Har forelsket meg i en mann med mange barn.

[Anonym bruker]

HI her:

jeg er meget skeptisk, å pga x-dama hans. Hun ringer hele tiden når det er noe, barna ringer henne.

De samarbeider veldig tett, pga 50/50.

[Anonym bruker]

HI her:

jeg er meget skeptisk, å pga x-dama hans. Hun ringer hele tiden når det er noe, barna ringer henne.

De samarbeider veldig tett, pga 50/50.

 

Jeg holdt på å gå inn i et forhold med en som hadde 3 små fra før, og jeg hadde 2. Der var det han som syntes det var for mye, og ønsket kun sex, noe jeg takket nei til. Men jeg kjente barna hans gjennom felles fritidsaktiviteter med mine barn, og trivdes godt i deres selskap.

 

Så jeg hadde vurdert det i ditt tilfelle, hvis han ønsker det samme. Men du må gjøre 2 ting tydelig helt fra start: 1. At dama hans ikke skal blande seg inn i forhold mellom dere voksne (altså, det som IKKE har med barna å gjøre). 2. At du ønsker barn selv, og at han må ta standpunkt med en gang om han synes det er nok med dem han har fra før, eller om han vil ha flere. Slik at du ikke sitter som noen her på DiB og gråter over at mannen ombestemte seg iht barn og sterilisert seg.

[Anonym bruker]

Ikke først og fremst på grunn av antall barn, men pga kort tid siden brudd.. Stort sett alle "nye forhold" som oppstår etter brudd i løpet av det første året etterpå. blir ikke langvarig...Maks 3 år...Man går inni et nytt forhold fordi man ikke vet annet, også er man man bundet av hvordan det forrige forholdet var, leter etter det gode derifra og vil ha bort alt det som var negativt,- også er man satmidig redd for og bli alene "for alltid";- og finner seg mer en "skulder og gråte på" enn en ny lisvpartner.

 

Tror det er viktig etter et brudd etter et langvarig forhold og VENTE med og inngå nytt forhold. Man må få det gamle ut av systemet, ha sluttet og lete etter "hva gikk galt",- og ikke minst, man må finne igjen seg selv som EN person,- ikke som "en del av et forhold". Innen det har skjedd, tror jeg at ethvert forhold står i fare for å bli et forhold som skal erstatte det gamle,- og ikke et nytt et,- for å si det sånn.

 

For å sette det litt på spissen, de som mister et barn (Av de jeg kjenner/vet av) har ventet lenge med og prøve på nytt. Fordi de vil ikke ha et barn de føler de får for å "erstatte" det de mistet. De vil komme seg over sorgen og savnet etter det først slik at de vet at et nytt barn (om det er aktuelt selvsagt) kommer til verden eom et nytt og eget individ, som er ønsket for det det er ikke fordi det skal erstatte en tidligere søsken.

 

Det samme tror jeg er viktig og tenke på mtp nye forhold. Men tror frykten for å bli alene, for å se at eks finner nye partner før en selv,- og ikke minst frykt for og møte verden som en person, er så skummel at man kaster seg inn i det førset og beste så snart muligheten byr seg. Jo lengre forholdet har vart, jo flere barn de har, jo yngre barna er, jo lengre tid tror jeg man trenger for å bli klar og åpen for et nytt fohold på sine EGEN premisser..

[Anonym bruker]

HI her:

På stueveggen til mannen, henger et stor familiebilde av barna, han og x dama. Han sier at han har det oppe pga barna.

[Mor Løvehjerte]

Syns premissene har endret seg i løpet av innlegget ditt, så nå tenker jeg at du bør satse annerledes i livet ditt.

[Anonym bruker]

Ikke først og fremst på grunn av antall barn, men pga kort tid siden brudd.. Stort sett alle "nye forhold" som oppstår etter brudd i løpet av det første året etterpå. blir ikke langvarig...Maks 3 år...Man går inni et nytt forhold fordi man ikke vet annet, også er man man bundet av hvordan det forrige forholdet var, leter etter det gode derifra og vil ha bort alt det som var negativt,- også er man satmidig redd for og bli alene "for alltid";- og finner seg mer en "skulder og gråte på" enn en ny lisvpartner.

