Mor til stebarn lager kvalm

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg vil gjerne ha synspunkter til hvordan dere synes mannen min og jeg skal forholde oss.

Han har en tenåringsdatter fra før og vi venter nå vårt første barn. Datteren er hos oss annenhver helg, jul, påske og 2 uker på sommeren. Hun bor ca 2 timer unna oss.

 

Han ble den gangen "lurt" av eksen da hun sa hun gikk på prevensjon noe hun ikke gjorde allikevel. Han prøvde å skape en familie og ta ansvar, men etter 2 år ble det brudd.

Jeg har vært en del av livet til min stedatter siden hun var 5 år og deltatt aktivt i hennes liv og føler vi har en god kontakt oss i mellom.

 

Problemet har vært at mor hele tiden har kritisert far for aldri å stille opp. Noe han faktisk gjør! I tillegg til å være den typiske helgepappaen som finner på mye koselig med barnet sitt (ski, skøyter,hytteturer, ferier, kino, svømming osv) deltar han på skoleavslutninger, foreldremøter, konferansetimer, hjelper henne med lekser når hun har vært hos oss i helgene og følger henne opp. I tillegg har vi vært opptatt av å gi henne en god oppdragelse og tenkt at om vi ikke kan påvirke henne i hverdagen så kan jo noen små drypp fra oss være noe hun tar med seg videre. Hjemme har det vært "fri oppdragelse".

 

Mor mener at far skal stille opp of være tilstede for datteren sin som om han hadde den daglige omsorgen, noe som gjør det praktisk umulig. Selv stiller hun ikke opp i det daglige. Eks, hjelper ikke med lekser, grensesetting, lover ta henne med på ferier noe hun ikke gjør(barnet har ikke vært med mor på ferie noen gang, mens vi tar henne med på ferie hvert år), og ei heller de årene mor har ansvar for å arrangere bursdager klarer hun ikke gjøre det en gang for datteren sin. Dette her var noen få eksempler.

Mor lager kvalm og slenger til far at han ikke er glad i datteren sin og ikke bryr seg om henne, noe som skjærer rett i pappahjertet selv om vi vet at det ikke er tilfelle.

Nå helt siden det kom frem at vi venter barn har det bare eskalert mer. Datter har vært på en måte som "enebarn" hos oss i snart 9 år (hun er 13 nå) så det er klart at nå når det er flere å ta hensyn til blir det en overgang for henne også.

Utfordringen er at datter nå har begynt å lyve for sin mor om forhold her i hjemmet som ikke er sant for å få sympati på små ting. I tillegg er det juging til mor når far setter grenser og datter ikke får viljen sin. Dette tar vi veldig alvorlig og kommer til å slå hardt ned på. Hun er tenåring og prøver sprenge grenser, i tillegg har hun en mor som nesten gnir seg i hendene etter å kunnne ha unnskyldninger for å gå i strupen på far.

 

I tillegg mener nå farmor at vi skal gi blaffen i barneoppdragelse på stedatter og heller konsentrere oss om å kose oss når hun er hos oss. Er det riktig at hun skal få særbehandling mens hennes fremtidige lillesøster/lillebror skal følge regler? Skal vi bare gi etter fordi hun er tenåring og prøver seg, og for å unngå mer bråk?

 

Og hvordan skal min mann forholde seg til barnets mor? Han har prøvd med mekling hos familievernkontoret to ganger hvor hun ikke har giddi og fulgt opp, advokat, mails, telefon osv, men mor er veldig emposjonell umoden og har en vikrelighetsoppfatning hvor hun mener hun skal kunn piske mannen min rundt til å gjøre alt for sin datter 24/7 når hun selv ikke følger opp.

Jeg har foreslått at han nå bare ignorerer alle mails/SMS fra mor når det bare er for å slenge dritt. Kanskje hun lærer av at hun ikke får noen respons når hun oppfører seg sånn?

 

Desverre har mannen min latt seg kue av den kjerringa i alle år og latt ting blitt gjort på hennes måte, ellers har hun truet med at han ikke får se datteren sin. Eks har min mann sittet igjen annen hver fredag i Oslo etter jobb 2-4 timer for å vente på datteren sin fordi mor aldri før samme dagen kan fortelle hvilken buss barnet kommer med. Og henting/levering skal alltid passe ut i fra hva som passer mor. Nå har mannen min (etter trykk fra meg) sagt at barnet må enten komme med buss tidlig eller sent da han ikke kan sitte vente hele ettermiddag/kveld å vente i Oslo etter jobb. Og jet vet at nå kommer både mor og datter til å true med at han ikke er glad i datteren sin og at hun ikke kommer på besøk. Jeg synes han skal være tøff og drite i disse truslene, for nå har livet vårt vært tilpasset trusler og kvalme fra mor i alle år. Det er ikke snakk om at mor ikke kan kjøre/levere til buss på disse tidspunktene, men det er hennes måte og jævles på fordi hun skal ha styringen og makten. Selv om hun har ny mann og barn så virker det som hun ikke kan godta at mannen min stifter ny familie selv om det er 12 år siden det tok slutt. Mor sitter jo og sier til sin egen datter at vent til babyen blir født, da kommer pappa til å glemme deg.

