Angre på å ha fått baby..

[Anonym bruker]

Jeg sliter skikkelig om dagen. Jeg fikk verdens nydeligste baby for fire måneder siden, og for to mndr siden pakket samboeren sammen og dro.

Etter dette har jeg begynt å få noen helt forferdelige tanker.. Jeg tenker ikke spesifikt at jeg angrer på å ha fått henne, men jeg tenker på hvordan det hadde vært om jeg ikke hadde det, hva jeg hadde gjort nå, hvordan jeg hadde hatt det.. Og jeg tenker egentlig at ting hadde vært enklere da.

Jeg kunne festet og funnet meg ny type, for å glemme xn.. Nå er jeg liksom "dømt" til å sitte hjemme dag ut og dag inn.

Jeg veet dette er forferdelige tanker, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg har de, for jeg var klar for baby, jeg vurderte aldri abort, og jeg var lykkelig for å være gravid! Så hvorfor tenker jeg sånn nå..?

Jeg klarer ikke snakke med noen om dette heller, for jeg føler meg jo så forferdelig mot lille jenta mi.. Jeg elsker henne jo overalt på jord, men likevel klarer jeg ikke bli KVITT disse tankene!

Er det noe alvorlig galt med meg??

[Anonym bruker]

Kan være at det ble litt mye og at du rett og slett har utviklet en fødselsdepresjon..

Det er helt normalt.. (har hatt det selv) og det beste er å oppsøke hjelp. Snakk med helsesøster:)

[Anonym bruker]

Kjære deg, du har opplevd ett samlivsbrudd for ikke lenge siden og sitter alene med ansvaret for en liten baby som krever mye.

Det er tøft, og tærer på kreftene. Når du i tillegg blir sittende inne dag ut og inn som du skriver, som de aller fleste av oss blir når de er så små, gjør at man føler seg ensom og trist.

 

Det tar ofte litt tid før man kjenner på sorgene , og blir ordentlig nedfor etter ett brudd. Du nevner ingenting om familie eller venner i dette innlegget så uttaler meg ikke om det da. Forhåpentligvis har du noen å prate med, så bruk dem. Gjerne noen i samme situasjon/ som har vært i samme situasjon eller helsepersonell. Dette er viktig å prate høyt som, ellers kan det ofte føre til mørkere tanker.

 

Livet blir lysere, du vil finne lykken igjen og barnet ditt blir større og "mindre" krevende ( les: mer selvstendig ). Ta tiden til hjelp, er mitt beste råd selv om det er ett forferdelig kjedelig råd. Du vil være enig om noen mnd når du ser tilbake.

 

God klem

[Anonym bruker]

For det første så er det bra samboeren din stakk. Da er du kvitt den dusten.

 

Du er dømt til å sitte hjemme en stund, men ikke for alltid. Du har en pc, flørt på nett.

 

Du bør snakke med noen om tankene dine hvis dette er noe du bruker mye tid på. Det kan hjelpe deg å sette tingene i perspektiv. Det er så viktig å nyte tiden mens baby er baby for denne tiden kommer aldri igjen og du kommer til å angre på det hvis du ikke nyter den.

 

Har du noen som kan avlaste deg litt etter hvert? Hva med ypen? Skal han ha samvær etterhvert?

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Jeg har ikke så mye familie, og den familien jeg har er ikke så så veldig omsorgsfulle, så hører ikke så mye fra de.. Har en tante jeg er velkommen hos, så henne besøker jeg nesten annenhver dag.

Venner har jeg heller ikke så mange av, ettersom jeg var i ett rusmiljø før jeg ble gravid.. Så har bare en god venninne som jeg er endel sammen med. Barselsgrupper har de heller ikke her jeg bor.. :/

Så jeg føler meg veldig alene. Hadde ikke sett for meg at det skulle bli sånn som dette..

Også synes jeg så synd i lillejenta mi, som har en mor som kan tenke slike tanker som jeg gjør..Hun er jo så nydelig og snill, og fortjener så mye bedre

Og jeg tenker også endel på at denne tiden skal jo være den fineste i livet, og at jeg ødelegger den ved å ikke klare å sette så stor pris på den som jeg burde. Og da blir alt egentlig bare verre..