 

Tror det er viktig etter et brudd etter et langvarig forhold og VENTE med og inngå nytt forhold. Man må få det gamle ut av systemet, ha sluttet og lete etter "hva gikk galt",- og ikke minst, man må finne igjen seg selv som EN person,- ikke som "en del av et forhold". Innen det har skjedd, tror jeg at ethvert forhold står i fare for å bli et forhold som skal erstatte det gamle,- og ikke et nytt et,- for å si det sånn.

 

For å sette det litt på spissen, de som mister et barn (Av de jeg kjenner/vet av) har ventet lenge med og prøve på nytt. Fordi de vil ikke ha et barn de føler de får for å "erstatte" det de mistet. De vil komme seg over sorgen og savnet etter det først slik at de vet at et nytt barn (om det er aktuelt selvsagt) kommer til verden eom et nytt og eget individ, som er ønsket for det det er ikke fordi det skal erstatte en tidligere søsken.

 

Det samme tror jeg er viktig og tenke på mtp nye forhold. Men tror frykten for å bli alene, for å se at eks finner nye partner før en selv,- og ikke minst frykt for og møte verden som en person, er så skummel at man kaster seg inn i det førset og beste så snart muligheten byr seg. Jo lengre forholdet har vart, jo flere barn de har, jo yngre barna er, jo lengre tid tror jeg man trenger for å bli klar og åpen for et nytt fohold på sine EGEN premisser..

 

Så vi som sterkt mistrives som single og alene må tvinge oss selv til singeltilværelse i noen år for å "finne oss selv"? Tro meg, jeg har prøvd. Har ALDRI vært så miserabel i hele mitt liv som i min (ufrivillige) singeltilværelse. Jeg er ingen singelmenneske, sånn er det bare. Uansett hvor lenge jeg prøvde å venne meg til det og se det positive med det å være ensom, klarte jeg ikke det. Nå har jeg samboer og er sjeleglad for at singelperioden min er slutt.

[Anonym bruker]

Ikke først og fremst på grunn av antall barn, men pga kort tid siden brudd.. Stort sett alle "nye forhold" som oppstår etter brudd i løpet av det første året etterpå. blir ikke langvarig...Maks 3 år...Man går inni et nytt forhold fordi man ikke vet annet, også er man man bundet av hvordan det forrige forholdet var, leter etter det gode derifra og vil ha bort alt det som var negativt,- også er man satmidig redd for og bli alene "for alltid";- og finner seg mer en "skulder og gråte på" enn en ny lisvpartner.

 

Tror det er viktig etter et brudd etter et langvarig forhold og VENTE med og inngå nytt forhold. Man må få det gamle ut av systemet, ha sluttet og lete etter "hva gikk galt",- og ikke minst, man må finne igjen seg selv som EN person,- ikke som "en del av et forhold". Innen det har skjedd, tror jeg at ethvert forhold står i fare for å bli et forhold som skal erstatte det gamle,- og ikke et nytt et,- for å si det sånn.

 

For å sette det litt på spissen, de som mister et barn (Av de jeg kjenner/vet av) har ventet lenge med og prøve på nytt. Fordi de vil ikke ha et barn de føler de får for å "erstatte" det de mistet. De vil komme seg over sorgen og savnet etter det først slik at de vet at et nytt barn (om det er aktuelt selvsagt) kommer til verden eom et nytt og eget individ, som er ønsket for det det er ikke fordi det skal erstatte en tidligere søsken.

 

Det samme tror jeg er viktig og tenke på mtp nye forhold. Men tror frykten for å bli alene, for å se at eks finner nye partner før en selv,- og ikke minst frykt for og møte verden som en person, er så skummel at man kaster seg inn i det førset og beste så snart muligheten byr seg. Jo lengre forholdet har vart, jo flere barn de har, jo yngre barna er, jo lengre tid tror jeg man trenger for å bli klar og åpen for et nytt fohold på sine EGEN premisser..