 

Jeg er sliten og lei av at vi skal danse etter mors pipe, og jeg er alvorlig bekymret for at det skal gå skeis med min stedatter hvis ikke far er tydelig og bestemt mot datteren sin nå når hun prøver sprenge grenser. Hvordan ville dere forholde dere til mors oppførsel? Gitt blaffen i henne?

Jeg ønsker konstruktive forslag fra dere som kanskje styrker våre valg vi vil ta , eller kanskje noen bedre ideer.

Hilsen fortvilet stemor

[Vimmel]

Du sier at jenta er 13 år. Da går det vel an å snakke med jenta? Fortelle situasjonen (eller det som pårvikrker henne mest), og be henne stole på det DERE sier og ikke det hennes mor sier. For hennes mor kan ikke vite hvordan dere føler for jenta. Kommuniser mest med jenta selv, og snakk så lite som mulig med mora. Har ikke 13-åringen egen mobil, så kjøp en til henne.

 

Det er klart det blir en omveltning å få halvsøsken, men fortell henne at det nå vil være 2 lys som skinner i hjertet, og be henne om å ikke ta sorgene på forskudd. Det er slettes ikke sikkert hun vil føle seg tilsidesatt. Og om hun skulle føle seg tilsidesatt, så kan hun snakke med dere om det når den tid kommer.

 

Når jenta er så stor som 13 år, så har hun kapasitet til å tenke selv. Be henne gjøre det.

 

Og fortsett med stillhet så lenge mora kjefter og lager kvalm. Det fortjener ingen oppmerksomhet. Men vær derimot veldig gode i kommunikasjonen når hun snakker saklig.

[Anonym bruker]

Du spør om dere skal sette grenser for felles når det vokser til, og la stedatter'n din gjøre som hun vil?

 

Felles vil være såpass mye mindre at halvsøsters dårlige oppførsel ikke vil ha noen særlig innflytelse. Hun vil jo bare være 5 år når halvsøster er myndig og sikkert er mye på farten, kanskje også ute av huset? Oppdra felles så godt dere kan, og ingen grenser endres for det om halvsøster er på besøk.

 

Jeg tror, i likhet med farmor, at det ikke er mulig for dere å oppdra stedattera di når dere har henne så lite. Mor er en dårlig rollemodell, og jenta tar etter. Jeg tror dere vil få det bedre med henne og henne med seg selv, om dere setter "minimumsgrenser" for oppførsel når hun er sammen med dere, også la resten gå. Bare sett grenser for de aller viktigste tingene som direkte går på hygge. Eks. hvor frekk hun kan være, for noe humørsyke på påregnes, og at hun rydder noe etter seg (klær, oppvask o.l.). Ellers tror jeg dere bare må prøve å demme opp mest mulig for å motvirke krangler/diskusjoner når hun er hos dere og strekke dere litt for at det skal være hyggelig.

 

Konsekvensen av å lyve blir selvfølgelig at dere ikke har noen tillit til det hun sier fremover og at dere dermed må begynne å sjekke opp alt hun sier hvis hun velger å fortsette å lyve. Dere får gjøre henne klar over det. Dere kan jo også spørre henne om hun tror løgner om dere/hennes far hjelper på å forbedre samarbeidet med mor? Hun er sikkert i opposisjon pga diverse følelser om hvordan ting har blitt og at hun skal bli storesøster. Så hun ønsker å ramme sin far/dere. Bare synd hun ikke forstår at konsekvensen blir et enda mer anstrengt forhold foreldrene i mellom, og det tviler jeg på at hun innerst inne ønsker....

 

Faren kan jo spørre henne om hun synes at han ikke stiller opp nok, forskjellig bosted tatt i betraktning? Enig med #2, dere må få henne til å tenke selv og ikke bare høre på mora. Hvis dere har liten kontakt med mora, så forsvinner jo mye av grunnlaget mora har for å påstå at det hun sier om dere. Da blir det åpenbart at mora ikke vet hva hun babler om, og det forstår en 13-åring.

