Voksne folk i parforhold er mer sytete enn aleneforeldre!

[Anonym bruker]

Dette vil muligens provosere.

 

Jeg har ingen forståelse for at voksne mennesker som lever i parforhold med barn ikke klarer å holde orden i hverdagen. To mennesker tilsvarer 200 % arbeidskapasitet, og det burde da ikke være noe problem å jobbe, følge opp barna og holde bostedet i orden.

 

Er det noe jeg overser her?

 

Jeg er aleneforsørger, full jobb, og to barn 100%.

 

Jeg vil påatå at alenemødre er mer effektive, mer løsningorienterte og tydeligere klarer å se at det å ikke ha tid til trening, cafeturer, og "voksentid" ikke kvalifiserer til å føle på tidsklemma. Det handler bare om prioriteringer.

 

Og nå kommer det sikkert flere slike: "jammen, jeg trenger tid til å bare være meg, vi trenger å pleie forholdet, og bla, bla bla...". Prioriteringer! Voksne folk må kunne forstå at dette ikke alltid er mulig, og få alenemødre ville tenkt at dette var noe å syte over.

[Anonym bruker]

??

[*bolla pinnsvin*]

Jeg er også aleneforsørger og klaget mye mer da jeg hadde mann, men det skyldtes jo at jeg da hadde noen å klage på! Nå som jeg er alene har jeg det i grunn ganske greit og har innfunnet meg med at det er jeg som må gjøre alt. Sliten kan man jo bli, men det kan de som er i forhold også. Jeg slipper i det minste å irritere meg over noen andre enn meg selv

[Gjest sandyBay1]

S*I*G*N*E*R*E*R!!!!

 

Var alenemor i 6 år og klarte meg fiiint selv. Jobbet 100 %, tok meg av unger, idretten deres m.m og 1 jentetur i året

 

Ungene takker meg den dag i dag for at jeg stilte opp, mens faren "pleiet seg selv" med stadig å skaffe seg nye kvinnfolk( noe han gjør fremdeles)

 

Nå er barna mine store 12-16-18 og gleder seg over at jeg er gift på ny og venter en rett om hjørnet.

 

P.s

Og gud hvor handywoman jeg ble i den perioden, og glad for at jeg ikke måtte ty til en mann for minste hjelp Pusset opp hus, peile olje, skifte dekk m.m

 

Hvis man Må reise bort for å ha seg, så er forholdet dødt i utgangspunket kanskje???

 

Ha flotters kvinnedag!!

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er et voksent menneske i et parforhold. Jeg synes innlegget ditt var forfriskende og en viktig påminnelse om hvor viktig det er å priotere.

Takk!

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Jeg har vært sammen med samboer og barnefar i 5,5 år. Det blir nok en del klaging, men mest etter vi fikk barn. Hvorfor? jo, fordi jeg hele tiden må rydde etter 3, mase om hjelp, og være mamma til 2, selvom vi egentlig, i teorien, bare har et barn.

 

Jeg var helt alene med guttungen i 3 uker. Jeg trodde det skulle bli slitsomt. Jeg har ikke lappen, og så for meg at alt skulle bli evig stress og bare dårlig tid, mye å gjøre bla bla bla. Vel, jeg hadde ingenting å klage på hehe, jeg ryddet i 10 min på kvelden i stedenfor 1 time. Jeg gjorde som jeg ville ifht planlegging og utflukter med sønnen, uten å måtte forholde meg til en til.... det var generelt mye lettere.

 

Nå høres det jo ut som om jeg har det helt forferdelig i forholdet mitt, det har jeg altså ikke, men det er mye lettere å være alene. Det har nok mye med forventninger til den andre parten å gjøre.

[Anonym bruker]

Du har nok på en måte rett, men jeg tror grunnen skyldes at man ser at det ER mulig å få tid for seg selv og det blir da frustrasjon når man ikke får det til.. Som alenemor er jo ikke muligheten tilstede på samme måte og dermed tenker man kanskje ikke så mye på det heller..