 

Så vi som sterkt mistrives som single og alene må tvinge oss selv til singeltilværelse i noen år for å "finne oss selv"? Tro meg, jeg har prøvd. Har ALDRI vært så miserabel i hele mitt liv som i min (ufrivillige) singeltilværelse. Jeg er ingen singelmenneske, sånn er det bare. Uansett hvor lenge jeg prøvde å venne meg til det og se det positive med det å være ensom, klarte jeg ikke det. Nå har jeg samboer og er sjeleglad for at singelperioden min er slutt.

 

De aller fleste VIL jo være i et forhold, men ja, jeg tror at man etter et langvarig forhold bør fokusere på seg selv og den familie man har (tenker da på barn) og vente med og inngå et forhold før man vet hva man vil ha. Man har vel mest naturlig endret seg MYE siden forrige gang man gikk inn i et forhold, og det man lette etter og fant da, er vel ikke det man vil ha nå? Man har nettopp gått ut av et forhold som ikke fungerte,- og kan det da ikke være lurt og vente med det nytt forhold til man vet hva som gikk galt og ikke risikere og komme inn i et nytt forhold som man "ubevisst" prøver og få til og likne det gamle,- som ikke funket?

 

Jeg "dømmer" ingen nysingle til år i ensomhet. Ingen som sier at dating og forhold er forbudt, men og presantere for barn, blir samboere osv,- tror jeg man bør vente litt med,- i mange tilfeller. SOm ejg sa,- i min omgangskrets så har det ikke gått særlig bra med de som har fått nytt" seriøst" frohold kort tid etter brudd. De som har ventet med "seriøse forhold" i et år, gjerne mer, har funnet en ny livsledsager og holdt sammen siden den gang.

 

Nei, man har aldri garanit for at det holder til evig tid, men gang på gang har jeg sett nysingle finne ny parnter, bli "seriøse",- også blir det brudd etter et år eller tre,- også kommer de inn i nytt seriøst forhold etter kort tid,-og det samme skjer...De osm venter finner til slutt en ny livsledsager. Men de har ikke dermed vært ensomme,s tengt seg inne og levd i skjul. De har vært ute med venner, de har datet og de har levd normale liv. Men de har ikke blitt seriøse med noen før det har gått litt tid. Et par ble foresten kjent kort tid etter begge hadde brutt. Men de "Lekte" litt uten og være kjærester, datet andre,- og ikke misnt,- traff ikke hverandres barn før to,(++) år etter bruddet med forrige langvarige forhold. Da de visste de ville "være sammen": de flyttet sammen først 5 år etter de møttes. Og de har nå snart 10 år sammen.

 

Man kan jo være kjærester uten og bli samboere, få kjærlighetsbarn ? Hva er galt med det?

[Anonym bruker]

Ikke først og fremst på grunn av antall barn, men pga kort tid siden brudd.. Stort sett alle "nye forhold" som oppstår etter brudd i løpet av det første året etterpå. blir ikke langvarig...Maks 3 år...Man går inni et nytt forhold fordi man ikke vet annet, også er man man bundet av hvordan det forrige forholdet var, leter etter det gode derifra og vil ha bort alt det som var negativt,- også er man satmidig redd for og bli alene "for alltid";- og finner seg mer en "skulder og gråte på" enn en ny lisvpartner.

 

Tror det er viktig etter et brudd etter et langvarig forhold og VENTE med og inngå nytt forhold. Man må få det gamle ut av systemet, ha sluttet og lete etter "hva gikk galt",- og ikke minst, man må finne igjen seg selv som EN person,- ikke som "en del av et forhold". Innen det har skjedd, tror jeg at ethvert forhold står i fare for å bli et forhold som skal erstatte det gamle,- og ikke et nytt et,- for å si det sånn.

 

For å sette det litt på spissen, de som mister et barn (Av de jeg kjenner/vet av) har ventet lenge med og prøve på nytt. Fordi de vil ikke ha et barn de føler de får for å "erstatte" det de mistet. De vil komme seg over sorgen og savnet etter det først slik at de vet at et nytt barn (om det er aktuelt selvsagt) kommer til verden eom et nytt og eget individ, som er ønsket for det det er ikke fordi det skal erstatte en tidligere søsken.

