Det å være stemor...

[khm]

Jøss, her hadde det utvilket seg, hehe..

 

Synes ikke det er noe poeng å diskutere hvem som vil ha hva av ordninger, for noen passer 50/50 sikkert utmerket og for andre ikke.. sånn som det er med alt annet...

 

Om det med retten var siktet til meg (HI) så er vel det noe man helst vil slippe, pga barnet, foreldrene, tid og penger?? Eller har jeg oppfattet dette helt feil.. for min del så høres det ikke ut som en lettvint utvei hvertfall..

 

MEN, det er stor sjanse for at vi tar det den veien tilslutt om det ikke blir noe forandring.. vi prøver det meste av andre alternativer først.. dessuten, om man går til retten, så er det ikke sikkert det skjer annet enn at mor må betale bøter om hun ikke følger samværsavtalen, og tilogmed der har jeg hørt om fedre som må betale mer i bidrag fordi mor får mindre penger å rutte mer pga bøtene!! Hehe, det er litt av ett system man har..

 

HI

Ja vanskelig det der, synes dere skal prøve alle utveier før rettsak. Som far hadde jeg gått til det punktet og, men hadde prøvd mekling å hele sulamitten først

[Anonym bruker]

Jeg er oppvokst i 50/50 deling, og det var et helvete for å si det mildt... Jeg følte aldri at jeg hadde et hjem, jeg ble sendt hit og dit, frem og tilbake. Følte det var utrygt. Jeg trivdes hverken hos mamma eller pappa pga dette

Så om jeg og samboer går fra hverandre er 50/50 uaktuelt! Mine to små skal IKKE gjennomgå dette ustabile helvete som jeg har fått føle på. Et barn trenger å føle at de hører til en plass... Hadde vi som voksne trivdes med å måtte flytte annenhver uke? NEI! Det gjør ikke barn heller....

Var jo rart da, 50/50 har vi hatt på min datter lenge, å det går helt uproblematisk og hun elsker det sånn. Alle er ikke like, så ikke skjær hele løsningen over en kam fordi du ikke tålte det, kjenner flere som har det sånn der barna har det helt supert, og de er fornøyde på samme måte som min at de kan være like mye hos begge. Da må man bare gjøre det bedre som foreldre og steforeldre så de skal trives best mulig.

 

Selvfølgelig sier datteren din at hun er fornøyd. Barn er lojale mot sine foreldre. Til og med unger som opplever grov omsorgssvikt sier at de har gode foreldre og vil bo hjemme.

 

Hvorfor bytter ikke du og din eks bosted annenhver uke? Vil dere ikke? Slitsomt å ha to hjem? Slitsomt å måtte flytte annenhver uke eller å bo i bag?

Off, klørne ute med engang. Er hun selv som ville det, hun ville bo hos oss begge like mye. Pratet med henne om det og lot det være hennes eget valg. Prater fremdeles med henne om det om hun trives med det, og hun strotrives ifølge henne selv. Har masse venner på skolen, flink der er hun også så ingen tegn på mistrivsel her nei.

For det om du ikke likte det, trenger du ikke dømme alle andre nord og ned å si du vet best. Noen barn er bare tryggere enn andre. Jeg synes dette bør få være opptil enhver jeg.

 

Og det forslaget ditt om å bytte hjem er jo bare tullete. Skjønner ikke helt at du ikke ser den selv. Hun har alle sine ting her og har eget rom...samme hos moren. Skal vi dermed bytte ut alt i leilighetene våre annenhver uke? Etterlyser ett litt bedre eksempel. Men kan jo svare tenkt sånn at om det hadde vært det samme som med barn at vi hadde hatt alle de tingene som var våre og alt av klær hele pakken(uansett hvor dumt det høres ut), så hadde jeg ikke blidd utslitt eller utrygg av å gå til en annen plass annenhver uke. Hadde jeg hat min nye samboer der og datter så hadde jeg stortrivdes jeg Home is where the heart is!

