Trodde jeg gjorde noe helt ufarlig... :-(

[Anonym bruker]

På et nettforum jeg er en del på (ikke sjekkeforum, altså) kom jeg tilfeldigvis i prat med en mann. Han hadde svart på en del innlegg jeg hadde skrevet, og jeg merket at svarene hans traff så veldig... Jeg har mann og barn, er veldig glad i mannen min, og har alltid vært tilbakeholden og forsiktig i forhold til andre menn for å unngå å havne i en vanskelig situasjon, har villet unngå å bli forelsket i andre, rett og slett. Jeg har aldri ansett internett som noen fare i så måte. Jeg og denne mannen var også fra tidlig i dialogen enige om at dette var vennskap, ikke noe mer. Han visste at jeg hadde samboer og barn, og jeg gjorde det klart at jeg ikke ønsket noen ny mann eller utroskap. Det var helt greit for han.

 

Jeg og denne mannen var så like, hadde så like oppfatninger av ting og en fantastisk dialog. å lese det han skrev var fantastisk, og jeg følte et intenst fellesskap og at jeg kunne ikke få nok. Jeg følte rett og slett at jeg hadde funnet en sjelevenn. Jeg har aldri noensinne opplevd noe tilsvarende! Jeg skjønte etter hvert at jeg kunne bli forelsket i denne mannen, uten å vite hva han het eller noe som helst mer om han enn det vi skrev om i meldingene. Vi har avsluttet samtalene våre nå, og jeg ser at det var det beste, kanskje. Samtidig sitter jeg tilbake og innser at jeg er forelsket i denne mannen, at jeg nå har kjærlighetssorg, og jeg tenker på dette utrolige fellesskapet jeg kjente med denne mannen som jeg aldri har truffet før, og som jeg aldri har kjent med noen andre noensinne. Skal jeg aldri mer få oppleve denne intense følelsen av fellesskap og forståelse? Det var på et vis som å skrive med meg selv... Jeg klarer ikke å forklare det bedre, for jeg ante ikke at det gikk an å oppleve noe slikt.

 

Jeg vet at jeg er dum, men jeg bare gråter og gråter - og for å gjøre det ekstra ille sitter jeg og hører på musikken denne mannen tipset meg om, som han likte - og jeg synes den er fantastisk jeg også. Jeg har ikke hatt kjærlighetssorg siden jeg var 16 år. Nå sitter jeg bare her og gråter og gråter... :-(

 

Jeg måtte bare få det ut...

[Underveis -->]

Du kommer over det! Du får bruke fornuften og tenke at det er ordene hans du er forelsket i, og ikke egentlig mannen. Han har du jo faktisk aldri møtt! For alt du vet så har han kone og barn, er kjederøyker og alkoholisert, og med bunnløs gjeld ;-)

 

Jeg tror alle i større eller mindre grad, opplever det du opplever nå. Det finnes flere kjærligheter der ute, men det er sjelden det er grønnere på den andre siden. Du får være glad for at du fremdeles både kan føle forelskelse, og at du antakelig kan få andre til å føle det samme!

 

Stå han av!

[Anonym bruker]

Du kommer over det! Du får bruke fornuften og tenke at det er ordene hans du er forelsket i, og ikke egentlig mannen. Han har du jo faktisk aldri møtt! For alt du vet så har han kone og barn, er kjederøyker og alkoholisert, og med bunnløs gjeld ;-)

 

Jeg tror alle i større eller mindre grad, opplever det du opplever nå. Det finnes flere kjærligheter der ute, men det er sjelden det er grønnere på den andre siden. Du får være glad for at du fremdeles både kan føle forelskelse, og at du antakelig kan få andre til å føle det samme!

 

Stå han av!

 

Ja, jeg kommer nok over det. Jeg har alltid trodd på den ene rette, den ene store kjærligheten, og har alltid trodd at min mann var denne ene rette. Så har jeg som jeg sa alltid etter at jeg traff mannen min, vært tilbakeholden overfor andre menn.

 

Ja, jeg skal være glad for at jeg fortsatt kan føle forelskelse, og at jeg antakelig kan få en annen til å føle det samme. Jeg er glad for det, og nei, det ville ikke være grønnere på den andre siden, jeg vet det, og har tatt konsekvensene av det fra første øyeblikk, for jeg har aldri vært ute etter noen ny mann.

 

Det er bare det at det gjør så vondt!!! Jeg skulle så gjerne fortsatt å ha han som venn, men det nytter jo...

[Anonym bruker]

Du kommer over det! Du får bruke fornuften og tenke at det er ordene hans du er forelsket i, og ikke egentlig mannen. Han har du jo faktisk aldri møtt! For alt du vet så har han kone og barn, er kjederøyker og alkoholisert, og med bunnløs gjeld ;-)

 

Jeg tror alle i større eller mindre grad, opplever det du opplever nå. Det finnes flere kjærligheter der ute, men det er sjelden det er grønnere på den andre siden. Du får være glad for at du fremdeles både kan føle forelskelse, og at du antakelig kan få andre til å føle det samme!

 

Stå han av!

 

Ja, jeg kommer nok over det. Jeg har alltid trodd på den ene rette, den ene store kjærligheten, og har alltid trodd at min mann var denne ene rette. Så har jeg som jeg sa alltid etter at jeg traff mannen min, vært tilbakeholden overfor andre menn.

 

Ja, jeg skal være glad for at jeg fortsatt kan føle forelskelse, og at jeg antakelig kan få en annen til å føle det samme. Jeg er glad for det, og nei, det ville ikke være grønnere på den andre siden, jeg vet det, og har tatt konsekvensene av det fra første øyeblikk, for jeg har aldri vært ute etter noen ny mann.

