mengder men ikke alt for mye. Dessverre så har helsemyndighetene nektet klinikken å skrive ut så mye antibiotika, noe som på en måte er forståelig. Men når man ser hvor frisk jeg har blitt og veldig mange andre, så er det verdt det. Jeg har kjørt immunforsvaret mitt i dass med all antibiotikaen men den er på vei opp igjen. Blir fort smittet med forkjølelse osv, men som sagt, immunforsvaret blir sterkere og sterkere.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå