Jobbe redusert - er det bare mødre som gjør dette...?

[MrsMilla]

Registrerer at det er mange som mener det er flott å jobbe bare 60% etc når barna er små, alternativt være hjemme med de noen år. Dette er gjerne de samme menneskene som mener at barn har det mye bedre hjemme enn i barnehage. Viktig å sette barna foran seg selv etc er ofte argumentene.

Men når man ser hvordan dette gjøres i praksis så har jeg til nå nesten ikke hørt om en eneste mann som jobber redusert for å gjøre dette for familien. Det er stort sett bare damer....... er det slik at det bare er damer som gjør dette, eller er det stort sett mer likt mellom kvinner og menn?

 

Synes det er veldig trist mtp likestilling, framtidig pensjon, rettigheter og muligheter for karriere for kvinner om det er slik. Og kanskje litt dårlig gjort for mannen som får økt krav på å forsørge... hva om han mister jobben?....

 

Har hørt om ett eneste par som tenkte på dette - de gikk ned til 90% begge to for å få hverdagen til å gå opp med to små barn.

 

Selv jobber vi begge minimum 100% og venter nr.3, noe som går veldig fint for oss - og gjør det meste hjemme 50/50.

 

Dette er ikke ment som kritikk til noen, men lurer veldig på hvorfor ikke flere kvinner er opptatte av dette?

[Nyttårs barn]

Er helt enig med deg i dette. Helt tragisk at vi ikke er kommet lenger. Mødrene setter sin karriere på vent, fedrene jobber desto mer og tar hovedvekten av forsørgelsesbyrden. Slik blir dette en selvoppfyllende spiral hvor det etterhvert ikke lønner seg at far jobber redusert fordi han tjener så godt!

[magedans]

Enig. Hos oss har vi redusert begge to, i perioder har mannen min vært nede i 60 mens jeg har jobbet mer, akkurat nå jobber han 100 og jeg 80, men når tredjemann har kommet vel ut skal han hvertfall ned i 80 hvis ikke mindre. Så da kan du si at du kjenner et par til hvor mannen syns det er ok å jobbe mindre og være mer hjemme

[eaglebeagle]

Hei, jeg tenkte jeg kunne belyse spørsmålet ditt på en litt annen måte. Vi er et modent par, med mine og dine barn. Totalt er det fire barn i dag, vi blir fem. Vi tilhører begge et miljø der likestilling er en naturlig del av hverdagen, og selv er jeg vokst opp med en pappa som jobbet i barnehagen og som fremdeles er den som lager middag, både til hverdags og fest. MEN, det er jeg som jobber redusert i vårt forhold. Grunnen er såre, såre enkel, økonomi. Det er så betydelig forskjell i våre inntekter, vi snakker 4 gangern, at det ville være mer eller mindre økonomisk selvmord for vår storfamilie om vi reduserte hans inntekt med 40% i stedet for min. Av samme grunn valgte vi tradisjonelt mht uttak av permisjon sist, og gjør det igjen nå til sommeren. Folketrygden dekker bare opptil et visst beløp, og når man tjener over dette, blir det et rent tap. Når det er sagt, er det overhode ingen klagesang fra min side. Jeg synes det er deilig å jobbe redusert, og så lenge barna er under skolepliktig alder får man også pensjonspoeng. Jeg synes også det er deilig å ha romslig økonomi. For å kompensere for mitt "tap", settes det inn ekstra pensjonssparing på meg og vi nedbetaler lånet fortere (og jeg eier halvparten) og sparer altså til alderdommen også på den måten. Når pappan i huset også har en fleksibel jobb, som gjør at han kan bidra på hjemmebane nesten like mye som meg som jobber redusert - kan jeg ikke se at vi som familie på noen måte taper på løsningen. Jeg tror nok flere enn oss er i samme situasjon. Så spørsmålet blir kanskje i like stor grad, hvorfor velger kvinner i større grad enn menn yrker der de tjener mindre.

[Stina <3]

I vår familie er det jeg som jobber 100% + evt overtid og mannen som jobber redusert. Han jobber ca 60% for tiden. Vi har hatt det slik i 4 år og er fornøyd med det.

[Gjest Neriad]

Hos oss er det for tiden mannen som jobber redusert, 60%, mens jeg jobber 100 %. Vi har to barn, og jeg regner med at det fortsetter slik når nr 3 kommer også.

Men nå er det hovedsakelig helsemessige grunner som gjør at han jobber redusert da... Uansett om helsa blir bedre og avtalen han har i dag ikke vil bli godkjent permanent tror jeg aldri vi bytter tilbake til at han jobber fulltid mer. Kanskje kan han gå opp til 80 %, men da vil i så fall også jeg gå ned til 80%.

Det har også mye med økonomi å gjøre. Jeg tjener best av oss. Og jeg stortrives på jobben min! Hans er mer slitsom. Og vi har ganske lave utgifter og klarer oss bra uten to fulltidslønninger.