Men du har selvsagt helt rett i at det handler om prioriteringer, og selvsagt har et par mye større muligheter for å få det til en en enslig, men stamtidig er det jo da også to personer å ta hensyn til som begge ønsker å få sine ønsker om "alene tid" oppfyllt....

[Anonym bruker]

Det har jeg også lagt merke til. Kjenner mange som er i parfohold som jeg bare hører klaing fra. Han hjelper ikke til hjemme, jeg får ikke alenetid, jeg må gjøre alt etc...Føles som om det er det samme det går utpå hele tiden.

[valkyrien]

Dette vil muligens provosere.

 

Jeg har ingen forståelse for at voksne mennesker som lever i parforhold med barn ikke klarer å holde orden i hverdagen. To mennesker tilsvarer 200 % arbeidskapasitet, og det burde da ikke være noe problem å jobbe, følge opp barna og holde bostedet i orden.

 

Er det noe jeg overser her?

 

Jeg er aleneforsørger, full jobb, og to barn 100%.

 

Jeg vil påatå at alenemødre er mer effektive, mer løsningorienterte og tydeligere klarer å se at det å ikke ha tid til trening, cafeturer, og "voksentid" ikke kvalifiserer til å føle på tidsklemma. Det handler bare om prioriteringer.

 

Og nå kommer det sikkert flere slike: "jammen, jeg trenger tid til å bare være meg, vi trenger å pleie forholdet, og bla, bla bla...". Prioriteringer! Voksne folk må kunne forstå at dette ikke alltid er mulig, og få alenemødre ville tenkt at dette var noe å syte over.

 

Du glemmer å tenke over at ikke alle har en helse som tillater 100% av noe som helst...

 

Synes uansett det er tåpelig å generalisere, det er individuelt hvor sytete folk er. Kjenner både alenemødre og gifte/samboende som greier seg fint uten syting, og folk av begge kategorier som syter 24/7...

[Anonym bruker]

Du har nok på en måte rett, men jeg tror grunnen skyldes at man ser at det ER mulig å få tid for seg selv og det blir da frustrasjon når man ikke får det til.. Som alenemor er jo ikke muligheten tilstede på samme måte og dermed tenker man kanskje ikke så mye på det heller..

Men du har selvsagt helt rett i at det handler om prioriteringer, og selvsagt har et par mye større muligheter for å få det til en en enslig, men stamtidig er det jo da også to personer å ta hensyn til som begge ønsker å få sine ønsker om "alene tid" oppfyllt....

 

Problemet er at det er oppfatning i samfunnet at det hele tiden må skje noe morsomt. Folk mangler fantasi til å finne på noe selv, og må ut og drikke, surre osv for å ha det morsomt. å finne seg en hobby man kan drive med sammen med barna eller etter deres leggetid er visst vanskelig og kjedelig. Og når folk sitter ved hver sin data hver kveld istedet for å gå og ha sex, se på film med god kveldsmat og stearinlys, ta et langt bad sammen osv, og må reise vekk der det ikke er data for å kunne se hverandre, så har de seg selv å skylde at forholdet går i dass.

 

Når det gjelder kvinnfolk som sier at de har det veeeldig fint i forholdet, men mannen ikke bidrar til en dritt hjemme og roter, så har de også seg selv å takke. De er vel voksne individer som kan si fra, sette ned foten og forklare på en saklig måte at det ikke er slik et forhold fungerer. Hvis man ikke sier noe, så forblir saken den samme, siden den andre parten tydeligvis er fornøyd. Jeg fnyser av kvinnfolk som skriver i panikk på facebook at neeei, snøen har kommet og mannen har ikke skiftet dekk, så de kommer seg ikke på jobb.... og det er snakk om vanlige personbiler med vanlige dekk som ikke veier så mye. Hva med å søke på youtube hvordan man skifter dekk og gjøre det sjøl da? Det samme med praktiske ting i huset osv. Jeg synes det er dumt at når man forventer at den andre parten gjør bestemte ting, så slipper man å lære dem selv.