Jeg kan kanskje prøve å prate med helsesøster, men det ligger litt langt inne.. Synes det er så stygt å kunne tenke noe sånt. Håper liksom at det skal bli bedre av seg selv.. Men det blir jo egentlig bare verre jo mer jeg prøver å dytte tankene bort.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg tenker sånn heller, for når jeg fant ut at jeg var gravid, ble jeg så LYKKELIG! Jeg har ikke vært så glad noengang.. Jeg tenkte også på at jeg kanskje ble alenemor, men det gjorde meg ingenting da, jeg var klar for alt, bare hun ble født. Og nå sitter jeg her, med skjønne babyjenta foran meg, og tenker så fælt.. Herregud.

HI

[jordmorstudenten]

Hei. Ser at du har fått gode råd allerede.

 

Tiden du er inne i nå er kjempe tøff, og jeg kjenner igjen disse destruktive tankene, da jeg ble alene med mitt første barn. Han var da tre måneder. Den gangen utviklet jeg en depresjon. Tror først og fremst at dette var fordi jeg følte bruddet som et nederlag, men den viktigste årsaken var nok at jeg hadde lite nettverk rundt meg. Pga. estremt dårlig råd, ble jeg naturlig nok også isolert mye hjemme.

 

Den gangen snakket jeg mye med helsesøster. Det gjorde godt.

 

Depresjonen gav seg når barnet var ett år. Og det var nok mest fordi jeg begynte å studere, og endelig var sosial igjen. Husker at når jeg våknet opp etter denne depresjonen, så fikk jeg en enorm lykkefølelse. Livet var godt å leve igjen.

 

Jeg tror også du skal være glad for at forholdet er over. En moden mann, ville ikke ha gjort dette, og iallefall ikke hvis han var " den rette". Vet at ikke det er lett å se nå..

 

Jeg brukte nettet og flørtet litt der. Der fant jeg også drømmemannen etterhvert.

 

Lykke til, til deg og vesla di. Dette vil gå fint

 

Hilsen ei som har vært der selv.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Hvor bor du? Kanskje du kan utvide nettverket ditt gjennom forumet?

[Anonym bruker]

Tja, xn skal vel ha samvær etterhvert, men er ikke klar selv for dette. Jeg har egentlig ikke lyst på "fri", så jeg vet ikke om det hjelper på tankene mine.

HI

[Gjest UndrendeUllteppe]

Jeg mener å treffe likesinnede, være med en mødregjeng på cafe, kanskje finne en god venninne? Hvor gammel er du?

[Gjest yrild]

Dette høres ut som en depresjon. Og jeg må si at så sliten som man kan bli av oppstykket søvn, fullt fokus på babyen og all energien som går til amming, i tillegg til å være alene med babyen og ha kjærlighetssorg så er ikke det så rart.

 

Få hjelp :-) Snakk med helsesøster.

 

En mann som forlater en kvinne med en to mnd gammel baby er ingen mann. Du finner garantert en bedre :-)

 

Kos deg med babyen din og ta en dag om gangen :-)

[Anonym bruker]

Hei. Ser at du har fått gode råd allerede.

 

Tiden du er inne i nå er kjempe tøff, og jeg kjenner igjen disse destruktive tankene, da jeg ble alene med mitt første barn. Han var da tre måneder. Den gangen utviklet jeg en depresjon. Tror først og fremst at dette var fordi jeg følte bruddet som et nederlag, men den viktigste årsaken var nok at jeg hadde lite nettverk rundt meg. Pga. estremt dårlig råd, ble jeg naturlig nok også isolert mye hjemme.

 

Den gangen snakket jeg mye med helsesøster. Det gjorde godt.

 

Depresjonen gav seg når barnet var ett år. Og det var nok mest fordi jeg begynte å studere, og endelig var sosial igjen. Husker at når jeg våknet opp etter denne depresjonen, så fikk jeg en enorm lykkefølelse. Livet var godt å leve igjen.

 

Jeg tror også du skal være glad for at forholdet er over. En moden mann, ville ikke ha gjort dette, og iallefall ikke hvis han var " den rette". Vet at ikke det er lett å se nå..

 

Jeg brukte nettet og flørtet litt der. Der fant jeg også drømmemannen etterhvert.

 

Lykke til, til deg og vesla di. Dette vil gå fint

 

Hilsen ei som har vært der selv.

 

Takk for svar.. Godt å høre fra noen som har vært igjennom det samme, det gir meg ett visst håp, i det minste.