 

Kaller du 50/50 omsorgsvikt siden du bruker den sammenligningen? Isåfall er du for useriøs til å kaste bort tid å svare.

 

Jeg er oppvokst i 50/50 deling, og det var et helvete for å si det mildt... Jeg følte aldri at jeg hadde et hjem, jeg ble sendt hit og dit, frem og tilbake. Følte det var utrygt. Jeg trivdes hverken hos mamma eller pappa pga dette

Så om jeg og samboer går fra hverandre er 50/50 uaktuelt! Mine to små skal IKKE gjennomgå dette ustabile helvete som jeg har fått føle på. Et barn trenger å føle at de hører til en plass... Hadde vi som voksne trivdes med å måtte flytte annenhver uke? NEI! Det gjør ikke barn heller....

Var jo rart da, 50/50 har vi hatt på min datter lenge, å det går helt uproblematisk og hun elsker det sånn. Alle er ikke like, så ikke skjær hele løsningen over en kam fordi du ikke tålte det, kjenner flere som har det sånn der barna har det helt supert, og de er fornøyde på samme måte som min at de kan være like mye hos begge. Da må man bare gjøre det bedre som foreldre og steforeldre så de skal trives best mulig.

 

Selvfølgelig sier datteren din at hun er fornøyd. Barn er lojale mot sine foreldre. Til og med unger som opplever grov omsorgssvikt sier at de har gode foreldre og vil bo hjemme.

 

Hvorfor bytter ikke du og din eks bosted annenhver uke? Vil dere ikke? Slitsomt å ha to hjem? Slitsomt å måtte flytte annenhver uke eller å bo i bag?

Off, klørne ute med engang. Er hun selv som ville det, hun ville bo hos oss begge like mye. Pratet med henne om det og lot det være hennes eget valg. Prater fremdeles med henne om det om hun trives med det, og hun strotrives ifølge henne selv. Har masse venner på skolen, flink der er hun også så ingen tegn på mistrivsel her nei.

For det om du ikke likte det, trenger du ikke dømme alle andre nord og ned å si du vet best. Noen barn er bare tryggere enn andre. Jeg synes dette bør få være opptil enhver jeg.

 

Og det forslaget ditt om å bytte hjem er jo bare tullete. Skjønner ikke helt at du ikke ser den selv. Hun har alle sine ting her og har eget rom...samme hos moren. Skal vi dermed bytte ut alt i leilighetene våre annenhver uke? Etterlyser ett litt bedre eksempel. Men kan jo svare tenkt sånn at om det hadde vært det samme som med barn at vi hadde hatt alle de tingene som var våre og alt av klær hele pakken(uansett hvor dumt det høres ut), så hadde jeg ikke blidd utslitt eller utrygg av å gå til en annen plass annenhver uke. Hadde jeg hat min nye samboer der og datter så hadde jeg stortrivdes jeg Home is where the heart is!

 

Kaller du 50/50 omsorgsvikt siden du bruker den sammenligningen? Isåfall er du for useriøs til å kaste bort tid å svare.

 

 

Nå er jeg kun svarer nr 11, og ikke den andre som svarer, så ikke bland meg borti at jeg har påstått noe om omsorgssvikt. Jeg sa bare hva jeg har opplevd, at jeg ikke trivdes sånn, og det VET jeg at jeg ikke er alene om her i verden. Men ja, barn er faktisk lojale mot foreldrene sine uansett, så der er jeg enig med den andre som svarte på mitt første svar.

 

Hilsen nr 11.

Okei...litt vanskelig å vite med anonyme profiler altså, så sorry for den! Men hvis du er enig med henne så kan du jo gjerne lese noe av det jeg har skrevet, at det er forskjell på barn så de bør få være med og bestemme selv. Ikke dømme den ordningen ned iallefall.

