Nå føler jeg meg tom innvendig...

[Anonym bruker]

jeg savner mannen min så fryktelig.. Jenta vår har vært mye syk siden bhgstart og med full jobb gikk jeg idag på en smell.. Ringte inn syk og har lagt i tårer etter at jeg leverte i bhg..

Hvorfor måtte akkurat min mann dø......savnet har idag vært intenst og akkurat nå føler jeg at alt er så urettferdig, kveldene så tomme og livet mangler så mye selv om jeg likevel har alt i jenta vår...

Det nærmer seg "1års -dagen" for dødsfallet så det er vel kanskje derfor jeg er helt utafor....

 

Måtte bare lufte tankene litt..

[Anonym bruker]

Men kjære deg..synes du er god jeg som jobber fulltid etter og ha opplevd å miste den som sto deg og datteren din nærmest..

Vet ikke hva jeg skal si jeg...gir deg bare en stor klem jeg.

[jente_80]

Min dypeste medfølelse til deg og barnet!!!!

 

Ja, hvordan kommer man over noe så fryktelig? å miste mann/kone/barn?

 

Håper for deres del at det er overvekt av de gode dagene Jeg tror det er sunt å få ut følelsene, og at man tør å mimre litt - og samtidig sette pris på det man har.

 

ønsker deg alt godt for framtida!

[Teline]

jeg savner mannen min så fryktelig.. Jenta vår har vært mye syk siden bhgstart og med full jobb gikk jeg idag på en smell.. Ringte inn syk og har lagt i tårer etter at jeg leverte i bhg..

Hvorfor måtte akkurat min mann dø......savnet har idag vært intenst og akkurat nå føler jeg at alt er så urettferdig, kveldene så tomme og livet mangler så mye selv om jeg likevel har alt i jenta vår...

Det nærmer seg "1års -dagen" for dødsfallet så det er vel kanskje derfor jeg er helt utafor....

 

Måtte bare lufte tankene litt..

 

Det er nå litt over fem år siden min mann døde. Alt jeg kan si til deg er at det blir bedre. Det blir aldri bra, men man lærer seg å leve med det og hverdagene får nytt innhold.

 

Etter fem år kan jeg bare fortelle deg at mitt liv ikke er så verst tross alt, men fortsatt er det såre dager. Forskjellen nå fra da det var kort tid siden er at de gode dagene er i flertall.

 

Klem

[jente_80]

Ikke meninga å kuppe tråden, men hvordan døde mennene deres? Jeg kan ende opp som enke selv pga kreftsykdom.

Jeg lurer på hvordan i all verden livet kan gå videre etter noe sånt.. hvordan kommer man seg videre?

[Teline]

Ikke meninga å kuppe tråden, men hvordan døde mennene deres? Jeg kan ende opp som enke selv pga kreftsykdom.

Jeg lurer på hvordan i all verden livet kan gå videre etter noe sånt.. hvordan kommer man seg videre?

 

Man kommer seg videre fordi man må Sønnen min var 14 mnd gammel, han trengte mammaen sin. Vi mennesker er ofte fint skrudd sammen på den måten, vi klarer ofte mer enn vi tror kan når vi først må.

Jeg skal ikke late som om det ikke har vært tøft, jeg har grått litervis med tårer og vært langt nede...mange ganger! Men det blir lengre og lengre mellom hver gang.

 

Jeg håper du slipper å miste mannen din. Alt det beste til dere begge

[marsve]

Uff, så trist Jeg tror det er viktig å kunne velte seg i sorgen innimellom, bare gråte og syns synd på seg selv. Så blir det så mye lettere og reise seg å kjempe videre dagen etter. Forsåvidt så sies det jo at det er det første året som er verst for da må man møte alle de 365 dagene alene for første gang. Og at ett års dagen for dødsfallet påvirker deg er jo ikke så rart. Det blir nok bedre, sakte men sikkert skal du se..

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Dette var trist lesning Håper du, HI, og alle dere andre i samme situasjon har noen dere kan lene dere litt på og som tar vare på dere i tunge tider.

 

God klem!

[Gjest Mentha & Junior]

Uff, jeg kan ikke engang forestille meg hvor vondt og vanskelig det må være for dere som har mistet mennene deres. Men jeg tror også det er viktig å føle på sorgen, ikke prøve å undertrykke den. Det er ikke rart man går på en smell innimellom med fulltidsjobb og barn alene, og da står du i din fulle rett til å ta en dag hvor du lukker deg ute fra verden og bare er deg selv akkurat som du føler for der og da.

 

Sender en god klem!

[Anonym bruker]

Jeg mistet min mann for 10 måneder siden, og det er bare så forferdelig at det ikke er mulig å tenke seg det hvis man ikke har opplevd det. Hele verden går i grus, man føler som om ens eget liv også er over.

Vi har tre barn sammen og hadde vært gift i 18 år. På en måte er det verre når man har barn, fordi det er så grusomt å se sine barn lide sånn når pappe blir syk, får 'dødsdomæ fra legene, og så dør. Det øyeblikket jeg kom hjem hjem fra sykehuset grytidlig den forferdelige morgenen og fortalte dem at pappa var død, er som et vanvittig mareritt. Hele tiden fra han fikk diagnosen alvorlig kreft og til nå, har vært som et mareritt på høylys dag.

Men man kommer seg merkelig nok videre - og der er det nok en fordel å ha barn. For med barn er du bare rett og slett helt nødt. man vil gjøre alt for at de ikke skal føle at verden er gått under. Man tvinger seg til å gjøre det som skal gjøres, å fortsette livet.

Min mann døde av kreft - han var tilsynelatende helt frisk og i fin form da de nærmest ved en tilfeldighet oppdaget at han var rammet av en langtkommet og agressiv kreftform. Han døde tre måneder senere.

Jeg savner ham så grusomt og tenker på ham hvert våkent minutt.

[LillaGorilla♥♥]

Vil bare sende en klem til dere alle... <3

[Anonym bruker]

Det mest forferdelige av alt er å miste noen en elsker. Jeg greier ikke å forestille meg hvor vanskelig det må være, og jeg sperrer det ute av mitt hode at det noen gang skal kunne skje meg.

 

Måtte Gud velsigne deg og din familie rikelig og gi deg mening med livet midt opp i dette meningsløse som skjedde mannen din. Husk at du er aldri alene. Sender en liten bønn opp til himmelen for deg nå.