Nå makter jeg ikke mer! (Dette ble det laaaaangt)

[Anonym bruker]

Det er jeg som skrev innlegget om hensynet til stemors ferie, og at far ikke snakker med meg.

 

Nå orker jeg rett og slett ikke mer. Jeg har gitt meg i ett og absolutt alt av hans ønsker nå i snart 7 år, jeg går på tå hev, jeg sier aldri noe som kan trigge han i retning av å dra meg til en advokat. Jeg er alltid like forbanna høflig selvom jeg har mest lyst å bare rive han i fillebiter.

Jeg er drittlei av at dattra vår blir skuffa gang på gang fordi han er en dust og ikke gidder å stille opp på noe.

Ferien dems ble egentlig sånn at vi kunne få til begges ønsker uten at det ble et problem, men siden JEG for første gang på alle disse årene sa hva jeg kunne tenkt meg, så bestemte han seg for å ta AKKURAT de ukene.

 

Jeg har gått gjennom mailer fra de siste årene, og jeg har alltid spurt han hva HAN ønsker, han har gitt beskjed om det, og jeg har innrettet meg etter det han vil. Det kunne han også fått nå, men siden jeg var så idiot og sa hva jeg kunne tenkt meg før han rakk det, så har han satt seg på bakbeina. IGJEN!

 

Han er kun ute etter å gjøre livet mitt surt, og det klarer han. Han har brutt avtalen vi har så mange ganger at det ikke er mulig å telle.

Han bryter avtalen HVER eneste gang det er samvær og ferie ( i form av at han ikke forholder seg til det vi har blitt enige om. Samværet gjennomføres alltid, men da er det jeg som har jenka meg)

 

Jeg må kjøre til han med dattra vår, fordi han ikke gidder å hente. Den turen gjør meg sliten, psykisk. Så fort vi svinger av fra byen og ut mot der han bor blir jeg dårlig. Jeg kaldsvetter, får hjertebank og jeg klarer knapt å konsentrere meg om å kjøre. Det er helt forferdelig, men det har vært sånn annenhver uke i 6 år og det går faktisk ikke over. Han har en makt over meg jeg ikke klarer å legge vekk, av en eller annen merkelig grunn.

Jeg hater han, intenst og hardt. Jeg skulle virkelig ønske at vi kunne fungere som 2 foreldre sammen, ikke hver for oss. Men jeg kan aldri ringe han og diskutere dattra vår, han kan ikke se på meg uten å slenge døra i trynet mitt, han svarer aldri på mail med mindre dama hans har skrevet en til meg først. Jeg er så DRITTLEI!

 

I avtalen vi har, fastsatt i retten, står det svart på hvitt at vi skal samarbeide GODT for barnets beste, men det skjer ikke. Han ønsker overhodet ikke å snakke med meg. Han sendte meg en mail hvor han lurte på hva jeg tenkte om at jenta flytta til han og bytta skole. Jeg svarte at det ikke var nødvendig å diskutere på mail, men at han var velkommen til å ringe dersom han ønsket å snakke med meg. Hørte ikke noe mer.

 

Jeg har snakket med han i telefon 1 gang i fjor, og 1 gang året før. Det er 2 ganger på 2 år. Vi har et barn sammen, for pokker! Og nå er jeg snart der at dersom han ikke kan samarbeide med meg og behandle meg som et voksent menneske, så orker jeg ikke å forholde meg til han. På noen plan. Men desverre er det jenta det går utover, så noen må jo være den voksne her.

 

Jeg har vært på familievernkontoret, alene. Han kom ikke. De kunne ikke hjelpe meg så lenge han ikke kom.... Så hva gjør jeg da?

 

Jentungen sliter i hverdagen, har muligens adhd, har vært til utredning osv, men jeg mistenker at den lille kroppen er mer skadelidene av at han ikke ønsker noe kontakt med meg enn det han selv ser.

Jeg er ikke ute etter en kaffe i solveggen, men jeg ønsker å kunne si til han ved levering at "hey, hun var syk. Har vært hos legen, bla bla bla", f.eks. Men det går ikke. Så fort jeg åpner kjeften slenger han døra i trynet mitt. Bokstavelig talt! Jeg er sikker på at om hun hadde havna på sykehuset pga et eller annet når hun var hos han så hadde jeg ikke blitt informert.