[Anonym bruker]

Hei og takk for gode og konstruktive svar fra dere :-)

 

Det er som dere sier, vi må prate mer direkte med stedatter/datter. Vi har lenge valgt å dekke over da vi har tenkt at vi vil prøve skåne henne mest mulig for bråket mellom mor og far. Men når mor gir blaffen og sier det som passer henne, og hun nå er 13 år så er det på tide og kalle en spade for en spade.

Når det gjelder grensesetting så er jeg enig med deg i siste svar at vi kanskje bør velge våre kamper, men det har blitt mer utfordringer nå når hun er i tenårene og er i mer opposisjon. Problemet er at når hun ikke får viljen sin gjennom så har hun nå begynt å gå til mor og servere løgner, men vi får bare ta det opp direkte med henne.

Jeg ser det nå at far (og jeg) har i alt for mange år jattet med mor for å unngå bråk, og jenket oss etter trusler fra mor som at hun eks nekter far å se barn. Der mener jeg at vi må sette ned foten og si at nok er nok. Jeg er lei av at vi skal tilpasse oss hva som passer mor, og da handler det ofte ikke om va rent praktisk som passer mor, men hennes humør og godvilje.

Når mor mener at far ikke stiller opp nok i hverdagen, skal vi bare vende det døve øret til? Far stiller opp mer enn " bare " til å være helgepappa. Hvor mye synes dere det er riktig at far skal stille opp? Men som det blir sagt....vi får spørre jenta direkte selv og avklare forventninger med henne.

 

Jenta vil fortsatt ha en like stor plass hos oss, og som far sier så vil ikke han gjøre forskjell på barna sine. Selv om man ofte får ulike følelser for sitt eget barn vs stebarn som man kanskje ikke ser så ofte er jeg veldig glad i jenta. Og ikke minst er hun storesøster til mitt kommende barn, og jeg ønsker de skal ha en god relasjon til tross for alderforskjell. Jeg er bare så bekymret for hennes utvikling hvis vi ikke setter foten ned og lar ting få eskalere.

[Anonym bruker]

Ut fra det du beskriver her, så er det helt tydelig at jenta vet hvordan hun skal få viljen sin igjennom - altså manipulere mor som igjen styrer dere... Barn er ikke dumme, og de forstår så utrolig mye mer enn man som voksen tror. Her er det desverre barnet som styrer.

 

Ja, jeg mener at dere skal vende det døve øret til de gangene mor bare skal lage kvalm. Ingen står og hoier til døve folk i all evighet, så mora må gi opp til slutt. Eller begynne å snakke med konstruktivt. Mora må bare akseptere at hun ikke er midtpunktet for kommunikasjon lenger. Hennes mening har faktisk ingenting med saken å gjøre. Det er deres datters mening som har alt med saken å gjøre. Dere må rett og slett bare ta en lang prat med tenåringen, og en kort prat med mor, om hvor skapet skal stå i fremtiden. Saken er at det er vanskelig å kommunisere med mor om annet enn det rent praktiske ved samværet. Dessuten er det også rom for mange misforståelser når mye til all kommunikasjon går gjennom en tredjepart (moren). Derfor kommer dere til å snakke direkte med jenta selv. Og er det noe tenåringen er misfornøyd med, så er det bare å si fra, for da skal dere som voksne vurdere om det er noe dere kan gjøre annerledes. Og fortell henne begrunnelsene for deres vurderinger (da kan man også anerkjenne tenåringens argumenter, eller vise at man i alle fall har hørt på dem). Men så må hun bare godta at det er de voksne som bestemmer og har siste ordet.

 

Tenåringer er selvfølgelig litt humørsyke innimellom... Men jeg er likevel overbevist om at veldig mye opprør og temperament ikke bare kan skyldes tenåringsfasen. Jeg tror mer at det skyldes dårlig kommunikasjon mellom barn-voksne, barnets usikkerhet på seg selv og de voksnes aksept av barnet selv som en person underveis til å bli et voksent individ. Barn som blir fulgt opp ordentlig, og føler seg hørt og akseptert, lager ikke så mye kvalm...

 

Jeg syns det høres ut som far stiller opp maksimalt av det han kan når mor og barn bor 2 timer unna. Man kan ikke forvente mer, ganske enkelt. Hun har selv satt seg i en situasjon der hun har flere barn å ta seg av, og far til eldstejenta kan ikke klandres for hennes situasjon, for at hun synes hun har mye å gjøre med alle barna sine... Men far kan helt sikkert ringe datter'n sin flere ganger i uka. Det er viktig for henne å vite at pappa tenker på henne og er glad i henne. Det gjør han med å vise at han vil være sammen med henne og vil tilbringe tid i telefonen med henne.