Familien min liker meg ikke

[Anonym bruker]

Helt siden faren min flyttet ut så har mamma gjort forskjell på meg å søtrene mine..jeg er eldst.

Hver gang jeg har kranglet med søstrene mine så tar mamma alltid demmes side, enda jeg ikke har startet eller gjort noen ting.

Husker hun slo meg en gang og sa hun gledet seg til jeg skulle flytte ut...

Rett etter den hendelsen så flyttet jeg LANGT vekk, i en annen kommune,

har kommet på besøk til mamma å søstrene mine og vært her 1 uke nå,

og søstra mi begynner å krangle hele tiden, men jeg prøver å ignorere det.

Men noen ganger må jeg bare forsvare meg selv jeg også, og med en gang jeg gjør det så klikker mamma på MEG, og mener at JEG lager bråk.

Enda jeg har prøvdå snakke rolig til henne så legger hun all skyld på meg.

 

Jeg er bare 18 år, og lillesøstra mi som er verst er 15.

 

Det verste når jeg bodde hjemme var at søstrene mine fikk penger forran trynet mitt, imens jeg fikk ingenting..samme om jeg spurte mamma om hun kunne kjøre meg en plass, da ble hun drit sur å ba meg om å ta bussen,

men lillesøstrene mine kjører hun hele tiden og HVER dag til skolen!

Synes det er så urettferdig, jeg kjenner virkelig at jeg ikke er serlig glad i mamma å lillesøstra mi lenger.. det er vondt for det er ikke slik det skal være.

 

i tillegg til alt dette så har jeg ei datter på 1 år og er gravid igjenn..

Jeg er alenemor og blir det snart for 2.

 

Jeg er kjempe lei meg for at jeg ikke har noen som helst støtte av familien min..og at de jubler hver gang jeg drar ut av døra.

 

pappa har jeg ikke kontakt med.

 

Måtte bare få det ut en plass.

 

Hilsen jente 18 som har det ganske vondt.

[Mamman til Stella og Håkon]

Huffda.. trist å lese..

er selv ganske ung 19 år med ei datter på snart 1 år

 

Har ikke så bra bånd til familien min selv jeg og har flyttet til en annen kommune jeg å! hehe..

 

Det med forskjellsbehandlingen vet jeg hvertfall hvor vondt det gjør...

 

Håper det går bedre for deg etter hvert!

Sender deg en klem

[Tira]

Prøvd å snakke med mora di for å spørre hvorfor det er slik? Kan hende hun ikke merker det selv?? Om hun er klarover det syns jeg hun høres skikelig kjip ut rett og slett (dårlig trøst i det...I know...). Jeg ville prøvd å snakke med henne, eller enda bedre, skrive ett brev hvor du forklarer hvordan du opplever det og føler det.

Tenk deg grundig om hvordan du formulerer deg så hun ikke kan "ta deg" for drittslenging. Skriv at du syns det er sårt at det er slik og aller viktigst spør hvorfor det er slik. Ett brev gir deg Så mye mer rom for å få sakt det du ønsker uten avbrytelser. Det er vanskelig å levere/sende ett slikt brev, men det kan gjøre ting mye letter å forstå for dere alle etterpå. Kanskje de bare må ha en liten oppvekker.

Det er ikke lett å være i en sånn situasjon og du er veldig ung og hadde hatt godt av å ha en god og støttende familie, misforstå meg rett, det har alle, men det er viktig når man er ung...