Gå til innhold

Dere som har taushetsplikt i jobben deres: har dere noengang brutt den?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg har ikke selv et yrke med taushetsplikt, men har ofte fått høre ting som jeg tenker at vedkommende ikke burde fortalt.

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Nei, det har jeg ikke. Er veldig nøye med å overholde taushetsplikten.

Skrevet

Nei. Nå jobber jeg med rimelig ekstreme tilfeller, og noen ganger må jeg "tømme hodet mitt" (utenom kollegastøtte) når jeg kommer hjem kanskje -for egen mentalhygienes skyld.

Men så lenge man ikke sier noe som kan identifisere pasient/pårørende, så er man innenfor "taushetsplikt rammene" (grovt sett) :)

Skrevet

Nei, og forteller studentene mine om en hendelse der to snakket sammen på bussen uten å nevne navn, men en pårørende som tilfeldigvis satt rett bak de klarte å skjønne hvem det var de snakket om. Ble stor ståhei, og det skjønner jeg godt. Har ikke villet at jeg og min sykdom/tilstand skal snakkes om på si hvis jeg har vært innlagt noe sted. :(

Skrevet

Har i utdanningssammenheng fortalt en pasienthistorie uten personopplysninger (som er vanlig) og i ettertid tenkt at situasjonen er så spesiell at personen hadde kunnet blitt identifisert om en av de som var tilstede kjente vedkommende. Det er ekkelt å tenke på. Synes også kanskje veilederen ikke burde bedt meg lese refleksjonsoppgaven (oppgaven var å beskrive en selvopplevd pasientsituasjon og identifisere etiske dilemma), men plukket ut en annen rapport med en mer almenn situasjon.

 

Jeg har også snakket med mannen om vanskelige situasjoner uten identifiserende detaljer, men der har jeg alltid vært langt innenfor grensen.

Skrevet

Nei.. Har aldri brutt den!

Skrevet

Nei... Jeg kan av og til snakke om elever/situasjoner til andre. Men da er jeg veldig nøye med å aldri nevne navn, klasse, beskrive eleven eller noe som kan gjøre eleven gjenkjennelig. I tillegg er de jeg snakker med mennesker som overhode ikke har noen tilknytting til skolen jeg jobber på, og hjemme hos meg selv/dem slik at ikke noen kan overhøre noe heller. Har snakket med kollegaer om dette, hvor grensen for taushetsplikten går, og de forteller at de gjør sånn som meg, og at dette blir regnet som helt ok.

 

Et eksempel kan f.eks være at en venninne spør hva jeg gjør dersom en elev sliter med lesing, og jeg kan da svare: "Vi har noen elever som vi da tilpasser..." osv.

Skrevet

Alt som handler om jobb forblir på jobben :)

 

Jeg har mange andre ting å snakke om når jeg kommer hjem til min kjære :)

Gjest Sekretøsa
Skrevet

Ja, det har jeg. Snakket med legen min om en ting på jobb som var veldig vanskelig. Men så har jo han strengt tatt taushetsplikt også, så et brudd vet jeg nå ikke.

Skrevet

Jeg snakker med mannen min om tanker jeg får i forbindelse med jobben (drapssaker og annen alvorlig kriminalitet). Nå forteller jeg ikke om sakene direkte, men noe ala... i dag har mine resultater løst en sak og så kort om saken, eller litt om hva jeg har sett/opplevd på jobb. Vi snakker jo om dette på jobb også men det er godt at mannen min vet litt hva jeg går igjennom.

Skrevet

Jeg har ikke selv et yrke med taushetsplikt, men har ofte fått høre ting som jeg tenker at vedkommende ikke burde fortalt.

 

Aldri. Det kunne ikke falle meg inn heller.

 

Husker at foreldrene mine også var veldig nøye med dette da jeg var liten, og aldri snakket om pasientene sine, men snakket om det hadde vært travelt eller rolig på jobb og om de hadde hatt en fin dag.

 

Tar taushetsplikten veldig alvorlig.

Skrevet

Jeg snakker med mannen min om tanker jeg får i forbindelse med jobben (drapssaker og annen alvorlig kriminalitet). Nå forteller jeg ikke om sakene direkte, men noe ala... i dag har mine resultater løst en sak og så kort om saken, eller litt om hva jeg har sett/opplevd på jobb. Vi snakker jo om dette på jobb også men det er godt at mannen min vet litt hva jeg går igjennom.

 

Samme her!

Han får ofte et innblikk -så får han en forståelse for at jeg noen ganger når jeg kommer hjem ifra jobb "går litt inn i meg selv" :)

Men selvsagt, uten at han kan "identifisere" casen.

Skrevet

Jeg må noen ganger forklare en sak for mannen min. Det er aldri slik at han kan forstå hvem det er, med mindre det er noen han kjenner veldig veldig godt, og da vet jeg det og ville aldri sagt noe - mest sannsynlig ikke jobbet med den personen.

 

Sakene er ofte så kompliserte, sårende, ubegripelige, osv... at jeg kan være lei meg når jeg kommer hjem, sur, sinna, min egen boble. Sliter med å legge fra meg jobben, selv om vi snakker om ting før vi går hjem. Jeg synes det er rett og rimelig ovenfor familien å kunne si : "I dag er mamma litt lei seg fordi hun møtte et barn som ikke hadde det så godt, og måtte flytte det bort fra familien sin". Eller litt mer detaljert til mannen.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...