Dere som har skilt dere når det er barn involvert...

[Anonym bruker]

Jeg vurderer sterkt å gå fra mannen min. Jeg elsker ham ikke, vi har ingenting felles og en del sider ved ham gjør at jeg heller ikke kan respektere ham slik jeg burde. Vi har ikke noe sexliv, for jeg klarer bare ikke å tenne på ham. Det har jeg egentlig aldri gjort, når det kommer til stykket.

 

Poengets kjerne er at jeg har blitt til nå for barnas skyld, men nå er jeg rimelig klar for å bryte ut likevel. Jeg er bare så innmari redd for å ta feil avgjørelse. Tenker da på å bryte opp familien, men samtidig er det vel ikke sunt for barn å vokse opp i et hjem hvor det ikke er fnugg av følelser mellom foreldrene? Dessuten er jeg aldri helt lykkelig eller glad og det er umulig spesielt gunstig.

 

Så dere som har skilt dere fra far til barna deres, hvis dere er villige til å dele erfaringene deres så sier jeg tusen takk! Både gode og ikke fullt så gode. Hadde dere f.eks. skilt dere dersom dere hadde visst hvordan det kom til å bli? Klarer dere dere fint på egenhånd?

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg gikk fra bf da datteren vår var 9mnd. Flyttet til en annen by for å studere. Klarer meg helt fint alene både økonomisk også.

Har ikke angret et sekund!!

[Anonym bruker]

Ja, jeg hadde skilt meg åkke som. Var sammen med en som aldri så meg, var egoistisk og som viste at han når det kom til stykket ikke klarte å bry seg om at jeg var psykisk og fysisk nedbrutt av å passe på alle hans behov. Da jeg trengte hjelp var det bare en kald skulder å få.

 

Så, nei, jeg angrer ikke. Har kjøpt meg hus, klarer meg fint alene, har en bra jobb og en kjæreste som jeg er veldig glad i og som er veldig glad i meg. Samarbeider veldig fint med eksen og det virker som om barna har det bra, men de var også veldig små da vi skiltes, så de husker nok ikke noe særlig av det.

 

MEN det er mange negative sider også. Familien er på en måte ødelagt, eller i beste fall annerledes. Jeg vil aldri noensinne bo sammen med noen som er like glad i barna som jeg er og det kan av og til føles veldig ensomt å sitte med ansvaret alene store deler av tiden. Jeg bekymrer meg over hvordan det påvirker ungene å flytte frem og tilbake hele tiden og veldig sjelden få være sammen med mamma og pappa samtidig. Ungene må alltid leve med et savn etter en av oss, slik vi savner dem når vi ikke er sammen. Jeg synes det er trist at ungene på en måte har to liv, ett som jeg deltar i og ett som jeg av og til får se bilder fra.

 

En annen ting er jeg bor på eksens hjemplass og selv om jeg trives her, så føles det av og til som et fengsel, fordi jeg ikke har mulighet til å flytte herfra dersom jeg vil. I alle fall ikke uten at det går ut over barna mine og det ønsker jeg ikke.

 

Lista over negative ting kan gjøres utrolig lang dersom jeg setter meg ned og tenker på det. På den annen side, så er den positive siden lenger og det er det jeg velger å fokusere på. Det er noe med å akseptere at situasjonen er som den er, både for voksne og barn og gjøre det beste ut av det. Jeg kan ikke gå bakover, bare fremover og jeg akter at livet skal bli så bra som mulig for både meg og ungene og hittil synes jeg at jeg i stor grad har lyktes med det.

 

Uansett, ikke ta lett på dette. Man vet hva man har, ikke hva man får. For meg ble valget tilslutt enkelt og jeg har ikke angret meg, for jeg vet at det ikke kunne bli annerledes. Det er ikke dermed sagt det vil være sånn for andre. Men lykke til, samme hva valget faller på