 

 

Sorry'n din er godtatt Jada, jeg er klar over at det er stor forskjell på barn, men det er det jaggu på foreldre også... Skulle jeg havne i denne situasjonen, så kommer jeg uansett ikke til å godta den ordningen før evt barna blir store nok til å velge det selv. Skal selvsagt ikke nekte dem det da, men ser jeg at det ikke går, så blir det stopp på det umiddelbart. Jeg er enig med den andre som svarer på at barn er lojale mot foreldrene sine uansett, jeg er IKKE enig at 50/50 er omsorgssvikt. Men foreldre plikter å vite 10000% hva barna EGENTLIG føler og mener, og ikke bare stole blindt på det første barnet sier i slike situasjoner, for ingen barn har lyst til å si/gjøre noe de føler/tror/vet vil såre mamma eller pappa.Hvis dere er sikre på at barnet trives, og ser at alt er ok overalt, så er det jo ikke noe problem i deres tilfelle, og det er knall

 

Hilsen nr 11

[khm]

Jeg er oppvokst i 50/50 deling, og det var et helvete for å si det mildt... Jeg følte aldri at jeg hadde et hjem, jeg ble sendt hit og dit, frem og tilbake. Følte det var utrygt. Jeg trivdes hverken hos mamma eller pappa pga dette

Så om jeg og samboer går fra hverandre er 50/50 uaktuelt! Mine to små skal IKKE gjennomgå dette ustabile helvete som jeg har fått føle på. Et barn trenger å føle at de hører til en plass... Hadde vi som voksne trivdes med å måtte flytte annenhver uke? NEI! Det gjør ikke barn heller....

Var jo rart da, 50/50 har vi hatt på min datter lenge, å det går helt uproblematisk og hun elsker det sånn. Alle er ikke like, så ikke skjær hele løsningen over en kam fordi du ikke tålte det, kjenner flere som har det sånn der barna har det helt supert, og de er fornøyde på samme måte som min at de kan være like mye hos begge. Da må man bare gjøre det bedre som foreldre og steforeldre så de skal trives best mulig.

 

Selvfølgelig sier datteren din at hun er fornøyd. Barn er lojale mot sine foreldre. Til og med unger som opplever grov omsorgssvikt sier at de har gode foreldre og vil bo hjemme.

 

Hvorfor bytter ikke du og din eks bosted annenhver uke? Vil dere ikke? Slitsomt å ha to hjem? Slitsomt å måtte flytte annenhver uke eller å bo i bag?

Off, klørne ute med engang. Er hun selv som ville det, hun ville bo hos oss begge like mye. Pratet med henne om det og lot det være hennes eget valg. Prater fremdeles med henne om det om hun trives med det, og hun strotrives ifølge henne selv. Har masse venner på skolen, flink der er hun også så ingen tegn på mistrivsel her nei.

For det om du ikke likte det, trenger du ikke dømme alle andre nord og ned å si du vet best. Noen barn er bare tryggere enn andre. Jeg synes dette bør få være opptil enhver jeg.

 

Og det forslaget ditt om å bytte hjem er jo bare tullete. Skjønner ikke helt at du ikke ser den selv. Hun har alle sine ting her og har eget rom...samme hos moren. Skal vi dermed bytte ut alt i leilighetene våre annenhver uke? Etterlyser ett litt bedre eksempel. Men kan jo svare tenkt sånn at om det hadde vært det samme som med barn at vi hadde hatt alle de tingene som var våre og alt av klær hele pakken(uansett hvor dumt det høres ut), så hadde jeg ikke blidd utslitt eller utrygg av å gå til en annen plass annenhver uke. Hadde jeg hat min nye samboer der og datter så hadde jeg stortrivdes jeg Home is where the heart is!

 

Kaller du 50/50 omsorgsvikt siden du bruker den sammenligningen? Isåfall er du for useriøs til å kaste bort tid å svare.

 

Bekvemt for dere at det er hun som flytter frem og tilbake.

Ubekvemt om det er dere selv som må flytte frem og tilbake.