 

Jeg sliter, virkelig med dette her. Jeg kan ikke si det til han, for da vil han bare le av meg og si at jeg har psykiske problemer å bør bli innlagt. Det sa han nemlig i slutten av forholdet vårt når jeg prøvde å få han til å forstå at jeg var sliten av han og alt det han påførte meg. "Hahaha, ja da skal jeg ringe noen i hvite frakker så de får stua deg bort til du blir bra igjen!!!" Etterfulgt av "Herregud, er du en jævla psykolog eller`??? HøR på hvordan du snakker da!!"...... Jeg orker rett og slett ikke mer. Dette tærer så på meg at det går utover hvordan jeg fungerer i hverdagen. Alltid redd for at han skal finne på noe, alltid redd for å få et brev i postkassa fra advokaten hans hvor han har lista opp hvor dårlig mor jeg er. Alltid konstant redd for hva han finner på neste gang. For å bryte meg ned, det klarer han...

 

Jeg bare MåTTE få det ut, så takk til deg som gadd å lese....

[magica fra tryll]

Slutt å være så "snill". Sett grenser! Jeg hadde også en dust av en eks. Det ble lite samvær, for å si det sånn. Tror det var like greit i det lage løp,jeg. Nå er barna 20 år, og ser selv hvordan han er...

[Anonym bruker]

Ja, jeg skulle ønske jeg kunne. Men jeg klarer ikke. Fordi vårt barn fortjener å ha en mamma og en pappa som kan fungere sammen som et team. Det er hennes rett! Men jeg kan ikke dra det lasset alene.

Vi har vært i retten om samvær, og jeg har gitt meg hver gang fordi psykologen mente at det var det beste for barnet. At han fikk ha så mye samvær som lar seg gjøre. Men han vil ha samvær fordi JEG ikke vil at han skal ha det. Altså, jeg vil at han skal ha samvær, men ikke så mye som nå. Han har jo omtrent alltid barnevakt eller overlater henne til stemor. Dette står i et tillegg til avtalen, at han ikke skal bruke barnevakt når hun er der...men han driter i avtalen, og jeg får ikke gjort noe med det!! Frustrert!

[Anonym bruker]

hva er det d er sur for?

fordi han ville ha de samme uke som deg?

eller fordi han ikke vil snakke med deg?

 

javel.. så må du kue deg.. men så legne din datter har det bra med mannen.. så bør du kunne svelge kameler.

[Anonym bruker]

off, dette hørtes ikke noe greit ut, hverken for deg eller din datter.

kan ikke få foreldreretten alene da, slik at du slipper å forholde deg til han så mye?

tror uansett du trenger hjelp av noen utenforstående.

ønsker deg lykke til videre med en løsning som fungerer for alle,mest for din datter.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ja, jeg skulle ønske jeg kunne. Men jeg klarer ikke. Fordi vårt barn fortjener å ha en mamma og en pappa som kan fungere sammen som et team. Det er hennes rett! Men jeg kan ikke dra det lasset alene.

Vi har vært i retten om samvær, og jeg har gitt meg hver gang fordi psykologen mente at det var det beste for barnet. At han fikk ha så mye samvær som lar seg gjøre. Men han vil ha samvær fordi JEG ikke vil at han skal ha det. Altså, jeg vil at han skal ha samvær, men ikke så mye som nå. Han har jo omtrent alltid barnevakt eller overlater henne til stemor. Dette står i et tillegg til avtalen, at han ikke skal bruke barnevakt når hun er der...men han driter i avtalen, og jeg får ikke gjort noe med det!! Frustrert!

 

Gå i deg selv nå. Tror du virkelig at barnet ditt har det best slik det er nå? Når barnet blir overlatt til stemor og barnevakter når det først er der? Når det senser at du misliker turene til far (selv om du mener du ikke sier eller viser barnet noe, så er barn uhyre sensitive, og hun plukker det nok opp at du vantrives med situasjonen)? Når du blir så sliten og stresset over det at det går utover livskvaliteten din, og dermed også din rolle som mamma?

 

Jeg har vært litt der barnet ditt er nå, og jeg tror nok du gjør barnet ditt en bjørnetjeneste. Tro meg, hun merker det! Hun merker at ting skurrer, og det er slett ikke sikkert at hun trives hos far når han knapt nok er til stede der, men at hun ikke vil si noe annet til deg fordi hun er redd for å gjøre deg lei deg. Joda, psykologer er stort sett dyktige, men dersom far spiller en rolle der kan psykologens utsagn være basert på galt grunnlag. Kjenn godt etter. Hva er egentlig best for barnet ditt?

 

Sett grenser du! Barnet ditt vil antagelig ble mer lettet enn lei seg over det, og når hun blir stor vil hun selv se faren som den han er.

[Anonym bruker]

hva er det d er sur for?

fordi han ville ha de samme uke som deg?

eller fordi han ikke vil snakke med deg?

 

javel.. så må du kue deg.. men så legne din datter har det bra med mannen.. så bør du kunne svelge kameler.

 

Jeg er sur fordi han egentlig ville ha noen andre uker, men siden jeg la frem forslaget først, så vil han ha de samme som meg.

 

og ja, selvsagt er jeg sur for at han ikke vil snakke med meg.

