Hvordan avvise en som vil være venn?

[Anonym bruker]

Føler at dette er vanskelig, for jeg ønsker ikke å såre noen. Saken er den at jeg har en bekjent som jeg var litt med i ungdomsalderen, og som jeg har møtt noen ganger igjen nå som voksen. Hun har tydeligvis lyst til at vi skal være sammen, mens jeg helst ikke vil. Hovedgrunnen er at jeg rett og slett ikke har tid og overskudd. Jeg har stor familie og mange venner fra før, og sliter nok som det er med å få tid til alle og har dårlig samvittighet ovenfor dem for at det blir så sjeldent. å ha enda en som jeg skal prøve å få tid til tror jeg bare ikke går nå.

 

I tillegg har vi rett og slett ikke noen kjemi, slik at jeg finner det slitsomt å være sammen med denne damen. Men hun ringer og sender sms og spør om ting med jevne mellomrom. Svarer alltid og oppgir grunn til at det ikke passer, og hadde lenge håpet at hun ville ta hintet. Men nå er det gått 2 år av og på med kontakt fra hennes side. Det gjør det ikke lettere at vi har en felles venn som hun er mye med, slik at vi møtes av og til uansett. Vil ikke si noe som sårer, men skulle gjerne gitt beskjed om at jeg ikke ønsker at hun skal mase sånn på meg. Hvordan gå fram?

[2 hjertegull :)]

Huff, trasig! Jeg har det også slik med en, og føler på akkurat det samme som du skriver. Samvittigheten for at man ikke har tid nok til de vennene man allerede har..

 

Jeg har desverre ingen gode råd, men vil gjerne høre jeg også, om noen andre har

[Anonym bruker]

Jeg vil så absolutt ikke anbefale deg til å si det rett ut! Mest trolig blir hun veldig såret.. Det hadde jeg blitt ihvertfall...

 

Det er da ikke noe galt i å omgås dama de anledningene dere treffes, og så fortsette som før? Antar hun forstår til slutt, at det ikke blir noe nærere vennskap på dere..

[Anonym bruker]

Jeg har omvendt problem. Ingen har tid til å være venn med meg. Alle har allerede godt etablerte vennekretser og familie. Da jeg kom flyttende med 2 små barn, håpet jeg å få noen omgangskrets her på det nye stedet, at folk ville bli kjent med oss osv. Joda, ungene har hele tiden hatt kamerater, men jeg har sittet alene de 3 årene jeg har vært alenemor. Folk vil ikke bli kjent, har ikke tid til nye venner og uttrykker overfor meg at det at jeg prøver å knytte bånd, som mas. Et eksempel er at de ikke tar telefon hvis jeg ringer et par ganger i måneden, men hvis ei annen jeg kjenner ringer 5 minutter senere, så løfter de av røret. Nå har jeg heldigvis samboer og svigerforeldre, men fortsatt ingen venner. Så jeg forstår både deg, HI, og denne personen som etter din mening "maser". Hun er vel veldig ensom og også vil ha venner?

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen med hi. Jeg har allerede litt for mange venner.

Pussig nok er det menneske jeg ikke vil være med som tar hyppigst kontakt.

Og nei, ikke alle tar hintet.

Hun ene som tror vi er venninner er nesten litt farlig. Hun er en felles bekjent og kan etter noen glass vin begynne å irettesette meg på fest over hvilken dårlig venn jeg er. Jeg har aldri sett på henne som en venn.

Men en dame som var i min mann sin omgangskrets som heller ikke var en venn av min mann.

Nå er jeg ikke en som stenger ute folk. Jeg har jenter i vennersden min som har få venner også og jeg er glad jeg kan være en venn for de. Fordi jeg vil.

Men jeg vil være med å velge hvem. Man skal være to om det.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen med hi. Jeg har allerede litt for mange venner.

Pussig nok er det menneske jeg ikke vil være med som tar hyppigst kontakt.

Og nei, ikke alle tar hintet.