 

Jeg klaget da jeg var alene, men klaget på mangel på nærhet og kjærlighet, ikke på at ingen kunne hjelpe meg med ditten eller datten, at jeg aldri hadde barnevakt og ikke hadde egentid. Man lærer fort at man kan ha en gøyal ferie sammen med barna, ta dem med på turer og hobbyer og drive med egne interesser etter deres leggetid istedet for å sitte og glane på opptak av kveldens Hotell Cæsar.

[Gjest Lykkeliggift_]

Det har jeg også lagt merke til. Kjenner mange som er i parfohold som jeg bare hører klaing fra. Han hjelper ikke til hjemme, jeg får ikke alenetid, jeg må gjøre alt etc...Føles som om det er det samme det går utpå hele tiden.

 

Men å si til mannen at han må lette på rævva og sette denne rævva i gir hjemme, neida, det er de for pysete til siden mannen kan bli sint og forlate dem...

[Anonym bruker]

Nå har jeg ikke lest skikkelig gjennom de andre svarene her, men her kommer hvertfall min mening..

 

Jeg har vært både alenemor OG i parforhold (er gift og har to barn nå). Jeg klagde sjeldent da jeg var sammen med barnefar til første (vi fordelte oppgaver bra), og det var ett KAOS da jeg ble alenemor (far døde). Men, jeg måtte jo gjøre det beste jeg kunne og fikk det tilslutt til helt supert. Fordi jeg MåTTE.. Jeg MåTTE gjøre ting på egenhånd, jeg MåTTE lære meg div handyting som jeg ikke kunne fra før, jeg MåTTE stå opp med barnet selv hver dag og gjøre alt som skal gjøres osv osv osv..

 

Selv om man ikke nødvendigvis blir helt avhenigig av den man er sammen med, så er det jo som oftest det som skjer i ett forhold. Man blir vant til at man skal være to om ting (forventer det hvertfall), og for noen så opplever de at mannen kanskje ikke gjør det som blir forventet, og da føler man seg alene, sliten, frustrert osv.. og da klager man, og det synes jeg man skal få lov til

 

Men joda, mange klager og prioriterer nok helt feil til tider.. men vet du hva, det er fort gjort i hverdagsmaset og jeg synes jaggu man skal få lov til det også..

 

Er ikke like lett å klage over ting når man er alene, for da må man evnt bare skylde på seg selv (dvs, man har ingen andre å skylde på).. Det ligger vel i oss mennesker å klage litt og gjerne over de man er mest glad i

[Gjest sandyBay1]

Det har jeg også lagt merke til. Kjenner mange som er i parfohold som jeg bare hører klaing fra. Han hjelper ikke til hjemme, jeg får ikke alenetid, jeg må gjøre alt etc...Føles som om det er det samme det går utpå hele tiden.

 

Men å si til mannen at han må lette på rævva og sette denne rævva i gir hjemme, neida, det er de for pysete til siden mannen kan bli sint og forlate dem...

 

 

He he og jeg som akkurat har bedt gubben om å dra på Rema for å hamstre iste og Kvikk Lunsj til meg, samt støvsuge kåken, samt null sex siden desember :/

 

Huff oh huff......blir nok forlatt når ungen er ute til uka....

[SmellyCat]

Jeg tror ikke det har så mye å si om du er alene, eller i et parforhold, men at det går mer på hva slags person du er, og ønsker å være. Noen folk syter fader meg UANSETT, de har aaaldri nok tid, de har det så travelt osv. I de fleste tilfeller handler "tidsklemma" KUN om prioriteringer, mener jeg.

[Anonym bruker]

Det har jeg også lagt merke til. Kjenner mange som er i parfohold som jeg bare hører klaing fra. Han hjelper ikke til hjemme, jeg får ikke alenetid, jeg må gjøre alt etc...Føles som om det er det samme det går utpå hele tiden.

 

Men å si til mannen at han må lette på rævva og sette denne rævva i gir hjemme, neida, det er de for pysete til siden mannen kan bli sint og forlate dem...

 

Noen ganger er det lettere å klage enn å starter diskusjon med mannen...tenker jeg...