 

Og HVORFOR skal jeg måtte kue meg hele tiden? Hvorfor stilles det ingen krav til han? Han bryter avtalen uten at det får konsekvenser. Om jeg hadde gjort det samme kunne jeg biltt straffet med bøter. Er det liksom rettferdig? Et samarbeid er alfaomega for barnet, hvorfor er det bare jeg som må slite for å få det til?

[Anonym bruker]

off, dette hørtes ikke noe greit ut, hverken for deg eller din datter.

kan ikke få foreldreretten alene da, slik at du slipper å forholde deg til han så mye?

tror uansett du trenger hjelp av noen utenforstående.

ønsker deg lykke til videre med en løsning som fungerer for alle,mest for din datter.

 

Nei, det er ikke greit i det hele tatt...

 

Hadde det vært opp til meg så hadde jeg ikke sendt henne dit. Men hun vil, hun fortjener det og hun har rett til å se faren sin.

 

Hvilke utenforstående er det jeg skal henvende meg til? Jeg føler jeg har prøvd alt, men ingen forstår hvor ille dette er. Alle avfeier det med at "ja, men du kan vel snakke med han om det, eller det eller det?" NEI, jeg kan ikke snakke med han, fordi han ikke ønsker det! Hvorfor skal han få lov til å velge å ikke ta en del av hennes liv når det passer han, og bare være der når han mener det er greit? Man er foreldre hele tiden....

[Anonym bruker]

Ja, jeg skulle ønske jeg kunne. Men jeg klarer ikke. Fordi vårt barn fortjener å ha en mamma og en pappa som kan fungere sammen som et team. Det er hennes rett! Men jeg kan ikke dra det lasset alene.

Vi har vært i retten om samvær, og jeg har gitt meg hver gang fordi psykologen mente at det var det beste for barnet. At han fikk ha så mye samvær som lar seg gjøre. Men han vil ha samvær fordi JEG ikke vil at han skal ha det. Altså, jeg vil at han skal ha samvær, men ikke så mye som nå. Han har jo omtrent alltid barnevakt eller overlater henne til stemor. Dette står i et tillegg til avtalen, at han ikke skal bruke barnevakt når hun er der...men han driter i avtalen, og jeg får ikke gjort noe med det!! Frustrert!

 

Gå i deg selv nå. Tror du virkelig at barnet ditt har det best slik det er nå? Når barnet blir overlatt til stemor og barnevakter når det først er der? Når det senser at du misliker turene til far (selv om du mener du ikke sier eller viser barnet noe, så er barn uhyre sensitive, og hun plukker det nok opp at du vantrives med situasjonen)? Når du blir så sliten og stresset over det at det går utover livskvaliteten din, og dermed også din rolle som mamma?

 

Jeg har vært litt der barnet ditt er nå, og jeg tror nok du gjør barnet ditt en bjørnetjeneste. Tro meg, hun merker det! Hun merker at ting skurrer, og det er slett ikke sikkert at hun trives hos far når han knapt nok er til stede der, men at hun ikke vil si noe annet til deg fordi hun er redd for å gjøre deg lei deg. Joda, psykologer er stort sett dyktige, men dersom far spiller en rolle der kan psykologens utsagn være basert på galt grunnlag. Kjenn godt etter. Hva er egentlig best for barnet ditt?

 

Sett grenser du! Barnet ditt vil antagelig ble mer lettet enn lei seg over det, og når hun blir stor vil hun selv se faren som den han er.

 

Hva mener du jeg skal gjøre da? Nekte samvær? For det går ikke retten med på. Han er jo en "oppegående far", tross alt.

 

Selvsagt merker hun det. Jeg har aldri sagt en vondt ord om han til henne, utenom at jeg syns det er dårilg at han ikke stiller opp på ting. Han lar henne ikke dra i bursdager når hun er der, han stiller ikke opp på fotballkamper, han kommer ikke på ting på skolen hvor foreldre skal være med. Dette merker hun jo, og hun syns det er dumt. Men hva skal hun gjøre da? Hun er 8, hun kan jo ikke bestemme over faren sin....

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Du er virkelig et selvoppofrende menneske, det må jeg si...

 

Her ville jeg stilt et par krav:

1. Han kjører datteren din hjem etter samvær (den ene skal ikke kjøre både til og fra, dere skal dele på dette) eller kommer og henter henne.

2. Du gjennomfører ferien som tenkt og gir deg ikke på det denne gang.

3. Du tar kontakt med fastlegen din og forteller at du er psykisk nedbrutt av samarbeidet med BF og får en erklæring på dette.