 

Ja, jeg skal begynne på skole til høsten, så jeg ser jo fram til det.. Men samtidig blir jeg nesten mere deppa av den tanken, for jeg synes det er forferdelig å glede seg til babytida er over.. Jeg får så dårlig samvittighet av å ikke kose meg nå når hun er liten. Hadde du det tøft hele første året..?

 

Godt å høre at du har funnet drømmemannen, og har det bra nå.

HI

[Anonym bruker]

Velkommen til mammaverden, her råder dårlig samvittighet Ikke skam deg for at du gleder deg til å begynne på skole, med dette så legger du et flott utgangspunkt for deg og jenta di! Og dette klarer du kjempebra, prat med helsesøster sånn at du får tankene dine ut!

 

Lykke til!!!

[Tauriel]

X-en stakk her etter jeg var 2 måneder på vei (eller jeg kastet han på dør...)

 

Jeg hadde og har slike tanker som deg, og i begynnelsen (og under svangerskapet) plaget de meg en del. Men her gikk det over etter hvert som tiden gikk, og ungen "sletter" de tankene som lusker her.

 

Men er det noe som plager deg så må du ta kontakt med helsesøster, for som sakt over her så kan det være fødselsdeperasjon. I tillegg så har du Amathea du kan ta kontakt med, her i byen har de mor og barn grupper slik at alenemødrene kan møtes i ei slags barselsgruppe. De har hjulpet meg mye

 

Men så vil jo alltid spørsmålet lure uansett: Hvordan ville ting ha vært hvis jeg ikke fikk unge?

 

Hvis du vil så bare skriv til meg

[jordmorstudenten]

Hei. Ser at du har fått gode råd allerede.

 

Tiden du er inne i nå er kjempe tøff, og jeg kjenner igjen disse destruktive tankene, da jeg ble alene med mitt første barn. Han var da tre måneder. Den gangen utviklet jeg en depresjon. Tror først og fremst at dette var fordi jeg følte bruddet som et nederlag, men den viktigste årsaken var nok at jeg hadde lite nettverk rundt meg. Pga. estremt dårlig råd, ble jeg naturlig nok også isolert mye hjemme.

 

Den gangen snakket jeg mye med helsesøster. Det gjorde godt.

 

Depresjonen gav seg når barnet var ett år. Og det var nok mest fordi jeg begynte å studere, og endelig var sosial igjen. Husker at når jeg våknet opp etter denne depresjonen, så fikk jeg en enorm lykkefølelse. Livet var godt å leve igjen.

 

Jeg tror også du skal være glad for at forholdet er over. En moden mann, ville ikke ha gjort dette, og iallefall ikke hvis han var " den rette". Vet at ikke det er lett å se nå..

 

Jeg brukte nettet og flørtet litt der. Der fant jeg også drømmemannen etterhvert.

 

Lykke til, til deg og vesla di. Dette vil gå fint

 

Hilsen ei som har vært der selv.

 

Takk for svar.. Godt å høre fra noen som har vært igjennom det samme, det gir meg ett visst håp, i det minste.

 

Ja, jeg skal begynne på skole til høsten, så jeg ser jo fram til det.. Men samtidig blir jeg nesten mere deppa av den tanken, for jeg synes det er forferdelig å glede seg til babytida er over.. Jeg får så dårlig samvittighet av å ikke kose meg nå når hun er liten. Hadde du det tøft hele første året..?

 

Godt å høre at du har funnet drømmemannen, og har det bra nå.

HI

 

Nei, det var ikke tøft hele tiden. Dette med brudde la seg etter relativt kort tid. Men depresjonen vedvarte nok pga. dårlig økonomi og mangel på familie/omgangskrets. Jeg husker at jeg gledet meg over at barnet vokste til... begynte og gå og prate osv. Så depresjonen hadde nok begynt å lette før jeg begynte å studere.

 

Du gjennomgår nå en livskrise, og det er viktig at du skaffer deg hjelp før ting går for langt. Ikke se på deg selv som en dårlig mor. Det er fordi du er rådvill og har det tøft at du tenker slike tanker, ikke fordi du ikke elsker jenta di. Hvis ikke hadde du ikke slitt med samvittigheten.Og det at du skal på skole til høsten, viser at du er en god mor, som ønsker å skape et godt liv for deg og den lille. Det skal du være stolt over! Det er lov å glede seg til å komme i gang. Det at du ikke nyter tiden nå, har nok mye med bekymringene som følger med, nå som du nettopp har blitt alene. Dette er helt naturlig. Husk at man også kan være veldig emosjonell etter fødsel.