 

Takk for at du understreket mitt poeng.

Nå må du kanskje lese litt bedre du. Siden jeg da skreiv at hadde det vært likedan for oss voksne som for barn hadde jeg ikke hatt noen problemer med det. Hvorfor skulle jeg det?

 

Du understreket vel egentlig mitt poeng litt bedre med det svaret

 

Det ER like enkelt for dere. Dere vil bare ikke så det er mer bekvemt at dere skyver ansvaret over på barnet og gjør denne flyttingen til hennes problem.

Så det er like enkelt for dere og dere burde prøve for å se hvor godt dere liker det. Kanskje dere da klarer å sette dere inn i hvordan det egentlig er å måtte flytte fra hjem til hjem og aldri ha en fast base.

Jøss, alt er visst galt for deg? Spør man ikke tvinger man, spør man skyver man ansvaret over. Vil du virkelig at jeg skal ta deg seriøst? Siden du sitter og dytter inn hva som er best for alle barn, mens jeg sier hva som er best for min? Sorry altså, men at ting ikke fungerte for deg betyr ikke at alle har det sånn.

 

Hehe, har leid leilighet lenge og flyttet ofte i de siste 2 årene uten egentlig å ha en fast base...har ikke hatt noe imot det, siden du sa jeg måtte sette meg inn i det. Vennligst ikke sitt å si hva andre voksne mennesker har gjort eller anta noe. å ikke trø ned over ørene på folk at dette er dårlig for barn, for det vet du egentlig veldig lite om hvordan er for alle andre.

[khm]

Jeg er oppvokst i 50/50 deling, og det var et helvete for å si det mildt... Jeg følte aldri at jeg hadde et hjem, jeg ble sendt hit og dit, frem og tilbake. Følte det var utrygt. Jeg trivdes hverken hos mamma eller pappa pga dette

Så om jeg og samboer går fra hverandre er 50/50 uaktuelt! Mine to små skal IKKE gjennomgå dette ustabile helvete som jeg har fått føle på. Et barn trenger å føle at de hører til en plass... Hadde vi som voksne trivdes med å måtte flytte annenhver uke? NEI! Det gjør ikke barn heller....

Var jo rart da, 50/50 har vi hatt på min datter lenge, å det går helt uproblematisk og hun elsker det sånn. Alle er ikke like, så ikke skjær hele løsningen over en kam fordi du ikke tålte det, kjenner flere som har det sånn der barna har det helt supert, og de er fornøyde på samme måte som min at de kan være like mye hos begge. Da må man bare gjøre det bedre som foreldre og steforeldre så de skal trives best mulig.

 

Selvfølgelig sier datteren din at hun er fornøyd. Barn er lojale mot sine foreldre. Til og med unger som opplever grov omsorgssvikt sier at de har gode foreldre og vil bo hjemme.

 

Hvorfor bytter ikke du og din eks bosted annenhver uke? Vil dere ikke? Slitsomt å ha to hjem? Slitsomt å måtte flytte annenhver uke eller å bo i bag?

Off, klørne ute med engang. Er hun selv som ville det, hun ville bo hos oss begge like mye. Pratet med henne om det og lot det være hennes eget valg. Prater fremdeles med henne om det om hun trives med det, og hun strotrives ifølge henne selv. Har masse venner på skolen, flink der er hun også så ingen tegn på mistrivsel her nei.

For det om du ikke likte det, trenger du ikke dømme alle andre nord og ned å si du vet best. Noen barn er bare tryggere enn andre. Jeg synes dette bør få være opptil enhver jeg.

 

Og det forslaget ditt om å bytte hjem er jo bare tullete. Skjønner ikke helt at du ikke ser den selv. Hun har alle sine ting her og har eget rom...samme hos moren. Skal vi dermed bytte ut alt i leilighetene våre annenhver uke? Etterlyser ett litt bedre eksempel. Men kan jo svare tenkt sånn at om det hadde vært det samme som med barn at vi hadde hatt alle de tingene som var våre og alt av klær hele pakken(uansett hvor dumt det høres ut), så hadde jeg ikke blidd utslitt eller utrygg av å gå til en annen plass annenhver uke. Hadde jeg hat min nye samboer der og datter så hadde jeg stortrivdes jeg Home is where the heart is!