4. Du tar dette videre i systemet og gjør ditt for å redusere samvær med bf med tanke på at datteren din og du sliter.

5. Oppsøk psykolog eller annen fagperson som kan hjelpe deg til å få opp selvtilliten. Du skal ikke bli tråkket på sånn!

 

Er han en snill far, når han er slik en eks? Har du god dialog med nye kjæresten? Er han snill med ny dama si? Kanskje du og hun kan danne en allianse?

 

Han høres ut som tidenes dust, den her fyren. Gjør noe for å slåss tilbake, først da vinner du hans respekt (selv om det koster litt bråk i starten)

[magica fra tryll]

Verden er ikke som den burde være, den er som den er. Dere er IKKE et TEAM. Dere SAMARBEIDER ikke. Det er det du må forholde deg til. Er vel en grunn til at dere ble skilt??

[Anonym bruker]

Verden er ikke som den burde være, den er som den er. Dere er IKKE et TEAM. Dere SAMARBEIDER ikke. Det er det du må forholde deg til. Er vel en grunn til at dere ble skilt??

 

ja, jeg skjønner det. Men en av oss må faktisk holde kontakt med den voksnes verden. Det er IKKE mitt barns skyld at hun har 2 hjem, og jeg mener bastant at han kan opprettholde sin del av avtalen om å få til et godt samarbeid!

 

Ja, han slo meg. Og torturerte meg psykisk. Derfor flyttet jeg!

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Du er virkelig et selvoppofrende menneske, det må jeg si...

 

Her ville jeg stilt et par krav:

1. Han kjører datteren din hjem etter samvær (den ene skal ikke kjøre både til og fra, dere skal dele på dette) eller kommer og henter henne.

2. Du gjennomfører ferien som tenkt og gir deg ikke på det denne gang.

3. Du tar kontakt med fastlegen din og forteller at du er psykisk nedbrutt av samarbeidet med BF og får en erklæring på dette.

4. Du tar dette videre i systemet og gjør ditt for å redusere samvær med bf med tanke på at datteren din og du sliter.

5. Oppsøk psykolog eller annen fagperson som kan hjelpe deg til å få opp selvtilliten. Du skal ikke bli tråkket på sånn!

 

Er han en snill far, når han er slik en eks? Har du god dialog med nye kjæresten? Er han snill med ny dama si? Kanskje du og hun kan danne en allianse?

 

Han høres ut som tidenes dust, den her fyren. Gjør noe for å slåss tilbake, først da vinner du hans respekt (selv om det koster litt bråk i starten)

 

Takk for fint svar.

 

1.stemor kjører. Han har ikke tid...jeg må levere hjem til de kl 16.00 sharp. Som om jeg ikke har en jobb...jeg avspasserer for å få det til...

 

2.Akkurat det har jeg tenkt til å gjøre, men veien dit kommer til å bli hard...

 

3. Ja, skal manne meg opp til å bestille time...

 

4:Jeg forsøkte, i 2010. Da ringte stemor meg og sa at hun ikke ønsket den ordningen..... Det kostet meg nesten 14.000 i advokatutgifter. Jeg har ikke råd, virkelig...

 

5: Akkurat det har jeg tenkt på mang en gang...men jeg jobber i psykiatrien og syns det er vanskelig å skulle finne en psykolog som jeg ikke kjenner. Men jeg jobber med saken

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Du er virkelig et selvoppofrende menneske, det må jeg si...

 

Her ville jeg stilt et par krav:

1. Han kjører datteren din hjem etter samvær (den ene skal ikke kjøre både til og fra, dere skal dele på dette) eller kommer og henter henne.

2. Du gjennomfører ferien som tenkt og gir deg ikke på det denne gang.

3. Du tar kontakt med fastlegen din og forteller at du er psykisk nedbrutt av samarbeidet med BF og får en erklæring på dette.

4. Du tar dette videre i systemet og gjør ditt for å redusere samvær med bf med tanke på at datteren din og du sliter.

5. Oppsøk psykolog eller annen fagperson som kan hjelpe deg til å få opp selvtilliten. Du skal ikke bli tråkket på sånn!

 

Er han en snill far, når han er slik en eks? Har du god dialog med nye kjæresten? Er han snill med ny dama si? Kanskje du og hun kan danne en allianse?

 

Han høres ut som tidenes dust, den her fyren. Gjør noe for å slåss tilbake, først da vinner du hans respekt (selv om det koster litt bråk i starten)

 

Takk for fint svar.

 

1.stemor kjører. Han har ikke tid...jeg må levere hjem til de kl 16.00 sharp. Som om jeg ikke har en jobb...jeg avspasserer for å få det til...

 

2.Akkurat det har jeg tenkt til å gjøre, men veien dit kommer til å bli hard...

 

3. Ja, skal manne meg opp til å bestille time...

 

4:Jeg forsøkte, i 2010. Da ringte stemor meg og sa at hun ikke ønsket den ordningen..... Det kostet meg nesten 14.000 i advokatutgifter. Jeg har ikke råd, virkelig...