[Gjest Lykkeliggift_]

Det har jeg også lagt merke til. Kjenner mange som er i parfohold som jeg bare hører klaing fra. Han hjelper ikke til hjemme, jeg får ikke alenetid, jeg må gjøre alt etc...Føles som om det er det samme det går utpå hele tiden.

 

Men å si til mannen at han må lette på rævva og sette denne rævva i gir hjemme, neida, det er de for pysete til siden mannen kan bli sint og forlate dem...

 

Noen ganger er det lettere å klage enn å starter diskusjon med mannen...tenker jeg...

 

Men da får man bare sitter der man er. For menn er ingen tankelesere, og så lenge de får signaler om at det er greit at de sitter på rævva, så fortsetter de å gjøre det. Helt til noen sier fra på ordentlig måte.

[Gjest Mentha & Junior]

Dette vil muligens provosere.

 

Jeg har ingen forståelse for at voksne mennesker som lever i parforhold med barn ikke klarer å holde orden i hverdagen. To mennesker tilsvarer 200 % arbeidskapasitet, og det burde da ikke være noe problem å jobbe, følge opp barna og holde bostedet i orden.

 

Er det noe jeg overser her?

 

Jeg er aleneforsørger, full jobb, og to barn 100%.

 

Jeg vil påatå at alenemødre er mer effektive, mer løsningorienterte og tydeligere klarer å se at det å ikke ha tid til trening, cafeturer, og "voksentid" ikke kvalifiserer til å føle på tidsklemma. Det handler bare om prioriteringer.

 

Og nå kommer det sikkert flere slike: "jammen, jeg trenger tid til å bare være meg, vi trenger å pleie forholdet, og bla, bla bla...". Prioriteringer! Voksne folk må kunne forstå at dette ikke alltid er mulig, og få alenemødre ville tenkt at dette var noe å syte over.

 

Jeg er faktisk helt enig med deg på mange områder Tror på den annen side også at dette er veldig individuelt - det finnes nok ustrukturerte og sutrete alenemødre, på samme måte som det finnes strukturerte og effektive par.

 

Min erfaring er at jo mer du har å gjøre, jo mer effektiv blir du og dermed blir dagen og rutinene lagt opp på en helt annen måte. Du VET f.eks at når du er ferdig på jobb så må du hente unger, lage middag, kanskje hjelpe til med lekser, legging etc, og så må du ordne huset når barna har lagt seg før du må legge deg selv fordi dagen starter kl 06. (Det var kun et eksempel, jeg aner jo ikke ting er hjemme hos deg). I et forhold forventer man gjerne at den andre skal ta i et tak, og det er mye lettere å sette seg nedpå "litegranne" for å signalisere at man er sliten så den andre kanskje setter i gang med noe. Har merket tendensene til det her hjemme i alle fall

[Anonym bruker]

Jeg skriver at mennesker i parforhold er mer sytete, og det blir forkusert på at de klager fordi de har noen å klage over. Det er jeg enig i.

 

Men det jeg ville frem til var at de ikke bare syter mer, de faktisk ER mindre selvstendige, effektive og til tider ganske hjelpeløse virker det som.

 

Jeg tror innlegget over her sier mye om hvorfor. Fordi de ikke Må være selvstendige. Er man alene, så Må man. Og det bygger en helst spesiell styrke.

 

Og det føles provoserende for oss som er alene, og måtte trøste og høre på hvor vanskelig det er at personen måtte både hente og lever i barnehagen idag, og i tillegg forståelsesfullt jatte med på at det er så vanskelig å få dagen til å gå rundt. I neste åndedrag forteller personen hvor deilig det var å komme hjem til ferdig middag og shinet hus.

 

Man må bare klage, men ikke tro at jeg skal forstå. sier alenemoren noe om sin slitsomme dag, kan hun vente seg en kommentar aom "jammen du er jo heldig som kun trenger å tenke på deg selv".

 

Man kan ikke få pose og sekk!

