Trist og venneløs mann

[Anonym bruker]

Verken jeg eller mannen min har egentlig noen venner å snakke om. Mannen min har ingen sosial kontakt utenfor familien overhodet. Jeg har noe kontakt med folk fra jobben, men ganske lite egentlig. Jeg er heller ikke en person som savner det noe særlig. Jeg trives i mitt eget selskap, og liker å kose meg alene med nesa en bok om kveldene.

 

Mannen min derimot, går mye rundt og er trist og nedfor. Sier at han føler seg ensom, og at han savner å ha venner. Han hadde noen kompiser før vi fikk barn, men de har flyttet, så han treffer dem svært sjelden.

 

Jeg har overtalt ham til å begynne med forskjellige fritidsaktiviteter for å bli kjent med nye folk, men han blir ikke kjent med noen, selv etter lang tid. Jeg synes det er rart, for han er egentlig en sosial person. Virker bare som han har vanskelig for å komme igang med folk han ikke kjenner fra før.

 

Får vondt av ham, men vet ikke hva mer jeg kan gjøre.

[Anonym bruker]

Nå høres jeg kanskje usansynlig kjip og slem ut, men her Må han bare ta seg selv i nakken.

Om det er slik at han vil ha venner, at han er med på fritidsaktiviteten og ikke klarer å bli kjent med noen så vil jeg si at det er fordi han ikke prøver. Han kan ikke forvente at andre skal dra lasset og han må by på seg selv for at andre skal bli interessert i å bli kjent med ham.

 

Her må han ut med pr-egenskapene og han må rett og slett selge seg selv om venn.

[Anonym bruker]

Huff vet ikke hva jeg skal si... har det litt på samme måte selv med min mann. Han har ingen venner her hvor vi bor, og virker heller ikke interessert i å gjøre noe for å få venner. Men merker at han ikke er tilfreds.... vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Kanskje du kan invitere hjem en eller flere av kollegaene din med følge slik at dere kan skaffe dere vennepar? Så kanskje han får god kontakt med en av dem og kan treffe dem ellers også?

[Anonym bruker]

Nå høres jeg kanskje usansynlig kjip og slem ut, men her Må han bare ta seg selv i nakken.

Om det er slik at han vil ha venner, at han er med på fritidsaktiviteten og ikke klarer å bli kjent med noen så vil jeg si at det er fordi han ikke prøver. Han kan ikke forvente at andre skal dra lasset og han må by på seg selv for at andre skal bli interessert i å bli kjent med ham.

 

Her må han ut med pr-egenskapene og han må rett og slett selge seg selv om venn.

 

Har spurt ham om dette. Han fastholder at han virkelig prøver, men at han bare ikke får det til. Nå sier han at han vil slutte fordi han føler seg så utilpass når han er der at han har begynt å grue seg til hver gang.

[Anonym bruker]

#5 10:20 var HI

 

 

HI

[Anonym bruker]

Hmmmm. Har dere barn? Barna har aktiviteter? Hva med foreldrene til andre barn på samme alder? Mange potensielle kompiser der

 

Hvis man stiller opp som fotballtrener etc, så kommer man automatisk i kontakt med masse foreldre, og det blir da et aktivt sosialt liv utav det!

 

Noe å vurdere?

[Anonym bruker]

Depresjon. Han bør ta en tur til legen.

[Anonym bruker]

Hmmmm. Har dere barn? Barna har aktiviteter? Hva med foreldrene til andre barn på samme alder? Mange potensielle kompiser der

 

Hvis man stiller opp som fotballtrener etc, så kommer man automatisk i kontakt med masse foreldre, og det blir da et aktivt sosialt liv utav det!

 

Noe å vurdere?

 

Vi har en førsteklassing som går på svømming, men det er jo ikke bare å gå til svømmeskolen og si at man vil begynne som instruktør.

 

Foreldre til klassekamerater har vi jo noe kontakt med, men det er mest helt sporadisk. Jeg tror uansett ikke det er det med å finne folk som er problemet, men å få etablert kontakt.

 

Det skal nevnes at vi bor i Oslo. Jeg tror kanskje det kan være lettere på mindre steder. Her opplever vi ofte at folk har sine omgangskretser atskilt fra hverdagliglivet. Folk som jobber sammen har hver sin vennekrets. Det samme gjelder naboer, folk som har barn i samme klasse osv. Tror kanskje dette er noe som kan gjøre det vanskeligere å "få innpass".

 

HI

[Anonym bruker]

Hva med at dere kan gjøre ting sammen ca. 1 gang i uka?

Begynner på danse kurs f.eks.

[Anonym bruker]

Hva med at dere kan gjøre ting sammen ca. 1 gang i uka?

Begynner på danse kurs f.eks.