 

5: Akkurat det har jeg tenkt på mang en gang...men jeg jobber i psykiatrien og syns det er vanskelig å skulle finne en psykolog som jeg ikke kjenner. Men jeg jobber med saken

 

Glemte det siste... jeg har ikke en god dialog med henne, nei. Hun kan være kjempehappy en dag og smile og være fornøyd, for å være sur og grinete neste gang. Jeg har sagt fra at jeg har barn med han og ikke henne, men hun sier bare at han ikke vil snakke med meg....dog er det lettere å snakke med henne, men hun vil ikke ta mitt parti selvom jeg nok innerst inne tror at hun forstår meg. Han er en psykopat, rett og slett. Og hvordan hun har holdt ut med han så lenge forstår jeg ikke. Jeg var tross alt veldig ung når jeg ble sammen med han, og visste ikke bedre. Hun var 26 og burde skjønt tegninga når han sto å skreik til min mor på trappa i starten av dems forhold....

[Gjest Jenta til Henrik]

Hei Hi!

 

Dette er ikke lett, jeg forstår du er frustrert. Men jeg signerer Magica, syns det er på tide du slutter å være så forbanna grei.

 

Jeg ser hva du mener om at det er barnets beste at dere fungerer som et team, samarbeider, klarer å snakke sammen osv osv. Men hvordan har du tenkt til å få til det ved å dille og dulle for faren mens hans eneste oppgave er å sabotere?

 

Var det du som gikk ifra han, og kan han være bitter? Kan dét være grunnen til at han slenger døra i fleisen din? "hit her where it hurts", vettu.. Og om det var han som gikk, kanskje han er en liten "sadist" som liker å se deg vri deg i ubehag?

 

Og ang datteren din, nå kjenner jo ikke jeg dere, så jeg hiver bare ut noen tanker her. Men det trenger jo ikke nødvendigvis være ADHD. Om hun er vitne til hans oppførsel, barn får også med seg spenningen/anspentheten i rommet osv, kan det "bare" være barnet har en indre uro pga dette?

 

Men én ting du bør begynne med er å bruke omvendt psykologi på han. Ta et eks:

-du ønsker ferie i uke 28 og 29. Da sier du til eksen at "jeg lurer på om jeg skal ta uke 26 og 27, hva mener du om det?". Han ser sitt snitt til å ta uke 26 og 27 selv, og vips; uke 28 og 29 er ledig

[Anonym bruker]

Hvorfor vil ikke retten redusere samværet. Forsto det slik at dere har 50/50, og hvis dere ikke klarer å samarbeide så kan du ikke fortsette sånn.

Tvilen sterkt en dommer vil dømme videre 50/50 når han knapt prater med deg.

 

Dette går utover datteren din og hun vil aldri i verden si at hun ikke liker seg hos pappa sin pga hun er like lojal mot han som mot deg. Du må være den voksne her og ta valget som er best for datteren din.

 

Tenk da å gå konstant skuffet over at faren ikke stiller opp.

 

Du må bare ta det til retten, ikke la han true deg med det. Ta du det til retten i stedet, han har brutt avtaler.

 

Gjør det for datteren din.

 

Ja, ett barn har rett på en mor og en far, men så lenge hun vet at far er det uansett og er glad i henne, men kanskje ikke ser han så ofte i dette tilfellet så kommer datteren din mest sannsynlig til å bli gladere med tanke på da å bare ha ett fast hjem.

[Anonym bruker]

hva er det d er sur for?

fordi han ville ha de samme uke som deg?

eller fordi han ikke vil snakke med deg?

 

javel.. så må du kue deg.. men så legne din datter har det bra med mannen.. så bør du kunne svelge kameler.

 

Hva hun er "sur" for? Leste du innlegget hennes i det hele tatt eller?

Hun er fortvila og nedbrutt fordi:

 

* han ikke gidder å stille opp på noe for dattera si

* fordi hun føler hun på gå på tåhev, og svelge tusen kameler, for ikke å erte på seg far

* fordi han konsekvent skal ha de ferieukene HUN ønsker, utelukkende fordi hun ønsker dem

* han ikke gidder å hente dattera si når hun skal på samvær

* hun alltid på innrette seg etter HANS ønsker

* han bryter avtaler om samvær fastsatt av retten

* han nekter å kommunisere med henne, og slenger døra i trynet på henne når hun prøver å prate til ham

* bruker barnevakt når dattera er på samvær som HAN har ønsket

* han ikke møter på familievernkontoret for å diskutere hvordan samarbeidet kan gjennomføres på best mulig måte for datteren deres

 

Ble det klarere for deg nå?