 

Kaller du 50/50 omsorgsvikt siden du bruker den sammenligningen? Isåfall er du for useriøs til å kaste bort tid å svare.

 

Jeg er oppvokst i 50/50 deling, og det var et helvete for å si det mildt... Jeg følte aldri at jeg hadde et hjem, jeg ble sendt hit og dit, frem og tilbake. Følte det var utrygt. Jeg trivdes hverken hos mamma eller pappa pga dette

Så om jeg og samboer går fra hverandre er 50/50 uaktuelt! Mine to små skal IKKE gjennomgå dette ustabile helvete som jeg har fått føle på. Et barn trenger å føle at de hører til en plass... Hadde vi som voksne trivdes med å måtte flytte annenhver uke? NEI! Det gjør ikke barn heller....

Var jo rart da, 50/50 har vi hatt på min datter lenge, å det går helt uproblematisk og hun elsker det sånn. Alle er ikke like, så ikke skjær hele løsningen over en kam fordi du ikke tålte det, kjenner flere som har det sånn der barna har det helt supert, og de er fornøyde på samme måte som min at de kan være like mye hos begge. Da må man bare gjøre det bedre som foreldre og steforeldre så de skal trives best mulig.

 

Selvfølgelig sier datteren din at hun er fornøyd. Barn er lojale mot sine foreldre. Til og med unger som opplever grov omsorgssvikt sier at de har gode foreldre og vil bo hjemme.

 

Hvorfor bytter ikke du og din eks bosted annenhver uke? Vil dere ikke? Slitsomt å ha to hjem? Slitsomt å måtte flytte annenhver uke eller å bo i bag?

Off, klørne ute med engang. Er hun selv som ville det, hun ville bo hos oss begge like mye. Pratet med henne om det og lot det være hennes eget valg. Prater fremdeles med henne om det om hun trives med det, og hun strotrives ifølge henne selv. Har masse venner på skolen, flink der er hun også så ingen tegn på mistrivsel her nei.

For det om du ikke likte det, trenger du ikke dømme alle andre nord og ned å si du vet best. Noen barn er bare tryggere enn andre. Jeg synes dette bør få være opptil enhver jeg.

 

Og det forslaget ditt om å bytte hjem er jo bare tullete. Skjønner ikke helt at du ikke ser den selv. Hun har alle sine ting her og har eget rom...samme hos moren. Skal vi dermed bytte ut alt i leilighetene våre annenhver uke? Etterlyser ett litt bedre eksempel. Men kan jo svare tenkt sånn at om det hadde vært det samme som med barn at vi hadde hatt alle de tingene som var våre og alt av klær hele pakken(uansett hvor dumt det høres ut), så hadde jeg ikke blidd utslitt eller utrygg av å gå til en annen plass annenhver uke. Hadde jeg hat min nye samboer der og datter så hadde jeg stortrivdes jeg Home is where the heart is!

 

Kaller du 50/50 omsorgsvikt siden du bruker den sammenligningen? Isåfall er du for useriøs til å kaste bort tid å svare.

 

 

Nå er jeg kun svarer nr 11, og ikke den andre som svarer, så ikke bland meg borti at jeg har påstått noe om omsorgssvikt. Jeg sa bare hva jeg har opplevd, at jeg ikke trivdes sånn, og det VET jeg at jeg ikke er alene om her i verden. Men ja, barn er faktisk lojale mot foreldrene sine uansett, så der er jeg enig med den andre som svarte på mitt første svar.

 

Hilsen nr 11.

