Noen her som kjenner noe til leddgikt hos barn?

[Anonym bruker]

Vi har en sønn som skal utredes for dette.

[Anonym bruker]

Kjenner ikke så mye til det, annet enn at en i fjern familie har hatt det siden barnestadiet. Hun har fått bar og har høyskoleutdannelse i dag.

 

Men hun trenger mye hjelp, og har dårlige dager. Tror hun er alvorlig angrepet, og har vært det hele tiden.Tipper hun var under året da vi fikk vite hun hadde det.

 

Uff.. det kan ikke være greit bare med mistanken, og hvertfall ikke diagnonsen. Diagnosebarn er tøft. Har selv diagnosebarn, så akkurat det vet jeg en del om.

[Anonym bruker]

Nei det er tøft, Vi har en liten en på litt over året. 14 mnd.

Men nå er det i allefall et håp om hjelp til den lille.

Hun har så mye vondt, og har det ikke bra.

[Anonym bruker]

Jeg fikk diagnosen i 4 årsalderen og har det ennå. Etter å ha sett hvordan andre har det så vil jeg ikke si at jeg har det så ille. Har vondt i ledd og er litt hoven til tider, men jeg har sett så mye mye verre at jeg priser meg bare lykkelig for at jeg er såpass frisk som jeg er.

Har ikke vært på sykehuset for dette på mange mange år. Sist jeg var der bestemte jeg meg for at det skulle være ille før jeg satte mine bein der igjen. Legen skulle på død og liv dytte på meg sterke smertestillende noe jeg IKKE ville ha. Legen insisterte. Jeg er livredd piller, har sett enkelte i min nærhet være avhengig av sånne. Så lenge jeg klarer meg uten er jeg glad. Nå er jeg også så vandt til å ha vondt at jeg snakker ikke om det så svært få vet om det.

Jeg har to praktfulle barn, en mann og hund som jeg elsker over alt. Mannen er heldigvis flink til å påta seg litt mer hjemme om jeg har en periode med mer vondt enn jeg pleier.

 

Det finnes grader av barneleddgikten og jeg er heldigvis mildt rammet.

[Anonym bruker]

Jeg fikk diagnosen i 4 årsalderen og har det ennå. Etter å ha sett hvordan andre har det så vil jeg ikke si at jeg har det så ille. Har vondt i ledd og er litt hoven til tider, men jeg har sett så mye mye verre at jeg priser meg bare lykkelig for at jeg er såpass frisk som jeg er.

Har ikke vært på sykehuset for dette på mange mange år. Sist jeg var der bestemte jeg meg for at det skulle være ille før jeg satte mine bein der igjen. Legen skulle på død og liv dytte på meg sterke smertestillende noe jeg IKKE ville ha. Legen insisterte. Jeg er livredd piller, har sett enkelte i min nærhet være avhengig av sånne. Så lenge jeg klarer meg uten er jeg glad. Nå er jeg også så vandt til å ha vondt at jeg snakker ikke om det så svært få vet om det.

Jeg har to praktfulle barn, en mann og hund som jeg elsker over alt. Mannen er heldigvis flink til å påta seg litt mer hjemme om jeg har en periode med mer vondt enn jeg pleier.

 

Det finnes grader av barneleddgikten og jeg er heldigvis mildt rammet.

 

Hvordan var barndommen din? Fastlegen er 98 prosent sikker på at det er det, er hensvist til Rikshospitalet for utredning.

Har jo lest om mange skummle ting og om det er barneleddgikt så er det jo ikke verdens undergang. Skjønner jo at hun trenger litt mer oppfølgning enn andre barn.

Men å få en diagnose er bedre enn dette.

[Anonym bruker]

Dytter litt på denne