[magica fra tryll]

-Og så tror du at han er istandtil å opprettholde en avtale om et godt samarbeid????

 

Det er opp til deg å sette grenser, ikke gjøre jobben hans. Han har jo ingen respekt for deg! Du må sette deg i respekt,-de nytter ikke si at han må forstå og at han burde ditt og datt. Det er ikke mine barns feil at de har en tullebukktil far heller, men det får jeg dessverre ikke gjort noe med. Og han har enda ikke skjønt etter 20 år....Selvom han har skaffet seg ny familie 2 ganger etterpå...Hvis du ikke orker,så slutt å værså forbanna grei! Du lager bare ris til egen bak(og datteren din sin bak)Det er den faren hun har, dessverre.Og da vil samværet bli deretter...

[Alva♂️♂️♂️♀️]

 

 

Hva mener du jeg skal gjøre da? Nekte samvær? For det går ikke retten med på. Han er jo en "oppegående far", tross alt.

 

Selvsagt merker hun det. Jeg har aldri sagt en vondt ord om han til henne, utenom at jeg syns det er dårilg at han ikke stiller opp på ting. Han lar henne ikke dra i bursdager når hun er der, han stiller ikke opp på fotballkamper, han kommer ikke på ting på skolen hvor foreldre skal være med. Dette merker hun jo, og hun syns det er dumt. Men hva skal hun gjøre da? Hun er 8, hun kan jo ikke bestemme over faren sin....

 

Ting du kan gjøre:

 

*Ikke kjøre datteren din hver gang. Dersom han vil ha samvær, så henter han henne hos deg til, og så kan du hente henne når hun skal hjem igjen. Ikke gi deg på dette. Det er ikke å nekte ham samvær, det er å insistere på å dele på kjøringen slik det er meningen at dere skal (retten kan ikke forlange at du skal kjøre begge veier! Han kommer ingen veier med det i så fall, så det skal du ikke være redd for.). Kommer han ikke, vel, da kommer han ikke. Datteren din bli lei seg, men du får plastre litt på såret ved å finne på noe ekstra gøy i stede. Men barnefaren må forstå at du mener alvor nå, at du setter foten ned.

 

*Du tar ferie de ukene du hadde tenkt. Skulle noen (retten?) blande seg, så kan du vise til alle mailene du heldigvis har tatt vare på om at du ALLTID har vært den som har tilpasset deg før, og at det derfor er rimelig at han må tilpasse seg i år. Ingen kan si noe på det. Han bli pissesur og vrang (men kan han egentlig bli verre?), men han kan ikke gjøre noe med det.

 

*Skriv ned alt og ta vare på alle sms'er og mailer dere i mellom. Dersom datteren din ikke har hatt samvær med far når hun har vært der, så skriv det ned. Skriv ned alt! Også alle kamper, avslutninger osv han ikke møter på. Ved et evt neste møte, så legger du fram alt du har, spesielt sms'er og mail. Da kan han ikke argumentere seg ut av noe, og de rundt ser kanskje at han ikke alltid snakker helt sant og han bryter mange avtaler.

 

Det er sikkert også mye mer du kan gjøre, men det viktigste er å kvinne deg opp og slutte å føye deg i alle nykkene hans. Jeg tror, helt oppriktig, at datteren din får det best når du står rak i ryggen og legger opp til samvær basert på rettferdig fordeling.

 

Men hva er du egentlig redd for? At han skal få hovedomsorgen? Det kommer aldri til å skje, spesielt ikke dersom du kan legge fram at han stadig bryter avtaler og ikke følger opp datteren deres.

[Anonym bruker]

Hei Hi!

 

Dette er ikke lett, jeg forstår du er frustrert. Men jeg signerer Magica, syns det er på tide du slutter å være så forbanna grei.

 

Jeg ser hva du mener om at det er barnets beste at dere fungerer som et team, samarbeider, klarer å snakke sammen osv osv. Men hvordan har du tenkt til å få til det ved å dille og dulle for faren mens hans eneste oppgave er å sabotere?

 

Var det du som gikk ifra han, og kan han være bitter? Kan dét være grunnen til at han slenger døra i fleisen din? "hit her where it hurts", vettu.. Og om det var han som gikk, kanskje han er en liten "sadist" som liker å se deg vri deg i ubehag?

 

Og ang datteren din, nå kjenner jo ikke jeg dere, så jeg hiver bare ut noen tanker her. Men det trenger jo ikke nødvendigvis være ADHD. Om hun er vitne til hans oppførsel, barn får også med seg spenningen/anspentheten i rommet osv, kan det "bare" være barnet har en indre uro pga dette?