 

Eh. Vi har som sagt et barn i første klasse; vi kan ikke gå ut og gjøre ting sammen én gang i uka da. Vi kommer begge to fra andre deler av landet, og har ikke familie i nærheten. Da er det vanskelig med barnevakt.

 

 

HI

[LillaGorilla♥♥]

Høres ut som du har rpøvd så godt du kan, hvertfall.

Og da må han rett og slett ta ansvaret for resten selv.

[Anonym bruker]

Depresjon. Han bør ta en tur til legen.

 

Merkelig konklusjon. Fyren er ensom, det er vel ikke noe han skal ha medisinsk behandling for?

 

Depresjon er noe annet enn å kjenne seg "trist og nedfor".

[Anonym bruker]

Kan han ikke ta med sønnen på noe da, barn er ofte inngangsporten til kontakt.

 

Dra på et treff i modelflyklubben, kjør gocart eller noe sånt.

 

Sønnen min spiller håndball og der er det mye foreldrekontakt. Vi sitter jo gjerne en hel gjeng på sidelinjen og skravler mens de trener, og håndballcupene er jo foreldredrevet så da er det dugnadsarbeid i fleng. Vi selger vafler sammen, sitter to og to i sekretariatet osv. Vi har blitt ganske godt kjent med flere av de andre foreldrene etterhvert, mulig å bygge videre på sånt.

 

Vi har to skolebarn da, en i 2.klasse og en i 5.klasse, i begge disse klassetrinnene har vi fått et godt vennepar blant de andre foreldrene. Vi gjør ting sammen som å invitere hverandres familie på lørdagsmiddag, gå tur i skogen og grille, møtes i alpinbakken osv. Da kan ungene kose seg og vi voksne skravle.

Mannen min har blitt spesielt god venn pappaen fra det ene venneparet, de møtes gjerne en gang i uka for å gå tur (trimme litt) om kvelden bare de to og de møtes rett som det er bare de to med hver sin ungeflokk også, f.eks i akebakken e.l.

 

Det er første skrittet som er vanskelig, men han må tørre å møtes om han skal komme noen vei. Derfor er det kanskje lettere med barna som inngangsport, man føler seg mindre sårbar når man spør om man skal møtes så ungene kan leke litt...

[Anonym bruker]

Beklager at jeg så sent ute med å svare.

 

Takk for alle gode råd. Dere tenker vel egentlig det samme som jeg gjør, og som jeg også sier til ham: Dette er noe han selv må bli flinkere til å ta initiativ til.

 

Flere foreslår at vi skal gå ut og gjøre ting sammen, at vi skal få vennepar osv. Dette er ikke så veldig aktuelt i vårt tilfelle. For det første er det upraktisk for oss å få gjort ting sammen. å gå ut sammen uten barn for å gjøre noe sammen, er noe vi svært sjelden har mulighet til.

 

For det andre er ikke dette noe jeg selv har noen særlig interessert av. Dette et problem han har, ikke jeg. Selv får jeg all den sosiale omgangen jeg trenger på jobb, og har ikke behov for mer. Jeg ikke tenke meg noen bedre måte å tilbringe en kveld på, enn på sofaen med en bok eller en film for meg selv. Han kan gjøre det en gang i blant, men blir ofte utålmodig og rastløs og vil "gjøre noe". Da vil han gjerne spille spill eller noe annet, men det er ikke helt "min ting" igjen. Hvis han vil gå ut med noen, spille spill med noen osv, så må han gjerne gjøre det. Men det må være noe HAN gjør. Jeg kan ikke være en del av det.

 

HI

[Anonym bruker]

Nå høres jeg kanskje usansynlig kjip og slem ut, men her Må han bare ta seg selv i nakken.

Om det er slik at han vil ha venner, at han er med på fritidsaktiviteten og ikke klarer å bli kjent med noen så vil jeg si at det er fordi han ikke prøver. Han kan ikke forvente at andre skal dra lasset og han må by på seg selv for at andre skal bli interessert i å bli kjent med ham.

 

Her må han ut med pr-egenskapene og han må rett og slett selge seg selv om venn.

 

Har spurt ham om dette. Han fastholder at han virkelig prøver, men at han bare ikke får det til. Nå sier han at han vil slutte fordi han føler seg så utilpass når han er der at han har begynt å grue seg til hver gang.

 

Jeg har aldri hatt noen som helst venner. Og jeg har prøvd virkelig, både i barndommen og nå. Føler meg ensom jeg også, når jeg ser to venninner på gata som går og skravler og ler, leser oppdateringer på facebook om venninnekveld osv. Men har godtatt at jeg ikke er noe venneemne, og tror jeg blir vant til det etterhvert.