 

Det er bare det at det gjør så vondt!!! Jeg skulle så gjerne fortsatt å ha han som venn, men det nytter jo...

 

...nytter jo ikke... skulle det stå nederst, selvfølgelig...

[SpirenMin]

Jeg tror det er ganske vanlig jeg, at man kan møte noen (eller i ditt tilfelle, chatte med noen) som man har god kjemi med. Det er jo nesten litt underlig hvis man går gjennom et helt voksent liv uten å møte noen som man tenker "han/hun kunne jeg blitt glad i, dersom situasjonen var annerledes".

Til syvende og sist så har vi jo aldri lovet å aldri kjenne på sommerfuglene i magen, men vi har lovet å velge kjæresten vår framfor sommerfuglene resten av livet. Sommerfuglene styrer vi ikke, men hva vi gjør med det, er vårt valg.

 

God klem til deg, det er ikke enkelt med sorg, uansett hva den kommer av!

[Anonym bruker]

For alt du vet så er han en slubbert med husarbeid, promper mye, og pusser tenna dårlig

 

Sier bare at det du liker er hele drømme-greia, dere har god kjemi, samme smak og meninger. Men det å bo sammen, blir noe helt annet.

[Anonym bruker]

Takk for svar, og takk for klemmen!

 

Jeg vet alt dette med at jeg ikke vet hvem han er og han kan kanskje kan gå rundt med sure sokker i tre uker, og aldri vaske opp og sikkert ha kone og tre skilsmisser bak seg og sju barn og jeg vet ikke hva... Det er bare den følelsen jeg sitter igjen med, at dette var så totalt treff, på en måte... Det var ikke bare felles interesser, det var denne sjelevenn-følelsen, som jeg aldri har opplevd før...

 

Jeg skal ikke dyrke sorgen, og jeg skal videre, men det undrer meg at jeg kan føle noe så sterkt for en som jeg bare har kommunisert med på internett i noen uker, og aldri har truffet. Jeg visste ikke at det gikk an. Jeg har brukt internett for å skaffe informasjon, hovedsaklig, og av og til som tidsfordriv, men aldri for å få venner - eller tilsvarende... Som jeg sa, jeg trodde at det var helt ufarlig... :-(

 

HI

[Anonym bruker]

Takk for svar, og takk for klemmen!

 

Jeg vet alt dette med at jeg ikke vet hvem han er og han kan kanskje kan gå rundt med sure sokker i tre uker, og aldri vaske opp og sikkert ha kone og tre skilsmisser bak seg og sju barn og jeg vet ikke hva... Det er bare den følelsen jeg sitter igjen med, at dette var så totalt treff, på en måte... Det var ikke bare felles interesser, det var denne sjelevenn-følelsen, som jeg aldri har opplevd før...

 

Jeg skal ikke dyrke sorgen, og jeg skal videre, men det undrer meg at jeg kan føle noe så sterkt for en som jeg bare har kommunisert med på internett i noen uker, og aldri har truffet. Jeg visste ikke at det gikk an. Jeg har brukt internett for å skaffe informasjon, hovedsaklig, og av og til som tidsfordriv, men aldri for å få venner - eller tilsvarende... Som jeg sa, jeg trodde at det var helt ufarlig... :-(

 

HI

 

Det er det som kan være skummelt med chatting. Man danner seg et bilde og en drøm av personen man snakker med ut ifra ordene de skriver. Da jeg var yngre chattet jeg mye på irc (chatteprogram), og møtte flere som jeg var sikre på var "mannen for meg" over en periode på flere år. Jeg var ung og singel, men fant fort ut at det var stor forskjell fra drøm til virkelighet.

 

Ta tiden til hjelp, dette går over Godt du ser at gresset ikke er grønnere på den andre siden av gjerdet, men det er fortsatt ikke noe kos å føle som du gjør nå. Sender deg en god klem, det blir bedre

[Studine mevik]

For alt du vet har han skrevet på en måte som han har oppfattet at tilfaller deg på en god måte. Det er nok av menn som bruker lang tid på å få kvinner til sengs og skriver gjerne slik med flere kvinner på en gang. Så tenk deg at han egentlig er en skikkelig drittsekk uansett og du har det mye bedre uten han

[Anonym bruker]

Jeg opplevde som deg en gang, men jeg var singel den gangen...Ble kjent med en mann på nettet. Vi chattet en kort stund for så å utveksle tlf.nr. Det utviklet seg til å bli mer og mer intenst etterhvert som vi virkelig følte en ENORM dragning mot hverandre. Vi delte alt, var så enige om så mye...Snakket sammen mest mulig av all fritid. I helgene gjerne 12 timer i strekk!!! Ja, det er virkelig helt sant...Jeg ble så betatt av en jeg aldri hadde sett i det virkelig liv, men som jeg hadde snakket med minst 100 timer. Følte et stooort savn når vi ikke snakket...

 

Vi var begge single og etter ca 2 mnd så møttes vi in real life. For å gjøre historien så kort som mulig, så ble det med den gangen. Fellesskapet vi følte var der, ja...Vi hadde sex og det var bra, ja..Men; noe manglet og det var i hovedsak han som manglet de rette følelser for meg. Opplevde en sorgreaksjon en stund etterpå...Et stort tomrom...

 

Vet ikke hvorfor jeg skrev alt dette, men kanskje det var greit for deg å høre likevel...? )