 

Det samme tror jeg er viktig og tenke på mtp nye forhold. Men tror frykten for å bli alene, for å se at eks finner nye partner før en selv,- og ikke minst frykt for og møte verden som en person, er så skummel at man kaster seg inn i det førset og beste så snart muligheten byr seg. Jo lengre forholdet har vart, jo flere barn de har, jo yngre barna er, jo lengre tid tror jeg man trenger for å bli klar og åpen for et nytt fohold på sine EGEN premisser..

 

Så vi som sterkt mistrives som single og alene må tvinge oss selv til singeltilværelse i noen år for å "finne oss selv"? Tro meg, jeg har prøvd. Har ALDRI vært så miserabel i hele mitt liv som i min (ufrivillige) singeltilværelse. Jeg er ingen singelmenneske, sånn er det bare. Uansett hvor lenge jeg prøvde å venne meg til det og se det positive med det å være ensom, klarte jeg ikke det. Nå har jeg samboer og er sjeleglad for at singelperioden min er slutt.

 

De aller fleste VIL jo være i et forhold, men ja, jeg tror at man etter et langvarig forhold bør fokusere på seg selv og den familie man har (tenker da på barn) og vente med og inngå et forhold før man vet hva man vil ha. Man har vel mest naturlig endret seg MYE siden forrige gang man gikk inn i et forhold, og det man lette etter og fant da, er vel ikke det man vil ha nå? Man har nettopp gått ut av et forhold som ikke fungerte,- og kan det da ikke være lurt og vente med det nytt forhold til man vet hva som gikk galt og ikke risikere og komme inn i et nytt forhold som man "ubevisst" prøver og få til og likne det gamle,- som ikke funket?

 

Jeg "dømmer" ingen nysingle til år i ensomhet. Ingen som sier at dating og forhold er forbudt, men og presantere for barn, blir samboere osv,- tror jeg man bør vente litt med,- i mange tilfeller. SOm ejg sa,- i min omgangskrets så har det ikke gått særlig bra med de som har fått nytt" seriøst" frohold kort tid etter brudd. De som har ventet med "seriøse forhold" i et år, gjerne mer, har funnet en ny livsledsager og holdt sammen siden den gang.

 

Nei, man har aldri garanit for at det holder til evig tid, men gang på gang har jeg sett nysingle finne ny parnter, bli "seriøse",- også blir det brudd etter et år eller tre,- også kommer de inn i nytt seriøst forhold etter kort tid,-og det samme skjer...De osm venter finner til slutt en ny livsledsager. Men de har ikke dermed vært ensomme,s tengt seg inne og levd i skjul. De har vært ute med venner, de har datet og de har levd normale liv. Men de har ikke blitt seriøse med noen før det har gått litt tid. Et par ble foresten kjent kort tid etter begge hadde brutt. Men de "Lekte" litt uten og være kjærester, datet andre,- og ikke misnt,- traff ikke hverandres barn før to,(++) år etter bruddet med forrige langvarige forhold. Da de visste de ville "være sammen": de flyttet sammen først 5 år etter de møttes. Og de har nå snart 10 år sammen.

 

Man kan jo være kjærester uten og bli samboere, få kjærlighetsbarn ? Hva er galt med det?

 

Altså, jeg har hatt barna 100% uten avlastning eller barnevakt. Da kan man ikke date, være ute med venner osv hele tiden, man blir ganske så stengt i "hula" si. jeg synes heller ingenting om "lek" og fuckfriends utenfor forhold, og synes at folk som dater/kysser/ligger med flere uten å bli seriøs med noen, på samme tid, er litt lett på tråden (mulig jeg er gammeldags, men for meg går sex og følelser hånd i hånd). Har selv prøvd å kun ha sex med folk, og endte med å bli forelsket og føle meg utnyttet.

