Besøk som ikke er ønsket..

[Anonym bruker]

Føler meg stygg som skriver dette, men må bare ha det ut! Har en i familien som er ganske spesiell, personen har psykiske problemer og er en smule "merkelig". Dette er altså en i nærmeste familie. Denne personen kommer på besøk til oss så og si hver uke, som regel på fredagen hvor vi og barna allerede er slitne etter en lang uke. H*n er her i minst 4 timer hver gang og kommer alltid midt i middagstider. Jeg er høygravid og har hatt et vanskelig svangerskap, og har rett og slett begynt å grue meg til hver fredag for da vet jeg vedkommende sannsynligvis kommer på besøk..

 

Det hadde holdt lenge for meg om personen hadde komt en gang i mnd.. men kan jo ikke si det heller. Får som regel melding om at personen kommer kvelden i forveien, det er ikke snakk om å spørre om det passer bare en melding om at vi får besøk da og da.. blir i dårlig humør og får ofte hodepine når jeg vet h*n kommer.

 

Det er ikke så lett å finne på unnskyldninger heller når personen vet jeg er hjemme pga jeg er sykemeldt (er nå i permisjon), og etter fødselen vet jo personen at jeg er hjemme med babyen..

 

Denne personen mangler også sosiale antenner, snakker om det samme hele tiden og har merkelige meninger om alt. Har tidligere baksnakket oss og sagt ting jeg finner utilgivelig, jeg stoler ikke på personen i 5 sekund. Vi har tidligere ikke hatt kontakt på mange mnd, men etter jeg ble gravid begynte personen å komme på besøk igjen og late som ingenting. H*n kan jo være hyggelig også, men alt det andre gjør det hele så vanskelig.

 

 

Hva skal en egentlig gjøre? det er jo snakk om nærmeste familie.

[Gjest Miryks]

Ikke finne på unnskyldninger?

Du er sykemeldt! Du skal ikke måtte varte opp ekstra personer og finne det i at folk invaderer hjemmet ditt hvis det ikke er det du vil, enn så mye nærmeste familie dette er.

[litekreativtbrukernavn]

Bare si klart ifra at det ikke passer. Du er ikke i form, punktum. -Evt la mannen din ta kampen,hvis ikke du orker?!

[Anonym bruker]

HI her. Har sagt at jeg ikke er i form på melding flere ganger, men opplevd at personen kommer likevel.. det er som om h*n tror at h*n gjør meg en tjeneste ved å besøke meg siden jeg ikke kommer meg så mye ut, men jeg føler jo bare at det blir mer arbeid siden jeg må ha det presentabelt her hjemme og servere mat til en ekstra osv. Blir også sliten av å sitte og snakke i timesvis. Personen snakker i ETT kjør.

[Tigerpote]

Jeg hadde vært ærlig og skrevet en melding om at beklager, det passer ikke! Om vedkommede begynner å mase om årsak, får du si det som du er at du er sliten og at dere vil være alene og slappe av. For meg er fredagene hellige! Jeg avviste en venninne en gang som ville komme innom fredag ved 17-tiden. Både mannen jeg hadde da og jeg var slitne etter jobb, vesla sliten etter bhg, og middagen stod akkurat klar på bordet, og vi hadde planlagt godis, gullrekke og film. Da sa jeg rett og slett at det ikke passet. No hard feelings fordet! Du må rett og slett sette foten ned.

[Anonym bruker]

Jeg har vel alltid hatt litt problemer med å sette foten ned. Jeg synes også fredagene er hellige som du skriver, det er ganske frustrerende med besøk som sitter til kl 8 på fredagskvelden.. synes det er mangel på antenner, en sjelden gang er jo noe annet selvsagt men når det blir så ofte blir en bare lei og frustrert.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon som deg. Hadde ett tidligere familiemedlem som ikke tok ett nei for ett nei. Grudde meg fælt til å sette foten ned og det skjedde ikke før etter at jeg hadde født barnet.

 

Prøvde på en fin måte å si ifra på txt melding, men det funket jo ikke.

En dag da dette familiemedlemmet som vanlig kom på besøk, selv om jeg hadde sagt at det ikke passet, så fikk h*n så hatten passet:)

Full i hormoner , trett og sliten, så fikk jeg ett raserianfall og skjelte personen ut, det var det som skulle til for at denne personen fikk inn i den psykisk syke hjernen sin , at man kommer når det passer og kun da.

[Anonym bruker]

Høh? Dette hørtes ut som meg! (bare jeg er ikke gravid da..) Har et søskenbarn som ikke eier sosiale antenner! Så det nytter ikke å hite med "neh, så sent klokken var, må vel ta kveld snart". Hun skjønner det F ikke.

 

Så er var det eneste som nyttet var å si: Nei, vi ønsker ikke besøk i dag.

 

Da vi skulle døpe ungen vår hadde vi ikke invitert tanter/onkler og søskenbarn. (kunn de nermeste)

3. dager før dåpen ringte hun å sporte når hun skulle komme i dåpsselskapet? Siden hun ikke hadde fått noe invitasjon skjønne hun jo at det hadde blitt en feil Så hun måtte få klokkeslettene.

DA var det ekkelt å si at: Nei, vet du? Vi tenkte å bare ha de nermeste +fadderne, så du er desverre ikke invitert. Men vi tenkte du kunne komme å spise kake på Mandag??

