Trenger virkelig noen gode råd...( litt langt)

[Anonym bruker]

Trenger noen gode råd ang frustrasjon ovenfor barnefaren til datteren min som nå er 9 uker i dag...

 

Jeg flyttet fra han da jeg var ca 7 mnd på vei av mange grunner, men mest pga at jeg blei så psykisk sliten av han... gidder ikke legge ut hele den historien her for da blir jeg noj sittende her å skrive en stund..

 

Men uansett, vi fikk ei nydelig velskapt datter i januar..

 

Var en veldig god støtte før og under fødsel, men så fort fødselen var over kaster han innpå 3 serequel (medisner for psykisk, hjelp for å få sove for de som ikke vet det) å legger seg til å sove...dagen etter så legger han seg til å sove igjen, å sovner så hardt at man nesten ikke fikk vekt han.. jeg var utslitt etter fødselen å skulle gjerne sovi litt, men prioriterte å bruke tida mi på datteren vår.. jordmor å andre på sjukehuset blei så bekymra pga han at dem ringer til helsestasjon å melder sin bekymring til barnevernet.. det her fikk ikke jeg vite før etter at vi hadde kommi hjem.. dagen vi skulle reise hjem fra sjukehuset, gleda jeg meg til å komme hjem å kunne slappe av hjemme hos meg selv uten masse folk rundt meg... det første han gjør er å be folk på besøk uten i det hele tatt å spørre om det var greit..

 

I ettertid har han ikke hatt bil så han har kommi hit å blitt her i flere dager av gangen, noe jeg blir utslitt av...

 

han mener at vi skal ha 50/50 så fort jeg er ferdig med å amme, noe jeg må slutte med nå pga medisiner jeg må begynne på nå pga en sjukdom jeg har.. dette med 50/50 har han fått beskjed om på familievernkontoret at ikke er aktuellt når hu er så liten, men han forstår det fortsatt ikke selvom jeg å flere han prøvd å forklare hvorfor...

 

Han forlangte også å få ha hu på overnatting hos seg aleine når hu såvidt var 1 mnd gammel..

 

Pga av det han gjorde på sjukehuset er nå både barnevernet og BUP/spebarnsteamet inne i bildet i tilegg til helsestasjon og familievernkontoret...

 

På familievernkontoret skreiv vi avtale som gjelder fram til i juni (da er datteren vår 6 mnd ca). Der står det egentlig bare veldig kort at hu skal bo fast hos meg inntil ny avtale blir skrevet å at vi skal besøke hverandre.. det her tolker han som at fra juni så skal vi begynne med 50/50 noe barnevernet ikke er enig i overhode å heller ikke BUP. Han mener også ut i fra den avtalen at jeg skal ta med vesla å besøke han like mye som han kommer til oss for at hu skal knytte bånd til hans hjem...

Må ta med at jeg ikke har bil så er avnhengig av buss eller at noen kjører oss for at vi skal få besøkt han.. å jeg mener vel at det er viktigere at hu knytter bånd til han å ikke huset hans...

 

Blir mye disjusjoner mellom meg å han fordi han ikke takler å ikke ha rett i enhver situasjon.. fordi han ikke forstår datteren våres sine behov å hva hu trenger.. fordi han setter sine behov foran hennes...

 

Vi skreiv privat avtale ang barnebidrag om at han ikke skulle betale noe bidrag, å heller hjelpe til med det som trengtes uten å blande inn nav..

Men nå mener han at han ikke skal betale eller hjelpe til med noe som helst økonomisk så lenge hu ikke er hos han..

 

Er sikkert mye mer jeg kunne tatt med her, men blir så fryktelig mye å skrive.. å har prøvd å prate med han ang alt det her, men det nytter ikke å prate med han for vi kommer ingen vei...

 

å nå fikk jeg beskjed om at det skal være samarbeidsmøte med barnevernet, BUP, helsestasjon og oss hvor barnevernet kommer til å fortelle han at det blir oppretta sak på grunn av bekymring pga han.. Gruer meg så sinnsykt til det møte å reaksjon hans...

 

På den ene siden så er jeg så lei hele han at har mest lyst til å bare gi f...

Men samtidig så er han faren til dattera mi å jeg vil så gjerne at vi skal komme overens å klare å samarbeide uten masse diskusjoner for hennes skyld...

 

å innerst inne så bryr jeg meg jo om han, men jeg kan ikke sette hans behov foran hennes.. hennes må komme først...

 

å er også redd for at det her med barnevernet kommer til å ta knekken på han, for han har ganske mye psykiske problemer..

 

Det her blei et langt innlegg, å mulig det blei ganske rotete, men forhåpentligvis så var det litt forståelig ihvertfall...

 

Hvordan skal man takle det her???

[LillaGorilla♥♥]

Hvordan takle det?

 

Du skal drite i ham, og konsentrere deg om deg selv og barnet ditt.

[Gjest Jenta til Henrik]

Jeg syns egentlig ikke du skal gjøre noe som helst. Både barnevernet, BUP og FVK er jo enige med deg, så han kommer jo ingen vei med det. Du skal bare lene deg bakover og la de offentlige instansene ta kampen med ham. ønsker han mer samvær så får han gå rettens vei.

 

Dessuten, han har jo misforstått helt. Barnebidrag blir fastsatt utifra hvor mange netter han har henne osv. Og jo mindre han har henne desto mer må han betale. Du får la nav fastsette bidraget, da kan han ikke krangle med deg.

[Anonym bruker]

Bestil time på fam.verns kontoret. La alle avtaler og samtaler gå i gjennom de.