Okei...litt vanskelig å vite med anonyme profiler altså, så sorry for den! Men hvis du er enig med henne så kan du jo gjerne lese noe av det jeg har skrevet, at det er forskjell på barn så de bør få være med og bestemme selv. Ikke dømme den ordningen ned iallefall.

 

 

Sorry'n din er godtatt Jada, jeg er klar over at det er stor forskjell på barn, men det er det jaggu på foreldre også... Skulle jeg havne i denne situasjonen, så kommer jeg uansett ikke til å godta den ordningen før evt barna blir store nok til å velge det selv. Skal selvsagt ikke nekte dem det da, men ser jeg at det ikke går, så blir det stopp på det umiddelbart. Jeg er enig med den andre som svarer på at barn er lojale mot foreldrene sine uansett, jeg er IKKE enig at 50/50 er omsorgssvikt. Men foreldre plikter å vite 10000% hva barna EGENTLIG føler og mener, og ikke bare stole blindt på det første barnet sier i slike situasjoner, for ingen barn har lyst til å si/gjøre noe de føler/tror/vet vil såre mamma eller pappa.Hvis dere er sikre på at barnet trives, og ser at alt er ok overalt, så er det jo ikke noe problem i deres tilfelle, og det er knall

 

Hilsen nr 11

Ja ser poengene dine og er helt enig sånn sett For å si det enkelt så er jeg, mor og stemor 10000% prosent sikker på situasjonen. Jeg kjenner ungen min godt og hatt henne mye, så jeg vet hun stortrives. Mor sier det også, og får høre på skolen at hun er en blid å glad jente:)

[ei fra nord]

hei:)

jeg er en dame på 34 år..og som venter mitt første barn..samboeren min er 45 år og har en gutt på 19 og en jente på 14..jeg kommer greit overens med dem begge to...jeg har vært sammen med min samboer nå i 2 år...dattera er veldig snill og blid..men jeg er er nå 4 mnd på vei...jeg gruer meg til feriene der dattera kommer...hun borfast hos mor og gutten bor her hos far...ikke forde hun er noe problem...men jeg syns det er tunggt å ha henne her hele sommerferiene...DVs nærmere2 mnd...alle feriene må vikes forde hun kommer..jeg lurer på om det er meg det er noe galt med...samboeren min rives mellom meg og dattera...og han prioriterer henne mest...derfor føler jeg sjalusi og irritasjon og såre følelser...vet dette er barnslig..me vokste selv opp i et skilsmise hjem...jeg gruer meg til sommeren når hele sommeren skal gåtil henne...og hvor jeg føler min graviditet kommer i 2 rekke...jeg vil ha mannen min for meg selv nå,,,jeg vil ikke delle han med barna HELE iden...tror jeg må være hormonell også...hjelp...er det noen som kan gi meg noen råd uten å fordømme.....

[<3 mine søte små<3]

Å takle brudd og at eks har fått seg en ny kjæreste er ikke alltid lett.

Ofte blir det litt knuffing mellom de voksne.

Har vert der selv og fortsatt kan det være krangling og uenigheter.

Men her har vi heldigvis fra dag 1 satt barna først.

Far har hatt vanlig samvær og kunne ikke fallt meg inn å nekte samvær.

Bonusmamma og jeg snakker fint lite sammen . Og kan ikke si vi liker hverandre

Men å baksnakke å si stygge ting til barna om far og bonusmamma er faktisk ikke lov.!!

Det kan være grunn til omsorgsovertakelse . Selv om barna ikke alltid vil på samvær, så oppmuntrer jeg.