[Anonym bruker]

Det jeg leser her at han ikke har noe problem med å komme i kontakt med folk, men det er å gå fra "hei"-stadiet med høflige fraser og til kompisstadiet. Det jeg har erfart er at man da må invitere med folk på ting- initiere til bytur, gutteaktiviteter som han og de måtte interessere seg for (gocart, modellfly, skyting, trening osv). Eller hjem til dere. Men hvis disse bekjente til stadig takker nei til noe slikt så må man vel bare innse at de ikke ønsker å ha han som venn. Men hvis man ikke tar initiativ til noe slikt så kan man ikke forvente å bli kompiser heller Men er jo ikke noe værre for å han å spørre og tørre å ta risikoen med å få igang noe sosialt! Hvis ikke så blir man aldri mer enn bekjente.

[Gjest Løvemusene]

Hei hi.

 

Min samboer er også fra et annet sted i landet, så her er det han som har flyttet fra alle vennene sine

 

Er det ingen av venninnene dine som har mannfolk de kan ta med på besøk?

 

Nå har ikke vi barn da så vi er kanskje ikke venne-materiale for dere hihi, men bor ikke langt unna.

[Anonym bruker]

Hei hi.

 

Min samboer er også fra et annet sted i landet, så her er det han som har flyttet fra alle vennene sine

 

Er det ingen av venninnene dine som har mannfolk de kan ta med på besøk?

 

Nå har ikke vi barn da så vi er kanskje ikke venne-materiale for dere hihi, men bor ikke langt unna.

 

Både jeg og mannen min har flyttet fra andre områder av landet til Oslo, hvor vi bor nå. Begge to hadde tidligere venner her som kom fra samme sted som oss, men de har flyttet vekk igjen litt etter hvert. Nå har ingen av oss kontakt med noen av dem.

 

Jeg har dessverre ingen venninner med mannfolk å by mannen min på. Jeg har like lite venner som ham, jeg; forskjellen er bare at jeg ikke savner å ha det. Jeg har sosial omgang med folk på jobb, og det er nok for meg. "Fritidsvenninner" eller vennepar er ikke noe jeg ønsker meg.

[Gjest Ziva]

Gi ham et pistolkurs. Meld ham inn i nærmeste skyteklubb, utmerket sted å treffe nye venner

I Oslo anbefaler jeg OKTS som skyteklubb.

 

[Anonym bruker]

Gi ham et pistolkurs. Meld ham inn i nærmeste skyteklubb, utmerket sted å treffe nye venner

I Oslo anbefaler jeg OKTS som skyteklubb.

 

Takk for tipset. Skjønner at det er velment, men jeg tror nok ting som skyting, gocart, modellfly, sport og lignende aktiviteter er omtrent så langt fra min manns interesser som det overhodet er mulig å komme.

 

Desssuten er det som sagt ikke dette med å finne eller møte folk som er problemet; men at han ikke greier å etablere kontakt. Greier ikke å komme fra hei-stadiet til kompisstadiet, som noen over skrev.

[Anonym bruker]

Så hva er det du vil med innlegget ditt egentlig? Bare syte? Du gidder jo ikke ta til deg et eneste råd jo. OMG!

[Anonym bruker]

Så hva er det du vil med innlegget ditt egentlig? Bare syte? Du gidder jo ikke ta til deg et eneste råd jo. OMG!

 

Hva i all verden?

 

Jeg takker for forslaget og sier at jeg skjønner at det er velment, men at det ikke passer så godt for oss, siden hans interesser ikke går i den retningen.

 

Jeg har tidligere i tråden fortalt at jeg har overtalte ham til å begynne med fritidsaktiviteter for å treffe nye folk. Han begynte på en aktivitet og var med en stund, men sluttet fordi han ikke trivdes. Han greide ikke å komme i kontakt med folk, følte seg utenfor og begynte å grue seg til hver gang.

[Gjest Ziva]

Så hva er det du vil med innlegget ditt egentlig? Bare syte? Du gidder jo ikke ta til deg et eneste råd jo. OMG!

 

Hva i all verden?

 

Jeg takker for forslaget og sier at jeg skjønner at det er velment, men at det ikke passer så godt for oss, siden hans interesser ikke går i den retningen.

 

Jeg har tidligere i tråden fortalt at jeg har overtalte ham til å begynne med fritidsaktiviteter for å treffe nye folk. Han begynte på en aktivitet og var med en stund, men sluttet fordi han ikke trivdes. Han greide ikke å komme i kontakt med folk, følte seg utenfor og begynte å grue seg til hver gang.

 

 

Ikke meg som er anonym.

 

Hvis han kommer seg inn i et eller annet miljø så går det lettere fra hei-stadiet til kompis-stadiet.

 

Men uansett så må han ønske det selv, hvis ikke så er det bortkastet.