Da jeg aldri har barnevakt, er det heller ikke mulig å vente i flere år før barna blir involvert. Heldigvis fant jeg meg en som jeg flyttet sammen med nesten med en gang, vi er nå forlovet og planlegger barn sammen, huskjøp og bryllup.

[Anonym bruker]

Nå har jeg bare 2 stebarn som begge begynner å bli store, og de er her kun annenhver helg og 1 dag i uka. Det er helt klart mye glede med de, men også mye frustrasjon. Det er slitsomt å skulle forholde seg til andres barn i mange situasjoner der du selv ikke har det så godt og bare vil ha fred og ro, men såklart går det når en innstiller seg på at ungene kommer uansett hvordan du selv føler deg.

Jeg vil anbefale deg å tilbringe tid med mannen og barna på ett vennskaplig nivå en stund før du tar en avgjørelse, bli kjent med de alle sammen. Noe jeg absolutt vil si er, lager mor mye spetakkel, ja da tærer det veldig fpå forholde dere i mellom, så ett godt forhold med mor og stemor også er utrolig viktig.

Og prat, prat , prat. Vær helt sikker ( så sikker dere kan bli) på at dere ønsker det samme med forholde, at dere har tilnærmet likt syn på oppdragelse og at din mening vil være av betyning og at ungene skal kunne få tilsnakk av deg også. Dette mener jeg er viktig da mange forhold med stebarn blir til ett helvete rett og slett for stemor har ikke noe ho skulle ha sagt og pappaen lar barna gjøre som de vil pga dårlig samvittighet.

[Anonym bruker]

Eh... Hvorfor betyr det at han er en forfører? Siden han har barna 50%, så kan det jo tyde på at han har alle barna med samme dame? Og hvis ikke, ville man sagt det om en dame som var alene med 4 barn med feks 2 forskjellige fedre?

 

Til HI: Du må kjenne på hvordan du kan takle situasjonen. Hvor gamle er barne? Hvor mange har du og hvor gamle er de i forhold, om det har noe å si? ønsker du (flere) barn og ønsker han flere? Er det noe som vil spille en rolle? Det er bare du som kan veie opp de ulike tingene.

Han har alle 4 med samme dame, det er 6 mnd siden det ble slutt med han og samboeren.

Han har 2 barn på barneskolen, og 2 i barnehagen.

Jeg ønsker meg mine egene barn i fremtiden.

 

Da må du nesten bare veie opp hva som er viktigst for deg? Hvis han feks ikke vil ha flere barn. Hva vil han i fremtiden og hva vil du? Lykke til!

 

 

For min del ville det ikke være at han har 4 barn som er det som hadde skremt meg unna men det at han bare har vært singel i 6 mnd.

Jeg har nå min egen mening om at når man har vært i et forhold i årevis så trenger man mye mer en 6 mnd før man er ferdig med det gamle og klar for noe nytt.

I tillegg tror jeg at jo mindre tiden fra hverandre har vært jo større sjanse for trøbbel i forhold til exen og sjalusi.

Barna trenger mye mer tid til å venne seg til at mamma og pappa ikke bor sammen før en ny dame eller mann skal komme inn i bildet (altså kjæreste hos mor eller far)

Det kommer jo litt ann på hva som gjorde at de gikk fra hverandre, men fordi de nok ikke er helt ferdig med det gamle er det større sjanse for at du finner deg selv dumpet fordi han velger å gå tilbake til familielivet igjen. Eller han oppdager at han vil leke rundt mer før han på nytt slår seg til ro.

 

Og jeg vil anta at sjansen for at en med 4 barn føler seg helt ferdig med å få barn er ganske stor, så akkurat det om han er åpen for barn med deg i framtiden er noe du bør snakke om før du i hele tatt tenker på å starte et forhold med han.

For du må sikre deg at han faktisk vil det samme som deg der.

[Gjest Antarctica]

Hvis du har veldig god tid og tid til å vente evig lenge, så kan du ha ham som særboer/venn/klinekjærste. Uten å flytte inn, da selvfølgelig, men å ha en å "date" på de barnefrie helgene.