Og det ender somregel med at de har det kjempekjekt

[Anonym bruker]

hei:)

jeg er en dame på 34 år..og som venter mitt første barn..samboeren min er 45 år og har en gutt på 19 og en jente på 14..jeg kommer greit overens med dem begge to...jeg har vært sammen me samboer nå i 2 år...dattera er veldig snill og blid..men jeg er er nå 4 mnd på vei...jeg gruer meg til feriene der dattera kommer...hun borfast hos mor og gutten bor her hos far...ikke forde hun er noe problem...men jeg syns det er tunggt å ha henne her hele sommerferiene...DVs nærmere2 mnd...alle feriene må vikes forde hun kommer..jeg lurer på om det er meg det er noe galt med...samboeren min rives mellom meg og dattera...og han prioriterer henne mest...derfor føler jeg sjalusi og irritasjon og såre følelser...vet dette er barnslig..me vokste selv opp i et skilsmise hjem...jeg gruer meg til sommeren når hele sommeren skal gåtil henne...og hvor jeg føler min graviditet kommer i 2 rekke...jeg vil ha mannen min for meg selv nå,,,jeg vil ikke delle han med barna HELE iden...tror jeg må være hormonell også...hjelp...er det noen som kan gi meg noen råd uten å fordømme.....

Jeg tror du må sette deg ned å lese hva du har skrevet her. Når du får barn skal de være først i rekker. Slik jeg ser det er det positivt at din samboer vil tilbringe tid med sin datter. Er det ikke en slik mann du vil ha, en som setter barna først? Jeg håper ikke du setter kjepper i hjulene her. Da tror og håper jeg du endrer opp som taperen. Far ser ikke datteren sin så ofte å vil naturlig nok nyte tiden sammen med henne. Det betyr ikke at han ikke elsker deg. Om ikke mange årene vil datteren hans være voksen, å kanskje ikke ha tid til å tilbringe ferien med sin far. Ta derfor ikke fra far denne gleden. Hvis du ihadde vært far her, hvordan hadde du følt det hvis en voksen samboer ble sur for at du tilbringer tid med ditt eget kjøtt og blod? Unnskyld meg men i mine øyne hadde det blitt månelys!!!

 

Jeg forstår også at dette er sårt for deg, med det er snakk om din samboers barn. Tror du virkelig at en 14 år gammel jente kommer til å holde sin far i hånden hele ferien? Dere kommer garantert til å få alenetid også. Er ikke verre enn at dere tar dere en tur ut alene, hun er gammel nok til å være alene.

 

Du må ta deg selv i nakken her. Vil du være en kommende mor som saboterer forholdet mellom far og datter? Ønsker du å være slik? Bit tennene sammen, finn på noe som en familie og kos dere. Ikke sitt å depp på forhånd.ha innstillingen om at dette vil bli en fin sommer som du kan bli bedre kjent med din stedatter. Kanskje kan dere to gjøre noe sammen også?

 

Anonymous poster hash: a81bd...5b5

[Elskerhøsten2014]

hei:)

jeg er en dame på 34 år..og som venter mitt første barn..samboeren min er 45 år og har en gutt på 19 og en jente på 14..jeg kommer greit overens med dem begge to...jeg har vært sammen med min samboer nå i 2 år...dattera er veldig snill og blid..men jeg er er nå 4 mnd på vei...jeg gruer meg til feriene der dattera kommer...hun borfast hos mor og gutten bor her hos far...ikke forde hun er noe problem...men jeg syns det er tunggt å ha henne her hele sommerferiene...DVs nærmere2 mnd...alle feriene må vikes forde hun kommer..jeg lurer på om det er meg det er noe galt med...samboeren min rives mellom meg og dattera...og han prioriterer henne mest...derfor føler jeg sjalusi og irritasjon og såre følelser...vet dette er barnslig..me vokste selv opp i et skilsmise hjem...jeg gruer meg til sommeren når hele sommeren skal gåtil henne...og hvor jeg føler min graviditet kommer i 2 rekke...jeg vil ha mannen min for meg selv nå,,,jeg vil ikke delle han med barna HELE iden...tror jeg må være hormonell også...hjelp...er det noen som kan gi meg noen råd uten å fordømme.....

 

Selvfølgelig setter faren ungen foran samboeren sin,er bare en selvfølge,men  skjønner det føles leit for deg,men samtidlig er du voksen og bør takle det bedre