 

Nei, du må bare være ærlig

[Anonym bruker]

Psykisk sykdom i nærmeste familie er fryktelig slitsomt. Det stjeler enormt med energi. Din beskrivelse av vedkommende kan tyde på en eller annen form for diagnose, fordi om den ikke er, eller aldri kommer til å bli stillt.

 

Har selv en slik i min nærmeste familie, stadige snakkingen, stikke innom, bli fornermet, ikke tar hint, kritikken, kravene og forventningene.

 

Jeg har overveid situasjonen, kommet til at det er en del av livet mitt å måtte hensynta dette til tider hyggelige, men ofte usympatiske mennesket.

Jeg lar meg daktisk jage ut av eget hjem, for å unngå å få besøk. eller jeg lider og aksepterer meg gjnnom det.

 

Det er mitt valg. Et bevisst valg, da jeg vet at det ikke hjelper å si noe, det hjelper ikke å endre, den kampen er for stor, det er en kamp jeg ikke ar overskudd til å ta.

Jeg er også glad i vedkommende, det er nærmeste familie, jeg synest synd i vedkommende. Jeg har også et ansvar for øvrig familie som også er belastet. Vi er enig om å dele byrden.

 

Gi deg selv en klapp på skulderen. Og dra ut en fredag ettermiddag.

 

[Anonym bruker]

Opp.

[Heihånåerdetjuligjen]

Hvis du allerede har sagt i meldingen at det ikke passer, at du ikke er i form, så hadde jeg jammen meg ikke sluppet personen inn i huset når h*n likevel troppet opp! Rett og slett stoppet mennesket i døra!

[Gjest Jenta til Henrik]

Du må bare svare på meldingen du får dagen før at i morgen passer det ikke. Du er sliten, du er tross alt høygravid, og orker dessverre ikke besøk.

 

Kommer personen allikevel, få mannen din til å lukke opp døra, og svare høflig at "hun ligger og sover nå. Du får heller komme tilbake en annen dag"... eller noe sånt

[Anonym bruker]

Hvis du allerede har sagt i meldingen at det ikke passer, at du ikke er i form, så hadde jeg jammen meg ikke sluppet personen inn i huset når h*n likevel troppet opp! Rett og slett stoppet mennesket i døra!

 

Skulle akkurat til å skrive det. Lås døra, og ikke gi noen tegn til at du er hjemme når vedkommende kommer.

[Anonym bruker]

Skriv at det ikke passer, og om vedkommende likevel dukker opp så sett opp en oppriktig spørrende mine og si: "Men fikk du ikke meldingen i går om at det ikke passet? Jeg var så sikker på at jeg sendte den... vent så skal jeg sjekke utboksen på mobilen min.", og om vedkommende fortsatt ikke tar hintet, så får du bare følge opp med at "Beklager altså, men når jeg skrev at det ikke passer, så mente jeg det faktisk. Du må nok heller komme tilbake en annen dag".

 

Så kan du jo håpe på at personen blir så fornærmet voer å bli avvist at h*n ikke kommer tilbake på en stund

[Anonym bruker]

Når jeg ser at vi /jeg får besøk som ikke jeg har lyst på/orker, så pleier jeg å sitte helt stille og skru av lyden av TV-en, og late som om vi/jeg ikke er hjemme. Døra er alltid låst fordi vi har en liten gutt som bare stikker ut når det passer han Jeg er konfliktsky, derfor gjør jeg det sånn. Men det er jo ekstremt sjeldent, for jeg liker å ha besøk Men har ei som kommer mye som ikke jeg orker helt.

 

Kan du ikke prøve det om ikke du har lyst å si rett til personen at du ikke ønsker besøk?

[☆☆☆]

Meld tilbake at "beklager, det passer dårlig da vi ønsker å tilbringe kvelden sammen som familie".

 

Ikke noe uhøflig i det, og hvis personen blir så fornærmet at det ikke blir besøk neste uke heller er det ren bonus.

[Anonym bruker]

Psykisk sykdom i nærmeste familie er fryktelig slitsomt. Det stjeler enormt med energi. Din beskrivelse av vedkommende kan tyde på en eller annen form for diagnose, fordi om den ikke er, eller aldri kommer til å bli stillt.

 

Har selv en slik i min nærmeste familie, stadige snakkingen, stikke innom, bli fornermet, ikke tar hint, kritikken, kravene og forventningene.

 

Jeg har overveid situasjonen, kommet til at det er en del av livet mitt å måtte hensynta dette til tider hyggelige, men ofte usympatiske mennesket.

Jeg lar meg daktisk jage ut av eget hjem, for å unngå å få besøk. eller jeg lider og aksepterer meg gjnnom det.

 

Det er mitt valg. Et bevisst valg, da jeg vet at det ikke hjelper å si noe, det hjelper ikke å endre, den kampen er for stor, det er en kamp jeg ikke ar overskudd til å ta.

Jeg er også glad i vedkommende, det er nærmeste familie, jeg synest synd i vedkommende. Jeg har også et ansvar for øvrig familie som også er belastet. Vi er enig om å dele byrden.

 

Gi deg selv en klapp på skulderen. Og dra ut en fredag ettermiddag.

 

An nysgjerrighet, hvilken diagnose tenker du på?

 

Jeg har også en slik i min omgangskrets, da noe nedtonet, mne like fullt de samme trekkene. Denne personen har adhd. Men jeg mistenker noe mer også.

 

HAr et annet menneske med voldsomme krav og forventninger blandt vennene mine, og dette mennesket er blottet for å se andre sider enn sin egen. Denne personen påstår seg frisk, men jeg tenker at det hvertfall ligger en depresjon i bunn.