 

Men én ting du bør begynne med er å bruke omvendt psykologi på han. Ta et eks:

-du ønsker ferie i uke 28 og 29. Da sier du til eksen at "jeg lurer på om jeg skal ta uke 26 og 27, hva mener du om det?". Han ser sitt snitt til å ta uke 26 og 27 selv, og vips; uke 28 og 29 er ledig

 

Nei, jeg vet ikke. Føler jeg har gjort alt for å tilfredsstille han, men det hjelper ikke.

 

Jeg gikk, fordi han er psykopat. En voldelig psykopat. Han har ny dame, flere barn og alt bør være happy happy for han... Men ahn er sta, og har bestemt seg for å ikke ha noe med meg å gjøre.

 

Ang ferien så har han bestemt at han skal ha hele juli han, enkelt og greit. For da fikk hun ferie sammen med stemor alene. Yey. Hun ville jo ikke det.... Spurte om hun ville være hos oss når sfo og bhg var stengt, og det ville hun for å få være sammen med broren sin...

[Gjest Jenta til Henrik]

Jeg ser du har skrevet mange svar mens jeg skrev det andre innlegget. Har lest alt nå.

 

Du sier han bryter avtaler i øst og vest. Da må du begynne å loggføre. Skriv ned dato, klokkeslett og situasjonen. Når du mener du har nok å ta ham på så får du advokaten din til å åpne en ny sak mot han. Da er han ikke årets far plutselig allikevel.

[Anonym bruker]

Hva mener du jeg skal gjøre da? Nekte samvær? For det går ikke retten med på. Han er jo en "oppegående far", tross alt.

 

Selvsagt merker hun det. Jeg har aldri sagt en vondt ord om han til henne, utenom at jeg syns det er dårilg at han ikke stiller opp på ting. Han lar henne ikke dra i bursdager når hun er der, han stiller ikke opp på fotballkamper, han kommer ikke på ting på skolen hvor foreldre skal være med. Dette merker hun jo, og hun syns det er dumt. Men hva skal hun gjøre da? Hun er 8, hun kan jo ikke bestemme over faren sin....

 

Ting du kan gjøre:

 

*Ikke kjøre datteren din hver gang. Dersom han vil ha samvær, så henter han henne hos deg til, og så kan du hente henne når hun skal hjem igjen. Ikke gi deg på dette. Det er ikke å nekte ham samvær, det er å insistere på å dele på kjøringen slik det er meningen at dere skal (retten kan ikke forlange at du skal kjøre begge veier! Han kommer ingen veier med det i så fall, så det skal du ikke være redd for.). Kommer han ikke, vel, da kommer han ikke. Datteren din bli lei seg, men du får plastre litt på såret ved å finne på noe ekstra gøy i stede. Men barnefaren må forstå at du mener alvor nå, at du setter foten ned.

 

*Du tar ferie de ukene du hadde tenkt. Skulle noen (retten?) blande seg, så kan du vise til alle mailene du heldigvis har tatt vare på om at du ALLTID har vært den som har tilpasset deg før, og at det derfor er rimelig at han må tilpasse seg i år. Ingen kan si noe på det. Han bli pissesur og vrang (men kan han egentlig bli verre?), men han kan ikke gjøre noe med det.

 

*Skriv ned alt og ta vare på alle sms'er og mailer dere i mellom. Dersom datteren din ikke har hatt samvær med far når hun har vært der, så skriv det ned. Skriv ned alt! Også alle kamper, avslutninger osv han ikke møter på. Ved et evt neste møte, så legger du fram alt du har, spesielt sms'er og mail. Da kan han ikke argumentere seg ut av noe, og de rundt ser kanskje at han ikke alltid snakker helt sant og han bryter mange avtaler.

 

Det er sikkert også mye mer du kan gjøre, men det viktigste er å kvinne deg opp og slutte å føye deg i alle nykkene hans. Jeg tror, helt oppriktig, at datteren din får det best når du står rak i ryggen og legger opp til samvær basert på rettferdig fordeling.

 

Men hva er du egentlig redd for? At han skal få hovedomsorgen? Det kommer aldri til å skje, spesielt ikke dersom du kan legge fram at han stadig bryter avtaler og ikke følger opp datteren deres.

 

Ser at jeg har forklart litt feil ang kjøringa. Jeg kjører til han onsdag, han (eller stemor) kjører til og fra skolen torsdag og fredag, og kjører henne på skolen igjen mandag.

Jeg ville ha fredag-søndagssamvær, men det gikk ikke (Det er langt og kjøre, hun får ikke vært der mer enn et par timer på ettermiddagen før det er natta, og må opp grytidlig for å rekke sfo 7.15) Det står forøvrig i avtalen at hun skal leveres på skolen kl 8, men det tar han ikke hensyn til.