 

HI

[Gjest Mentha & Junior]

Nei det blir fort sånn at når man ikke har det så verst så er det lett å klage over de små tingene (både som singel og i et forhold). Og jeg kan se hvordan det er provoserende for de som har en mye større kabal å løse. Men folk er ofte sånn at det som er nærmest nesa er det man ser best, og når man irriterer seg over noe så er det det som er i fokus, uansett hvor ubetydelig det synes for andre. Og det er det som er så fint med forumet her inne synes jeg. Folk kan beklage seg over alt de vil, og så kan de som gidder lese det og evt kommentere på det, men ingen blir tvunget til å følge med eller ha sympati for noe som helst.

Da er det verre med folk man møter ansikt til ansikt, ikke så lett å bare overse de og følge med på noe annet i steden

[Anonym bruker]

Syntes hovedinnlegget ble ganske martyr-aktig... Jeg har det mye verre, men jeg syter jo ikke!..

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Hehe..jeg følte meg litt truffet av de kommentarene om at man må be mannen om hjelp, forklare hvordan et forhold funker osv.. Hehe... Her må jeg forsvare meg

 

Mannen min er flink på storrengjøringer, han tar rett som det er å vasker badet, kjøkkenet etc. Og da setter han i med å rense sluk osv samtidig. Men det er sånne småting hele tiden, som det at han virkelig ikke skjønner at nøklene skal henges i nøkkelskapet, eller at han ikke trenger å¨ha 5 arbeidsbukser liggende på badet.

 

Da vi flyttet sammen klarte han ingenting, virkelig ingenting, og jeg har jobbet hardt med å "oppdra" han på det området, siden moren hans tydeligvis syns det var helt greit å rydde opp etter en 22åring.

 

Da jeg måtte ta den jobben sier det seg også selv at det ble en del masing for å få ting gjort, og jeg må stadig minne han på ting. Jeg tviler på at jeg er den eneste som har det sånn, mange gutter blir bortskjemt hjemme av mor, og så må første samboeren ta hele "oppdragelsen" på nytt

[Plutselig_gravid]

Er helt enig med deg HI. Jeg var alenemamma en del år og når jeg ser tilbake er det helt utrolig hva jeg fikk til Jeg flyttet fra all familie for å studere og hadde dermed lite avlastning. Ikke hadde jeg lappen heller så jeg måtte gå mye og langt (bodde uti gokk der det sjelden gikk busser). Ble fort vant til situasjonen og klagde aldri. Jeg var veldig løsningsorientert og lærte meg at ingen ting var umulig.

 

Nå når jeg lever i et forhold klarer jeg plutselig ingen ting selv lenger (satt litt på spissen). Svetter med tanken på å være alene med barna i mer enn et døgn osv

 

Må si at når jeg tenker over det så savner jeg litt den jeg var som alenemamma. Full sjerpings!

[Gjest Filifjonka]

Temmelig generaliserende og ensidig, HI.

 

Min beste venninne gikk fra mannen sin etter noen års ekteskap og ble alenemor. Hun var svær til å klage da de var gift, mest på ham, og hun klaget ikke mindre da hun ble alenemor for å si det sånn. Etter noen år fikk hun seg ny samboer som ikke var far til barna, og klagingen fortsatte. Jeg har nå rett og slett funnet ut at hun ER sånn.

 

Jeg har egentlig ikke opplevd det du beskriver, at ALLE gifte/samboende klager støtt mens ALLE alenemødre er tapre helter som biter sammen tenna og aldri klager.

 

Jeg synes du burde ta deg en kikk rundt deg og se at det finnes folk som klager i begge leire, det finnes folk som ikke klager i begge leire. Det finnes dem som virkelig har grunn til å klage og det finnes dem som syter uten egentlig å ha grunn for det.

[<3 lykkeligeida er mamma <3]

Men jeg må spørre om en ting. tenker du da på dere som aldri har fri fra barna? Altså dere som har barna uten at far er i bildet? For jeg må jo si at de som har barna foreks 60-40 har jo mye mer fritid en meg. De har annenhver helg til EGENTID. Jeg kjenner ingen som er 100% alene med barna og tro meg "alenemødrene" jeg kjenner de klager!