 

Jeg har prøvd livet med en ekskone som puster meg i nakken og bestemmer ting langt inn i hverdagslivet på 10 kilometers hold, og det unner jeg ingen. Han fyren er sikkert kjempehyggelig, men ikke forvent den rosa drømmen om et familieliv...

[Vossafår]

Siden du spør så er du tydeligvis i tvil, er du i tvil så tidlig så spørs det om det er så smart.. Hadde det vært 'tho one' så hadde du ikke stusset engang ;-)

[Anonym bruker]

HI her:

Jeg er under 40, har ingen barn. Men ønsker meg barn.

Ja, det er som ei sier over her, når han ikke har barna jobber han sene kvelder + helg, men når han slutter tidlig, så er barna her.

 

Glem det, er egentlig alt jeg har å si om det. Barn tar mye tid og koster mye penger og når det er fire av dem kan det fort føles som om byrden blir enorm. Dette hadde jeg ikke gått inn på var jeg deg. Ett eller to stebarn, greit nok (er selv stemor) - men FIRE? Aldri i verden!

 

Og hva er oddsen for at han vil ønske å ha to eller tre barn med deg? Sannsynligvis er det "beste" resultatet for deg her fire stebarn og ett eget og det hadde ikke vært nok for meg. Livet ditt kommer til å bli uendelig slitsomt om du går inn for dette.

 

Sorry at jeg ikke har noe mer oppmuntrende å komme med :/

[Anonym bruker]

Hvis du allerede nå er sjalu fordi far vil ha bilde av barnas mor på veggen og fordi han prater med henne, så bør du holde deg unna ja.

[Anonym bruker]

Jeg er stemor. I starten syntes jeg det var så koselig for det var så mye gøyt å finne på og barnet og jeg fikk god kontakt. Så flyttet jeg inn og det var da jeg oppdaget hva jeg hadde begitt meg ut på. Som stemor (i all fall for meg), så blir det mest service fra min side, uten å kunne hverken stille krav eller sette igang tiltak for å oppnå noe (endring på rutine etc) Det er bare å gi og gi og gi. Mannen og jeg fikk felles, så nå blir jeg. Men jeg hadde aldri blitt ellers. Annenhver uke går jeg rundt og tenker om det er dette jeg vil, og på hva det er som egentlig er problemet.

 

Uansett synes jeg at 6 mnd er ALT for tidlig. Menn er ofte tidlig ute med ny dame av praktiske årsaker, men det er nå ikke alltid de er helt klare likevel. Tenk deg GODT om. Det virker kanskje kos i starten, men den dagen du står hjemme med fellesskrikerungen på armen mens mannen må jobbe overtid pga at fellesbarna kommer neste uke, da er det ikke særlig festlig nei. Ganske ensomt vil jeg si at det kan være. Det at så mange får felles så fort tror jeg (også ut fra meg selv...) kan være fordi en har så lyst på en koselig familie med mor-far-barn. Og at far blir ekstra oppmerksom når han får barn med deg. Men sånn er det ikke. Heller tvert i mot. Han får kanskje dårlig samvittighet overfor særkulls og bruker enda mindre tid på nydama og felles.. Men det er jo ikke alltid slik self.

[Eeniemeenie]

Han har 4 barn, er alenepappa 50%.

Hvordan kan dette bli? Jeg er veldig glad i barn, noen synspunkter?

 

Mange faktorer å ta hensyn til her. Min søster f.eks er 35 år snart, barnløs og sammen med en mann med 3 barn. De har det helt fint sammen, men så ønsker kanskje ikke hun seg egne barn da..

Hvis det allerede plager deg nå at han må samarbeide med eksen så tett som han gjør bør du tenke deg godt om.. For det er han faktisk nødt til helt til barna er voksne! Du kan ikke forvente at han ønsker seg 2-3 barn til forutenom de han allerede har, så det bør du snakke med han om. ønsker deg bare lykke til altså

[alvemamma]

HI her:

På stueveggen til mannen, henger et stor familiebilde av barna, han og x dama. Han sier at han har det oppe pga barna.