Alt av samvær er ført i en avtale skrevet i retten, og derfor kan jeg ikke bryte den uten å faktisk ta kontakt med den advokaten jeg ikke har råd til. alt er bare kaos

 

Nei, jeg er ikke redd for at han skal få hovedomsorgen. Han klarte det ikke den gang han prøvde, og han klarer det ikke nå. For å være ærlig tror jeg nok ikke han ønsker det heller. Han bare ønsker motsatt samvær av hva jeg syns er greit, for å være vrang....

 

Ferien står jeg på, det er min tur til å velge i år. For første gang....

[Anonym bruker]

Hvorfor vil ikke retten redusere samværet. Forsto det slik at dere har 50/50, og hvis dere ikke klarer å samarbeide så kan du ikke fortsette sånn.

Tvilen sterkt en dommer vil dømme videre 50/50 når han knapt prater med deg.

 

Dette går utover datteren din og hun vil aldri i verden si at hun ikke liker seg hos pappa sin pga hun er like lojal mot han som mot deg. Du må være den voksne her og ta valget som er best for datteren din.

 

Tenk da å gå konstant skuffet over at faren ikke stiller opp.

 

Du må bare ta det til retten, ikke la han true deg med det. Ta du det til retten i stedet, han har brutt avtaler.

 

Gjør det for datteren din.

 

Ja, ett barn har rett på en mor og en far, men så lenge hun vet at far er det uansett og er glad i henne, men kanskje ikke ser han så ofte i dette tilfellet så kommer datteren din mest sannsynlig til å bli gladere med tanke på da å bare ha ett fast hjem.

 

Vi har ikke 50/50... Hun er 20 dager hos meg og 10 hos han iløpet av en mnd... Vi hadde 50/50 fordi HAN ville det, og trua omtrent med å ta livet av meg om han ikke fikk vilja si. Men etter at jeg fikk ny mann fikk jeg kvinna meg opp til å ta han til retten.... Så nå har vi det samværet vi har nå.

 

Hadde jeg vært stinn av gryn hadde ikke dette vært et problem. Da skulle jeg tatt han til retten igjen og sørget for at det bare hadde blitt helgesamvær med 1 dag i uka (det ønsker han ikke, for da må han kjøre til vår by og være sammen med henne, og finne på noe. Gud forby at det kan skje, at hun kan få alenetid med far).

Som sagt tidligere så forsøkte jeg dette, det ble ganske dyre brev....

[Alva♂️♂️♂️♀️]

 

Ser at jeg har forklart litt feil ang kjøringa. Jeg kjører til han onsdag, han (eller stemor) kjører til og fra skolen torsdag og fredag, og kjører henne på skolen igjen mandag.

Jeg ville ha fredag-søndagssamvær, men det gikk ikke (Det er langt og kjøre, hun får ikke vært der mer enn et par timer på ettermiddagen før det er natta, og må opp grytidlig for å rekke sfo 7.15) Det står forøvrig i avtalen at hun skal leveres på skolen kl 8, men det tar han ikke hensyn til.

Alt av samvær er ført i en avtale skrevet i retten, og derfor kan jeg ikke bryte den uten å faktisk ta kontakt med den advokaten jeg ikke har råd til. alt er bare kaos

 

Nei, jeg er ikke redd for at han skal få hovedomsorgen. Han klarte det ikke den gang han prøvde, og han klarer det ikke nå. For å være ærlig tror jeg nok ikke han ønsker det heller. Han bare ønsker motsatt samvær av hva jeg syns er greit, for å være vrang....

 

Ferien står jeg på, det er min tur til å velge i år. For første gang....

 

Men han bryter jo stadig avtaler uten at noe skjer? Da ser jeg virkelig ikke hvorfor ikke du også skal kunne gjøre det samme? Dersom det uansett ikke får noen konsekvenser tenker jeg? Er du sikker på at du ikke har krav på fri rettshjelp her? Det er jo tydeligvis IKKE til din datters beste at det er slik det er nå, og det er vel stor sannsynlighet for at retten vil dømme i din favør her. Ta en telefon til fri rettshjelp og spør dem om råd i det minste.

[Anonym bruker]

Jeg ser du har skrevet mange svar mens jeg skrev det andre innlegget. Har lest alt nå.

 

Du sier han bryter avtaler i øst og vest. Da må du begynne å loggføre. Skriv ned dato, klokkeslett og situasjonen. Når du mener du har nok å ta ham på så får du advokaten din til å åpne en ny sak mot han. Da er han ikke årets far plutselig allikevel.

 

Gjort det...hjelper ikke Desverre har han juridiske rettigheter jeg ikke har, fordi jeg er hovedomsorgsperon. Han kan gjøre som han vil, for en far må jo alltid få vilja si. Har fått en jurist jeg har til venn på å se på saken, og hun har konkludert med at lovverket ikke sier noe om hvordan "straffe" samværsforelder som bryter avtalen...