 

Men nå har det seg slik at jeg er så og si alene jeg og. Eller det vil si: jeg har en mann som jobber mye både i norges vakre land og i utlandet. Slik har året Hittentil sett ut: han drar på søndagsmorgen kommer hjem kl 02.00 natt til fredag. Altså han er hjemme fra fredagsmorgen til søndags morgen og det er det!!!! Også en uke innimellom er han "bare" avgårde fra mandag til natt til fredag. Og vi har dermed nesten aldri fri til hverandre forde da når helgen kommer savner vi familietid og du sender ikke ungen vekk fra pappa'n sin da. Nå ventes nr to om et par mnd og jeg vil være alene med ti.

 

Jeg klager ikke 10% av hva de alenemødrene som har fri annenhver helg og noen dager i uka!!! Jeg har valgt å bli mamma og trives men er klart jeg kan bli litt bitter når de presiserer å si at guuud de er så slitene av å være alene med annsvaret og gleder seg til fri med kjæresten. Vel vi hadde en helg fri i juni vi. Og håper på en natt før baby kommer.

 

Så bare lurer om du mener de som faktisk har en pappa dom har barnet innimellom eller de som er 100% alene? For det er ikke alle som er to som har flust av tid og som er to om alt. Vi har ikke barnevakter som kan stille opp en time her eller der.

 

Men jeg elsker livet mitt! Og en ting er jo possitivt vi er to med inntekter så den biten slipper vi. Er deg noe jeg har forståelse for så er det de som er en og som skal få den kabalen til å gå opp. Vi er to om å løse problemer, to om lån, to om en uventet ting skulle skje og to om sparing.

 

Ble langt men er alltid to sider av en sak her.

P.s: skriver fra iPhone og gidder ikke gå over å sjekke etter ord som tlf har byttet på. Så bær over litt skrivefeil.

[<3 lykkeligeida er mamma <3]

Men jeg må spørre om en ting. tenker du da på dere som aldri har fri fra barna? Altså dere som har barna uten at far er i bildet? For jeg må jo si at de som har barna foreks 60-40 har jo mye mer fritid en meg. De har annenhver helg til EGENTID. Jeg kjenner ingen som er 100% alene med barna og tro meg "alenemødrene" jeg kjenner de klager!

 

Men nå har det seg slik at jeg er så og si alene jeg og. Eller det vil si: jeg har en mann som jobber mye både i norges vakre land og i utlandet. Slik har året Hittentil sett ut: han drar på søndagsmorgen kommer hjem kl 02.00 natt til fredag. Altså han er hjemme fra fredagsmorgen til søndags morgen og det er det!!!! Også en uke innimellom er han "bare" avgårde fra mandag til natt til fredag. Og vi har dermed nesten aldri fri til hverandre forde da når helgen kommer savner vi familietid og du sender ikke ungen vekk fra pappa'n sin da. Nå ventes nr to om et par mnd og jeg vil være alene med ti.

 

Jeg klager ikke 10% av hva de alenemødrene som har fri annenhver helg og noen dager i uka!!! Jeg har valgt å bli mamma og trives men er klart jeg kan bli litt bitter når de presiserer å si at guuud de er så slitene av å være alene med annsvaret og gleder seg til fri med kjæresten. Vel vi hadde en helg fri i juni vi. Og håper på en natt før baby kommer.

 

Så bare lurer om du mener de som faktisk har en pappa dom har barnet innimellom eller de som er 100% alene? For det er ikke alle som er to som har flust av tid og som er to om alt. Vi har ikke barnevakter som kan stille opp en time her eller der.

 

Men jeg elsker livet mitt! Og en ting er jo possitivt vi er to med inntekter så den biten slipper vi. Er deg noe jeg har forståelse for så er det de som er en og som skal få den kabalen til å gå opp. Vi er to om å løse problemer, to om lån, to om en uventet ting skulle skje og to om sparing.

 

Ble langt men er alltid to sider av en sak her.

P.s: skriver fra iPhone og gidder ikke gå over å sjekke etter ord som tlf har byttet på. Så bær over litt skrivefeil.

 

jeg må rette på en ting! Jeg blir alene med to ikke ti!!!!! Temmelig stor forskjell. Kniser og rister på hodet.