 

Hmm... Mulig at det er bare for barna, men jeg ville tvilt på det. for noen år siden traff jeg en som sa akkurat det. Og gikk tilbake til eksdama ved første anledning han fikk. Hvis han var klar, ville Han nok byttet ut bildet med et av bare barna. Eller i det minste flyttet bildet til et annet rom, for eksempel et lekerom eller barnerom.

 

Synes nok som andre her at premissene for forholdet ikke er optimale. Snakk med ham!

 

 

[Anonym bruker]

Det er ganske typisk at menn smetter inn i et nytt forhold kun kort tid etter et brudd. Gjerne direkte inn i et nytt forhold. Det er vel slitsom å plutselig måtte være en voksen med ansvar, tenker jeg. Og særig når de har delt 50/50. Han her høres ut som han trenger noen år med klesvask og husarbeid før han er en brukanes partner i et forhold.

[Anonym bruker]

Jeg er stemor. Og det jeg forundrer meg litt over er dere andre stemødre som sier at dere blir samboer med mannen deres, men IKKE får sette regler og "oppdra" stebarna? Når vi flyttet sammen, var jeg like mye en voksen som de skulle høre etter. Vi har felles regler for alle, og de hører nesten mer på meg enn på faren sin. Og vi har det faktisk fint sammen alle mann.. Så det går faktisk ann å ha et flott forhold til stebarna, samtidig sette grenser for dem :-)

 

Til HI: Jeg ville faktisk stusset litt på det bilde egentlig, i allefall om det er så kort siden bruddet. Med min mann var det ca like lenge siden bruddet, men han hadde ingen bilder hengende av barna og exdama for barna sin del. Han kvittet seg med alt som hadde med henne å gjøre før jeg kom inn i bilde. Album har han lagt bort og gått gjennom for å sortere ut bildene av barna som han vil ha selv, og bilder av barna og henne som han skal legge bort så barna får selv når de flytter:-) Men, tror det er viktig å snakke med mannen, og følg magefølelsen din :-)

[Anonym bruker]

Om en mann er godt opp i tredveåra og er barnløs så betyr da ikke det at han er ett bedre menneske enn en firebarnsfar.. Det kan da være vel så mye bagasje der, den er bare ikke like synlig!!

Gå for magefølelsen din du HI, men du må nok beregne at det kan bli tøft til tider..

[Anonym bruker]

Det er ganske typisk at menn smetter inn i et nytt forhold kun kort tid etter et brudd. Gjerne direkte inn i et nytt forhold. Det er vel slitsom å plutselig måtte være en voksen med ansvar, tenker jeg. Og særig når de har delt 50/50. Han her høres ut som han trenger noen år med klesvask og husarbeid før han er en brukanes partner i et forhold.

 

Ja, selvfølgelig, damer og menn som ikke trives som singel og ikke er interessert i å pule rundt i flere år før de etablerer et forhold, er ikke brukendes som partner. Men de som leker, har fuck friends, ONS og gud vet hva, er perfekte partnere i fremtidig forhold. Snakk om å snu situasjonen på hode. Jeg har vært singel i en lang periode, og har kun vært interessert i FORHOLD, ikke lek, meningsløs sex, ny mann hver uke eller noe lignende. Synes ikke slikt passer seg når man har passert tenårene.

[Anonym bruker]

Han har 4 barn, er alenepappa 50%.

Hvordan kan dette bli? Jeg er veldig glad i barn, noen synspunkter?

 

Mange faktorer å ta hensyn til her. Min søster f.eks er 35 år snart, barnløs og sammen med en mann med 3 barn. De har det helt fint sammen, men så ønsker kanskje ikke hun seg egne barn da..

Hvis det allerede plager deg nå at han må samarbeide med eksen så tett som han gjør bør du tenke deg godt om.. For det er han faktisk nødt til helt til barna er voksne! Du kan ikke forvente at han ønsker seg 2-3 barn til forutenom de han allerede har, så det bør du snakke med han om. ønsker deg bare lykke til altså

HI her: Bor de sammen? Og fungerer ting bra?