Hun ene som tror vi er venninner er nesten litt farlig. Hun er en felles bekjent og kan etter noen glass vin begynne å irettesette meg på fest over hvilken dårlig venn jeg er. Jeg har aldri sett på henne som en venn.

Men en dame som var i min mann sin omgangskrets som heller ikke var en venn av min mann.

Nå er jeg ikke en som stenger ute folk. Jeg har jenter i vennersden min som har få venner også og jeg er glad jeg kan være en venn for de. Fordi jeg vil.

Men jeg vil være med å velge hvem. Man skal være to om det.

 

Ok,har du noen oppskrift på oss Vera Venneløser til å finne oss venner da? Eller er voksne mennesker uten venner dømt til å være alene til døden tar dem?

[Anonym bruker]

Mitt tips er å begynne i det små. Ikke forvent en helaften på byen i starten. Ikke mine aller beste venninner får meg for seg selv på det lenger.

Spør heller om små sosiale greier uten vennepress i starten.

Når jeg kjeder meg og har lyst å treffe noen jeg ikke kjenner så godt kan jeg sende en melding om at jeg skal noe i nærheten om jeg kan si raskt hei om de er hjemme. Da sitter jeg bare en liten stund.

Da blir det ingen nedtur om det ikke passer.

Og mitt beste råd er å spørre om de vil gå en etermiddagstur. Mange har et ønske om å trene og blir glad om noen lokker de ut.

Så minst to ettermiddager i uken får jeg med meg venninner og går tur i rask gange. Da kjører vi gjerne til fine turstier og tar av og til med oss noe godt. Kjempekoselig.

Jeg sender en del meldinger også uten spørsmål om noe sosialt. Det er alltid noe som skjer i livet til folk. Ny jobb, sykt barn, dødsfall eller samlivsbrudd. Da kan man vise interesse for det og tilby hjelp.

Jeg er veldig på offensiven og gir mye av meg selv og har etter 10 år på helt ny plass veldig mange venner. Nesten litt for mange.

 

[Gutta er ute og puppene henger]

Jeg syns også at jeg egentlig har nok venner, et luksusproblem kanskje. Men når jeg har mann, 2 unger, full jobb, et hus som er under full oppussing og en stor famillie og en vennekrets som jeg har vært venner med hele livet så føler jeg liksom at jeg rett og slett ikke har overskudd til mere.

Jeg er med mine venninner innimellom men det er ikke hver dag men en tur på kafe i ny og ne, en shoppingrunde eller et kaffebesøk.

Heldigvis har mine venninner også mann og barn så de renner heller ikke ned dørene hos meg.

Vi kjenner hverandre så godt at det ikke er noen som blir fornærmet om en av oss sier at det ikke passer eller at vi er slitne etter en lang dag;)

 

Men dere som gjeren vil finne dere venner, hva med og innvitere damene i nabolaget på en kopp kaffe? Kanskje det er lettere og komme om det er flere som er invitert? Invitere til tupperwere selskap? Melde dere inn i foreninger som feks turforeningen? Har dere hund så kan dere feks melde dere inn i en eller annen forening, hva med hobbyer? Da mamma ble alene så meldte hun seg på et matlagnings kurs, der ble hun kjendt med flere som i dag er en av hennes aller beste venner;)

[petite fleur]

Jeg hadde en slik "venn", det eneste vi hadde til felles var at barna våre ble født samtidig, havnet altså i samme barselgruppe. Hun ringte og meldte osv, og høflig som jeg er stilte jeg opp på kafè o.l. et par ganger. Men dama sa jo ikke et kvekk, og det var veldig slitsomt. Etterhvert lot jeg det gå en dag eller to før jeg svarte på sms fra henne. Møtte jeg henne tilfeldig, stoppet jeg og pratet max 1 minutt før jeg sa jeg måtte til en avtale. Jeg var allltid hyggelig, men holdt avstand. Etter 1 år tok hun hintet. Hun kommenterer av og til statusen min på fb, men det er det. Man trenger ikke bli uvenner selv om man ikke passer som venner