noen her som er gift med en deprimert mann?

[Anonym bruker]

Hvor lenge har det vart, og visste dere det før dere gifta dere/blei sammen?

Har dere barn? Og hva tenker han ift barnet, er han engasjert i dets utvikling og tar han det med på ting når han har fri? Er han flink til å snakke om det/ta vare på deg?

Her blir det mye innesitting med data og tv og lite sosialt liv, det er jo helt sykt. Jeg vil ikke at barnet skal vokse opp i et hjem som aldri tar noe initiativ, aldri har gjester (vi bor i samme by som familie, og har aldri hatt dem på middag-det er så flaut å tenke på). Jeg har nok med mitt eget, og klarer ikke dra hele lasset alene, og alltid være den som tar initiativ til sånt, har nok med å finne på noe med barnet.

Livet til mannen( og oss også på en måte) passerer bare syns jeg, mens andre har gjester, drar på tur, finner på ting i hverdagen.

NOLIFE!

[ung.mor.89]

Hvor lenge har det vart, og visste dere det før dere gifta dere/blei sammen?

Har dere barn? Og hva tenker han ift barnet, er han engasjert i dets utvikling og tar han det med på ting når han har fri? Er han flink til å snakke om det/ta vare på deg?

Her blir det mye innesitting med data og tv og lite sosialt liv, det er jo helt sykt. Jeg vil ikke at barnet skal vokse opp i et hjem som aldri tar noe initiativ, aldri har gjester (vi bor i samme by som familie, og har aldri hatt dem på middag-det er så flaut å tenke på). Jeg har nok med mitt eget, og klarer ikke dra hele lasset alene, og alltid være den som tar initiativ til sånt, har nok med å finne på noe med barnet.

Livet til mannen( og oss også på en måte) passerer bare syns jeg, mens andre har gjester, drar på tur, finner på ting i hverdagen.

NOLIFE!

 

hei.

min mann har peridoder hvor han kan være ganske langt nede. han spiller mye, ser tv, film, og sover da. men får han litt tid for seg selv for og koble litt av så er han med på det meste her.

vi besøker familie og har besøk av familie ofte..

mannen er flink med barna.

har vist om dette siden vi møttes. og har aldri hvert noe problem for meg.

finn noe som fungerer for begge. la han sture litt med tv og spill, men si også at det betyr mye for deg om dere kunne hatt hans foreldre på middag eller dine.

vi giftet oss for 2.5 år siden.

hatt barn i snart 4,.

vi har det kjempe bra sammen.

 

mannen her hater og prate om hva som plager han. men er veldig flink til og koble av. jeg har sagt det mange ganger at ikke la barna se dette. må du sture så gå i et annet rom.

 

mannen er veldig flink. barna ser det ikke.

[Anonym bruker]

Ja, men ikke så alvorlig som det høres ut som din er. Min mann ble deprimert etter han fikk barn. Taklet det ikke så bra. Fungerer godt på jobb og sosialt, men ikke sammen med familien sin. Føler seg bundet på hender og føtter og misliker familielivet sier han. Han sier han bare gleder seg til ungene blir større og klarer seg mer selv. Men han er glad i dem og gjør sitt beste for at de skal ha det bra.

 

Jeg blir nervevrak av hele fyren, men som par har vi det bra, og når vi har barnefri og er sammen med venner eller på tur har vi det supert. Men når familien skal ut på tur er mannen stressa og amper. Ofte gjør jeg ting med ungene alene.

[Anonym bruker]

Hei Hi!

 

Du skriver så og si om livet vårt. Mannen min er veldig preget av angst og depresjoner. Vi har gjester, men det begrenser seg til tidlig ettermiddag/kveld, aldri utover natt f.eks. for da er han redd for at han skal få angst/panikk på natta.

 

Min mann er også lenket til stol/data/tv i store deler av døgnet, han er ufør pga sine psykiske plager. Vi har blitt enige om han han skal følge til skolen på morgenen, slik at han må stå opp til normal tid. Så har han hovedansvar for å holde huset i orden, men ofte klarer han ikke det. Så da trår vi til litt sammen.

 

Jeg drar lasset - det gjelder alt i hverdagen, alt utenom hverdager (ferier, helger, fridager...), jeg følger opp skole (foreldremøter, lekser, pakker sekk, finner fram tøy etc)...

 

Tid tider er det utrolig frustrerende å leve slik, men han er en god pappa, utrolig snill og tålmodig, og jeg kunne ikke ønske meg noen annen mann.

 

Jeg visste om det fra vi møttes, men kunne ikke drømme om hvor mye det skulle innvirke på hverdagen vår. Vi har vært sammen i ti år, gift i åtte...

[Anonym bruker]

Min mann er deprimert, men han får medisiner mot det så vi merker ikke så mye til det, men før han fikk medisiner var han mye gretten og muggen og tålte nesten ikke lyd fra barnet vårt. Ikke vil han prate om det heller.

 

Han er fremdeles ikke så glad i utav huset og treffe folk, men drar innimellom(sånn ca hver 3 måned eller noe sånn) bort til broren sin og spiller poker med hans venner(bare med sjetonger ikke penger).

 

Det ble mye spilling og sitting foran dataen og han var mye hjemme. Men jeg bare takler det og nå når jeg har lappen så kjører jeg bare ut selv alene meg og barnet. Orker ikke sitte inne hele dagen sånn som min kjære gjør. Men det er som sagt langt i fra så ille som det har vært. Han må bare ha litt tid på å forberede seg på at nå skal vi ut og treffe folk osv..

 

Slett ikke verre enn man gjør det til selv..

[Anonym bruker]

Ja, men ikke så alvorlig som det høres ut som din er. Min mann ble deprimert etter han fikk barn. Taklet det ikke så bra. Fungerer godt på jobb og sosialt, men ikke sammen med familien sin. Føler seg bundet på hender og føtter og misliker familielivet sier han. Han sier han bare gleder seg til ungene blir større og klarer seg mer selv. Men han er glad i dem og gjør sitt beste for at de skal ha det bra. Jeg blir nervevrak av hele fyren, men som par har vi det bra, og når vi har barnefri og er sammen med venner eller på tur har vi det supert. Men når familien skal ut på tur er mannen stressa og amper. Ofte gjør jeg ting med ungene alene.

 

Akkurat slik har vi det også! Dette kunne jeg skrevet selv...

[Anonym bruker]

Ja, men ikke så alvorlig som det høres ut som din er. Min mann ble deprimert etter han fikk barn. Taklet det ikke så bra. Fungerer godt på jobb og sosialt, men ikke sammen med familien sin. Føler seg bundet på hender og føtter og misliker familielivet sier han. Han sier han bare gleder seg til ungene blir større og klarer seg mer selv. Men han er glad i dem og gjør sitt beste for at de skal ha det bra. Jeg blir nervevrak av hele fyren, men som par har vi det bra, og når vi har barnefri og er sammen med venner eller på tur har vi det supert. Men når familien skal ut på tur er mannen stressa og amper. Ofte gjør jeg ting med ungene alene.

 

Akkurat slik har vi det også! Dette kunne jeg skrevet selv...

'

 

Skulle slått oss sammen vi da;) Ofte jeg spør venninner om vi skal finne på noe med ungene, men så skal de noe sammen med mannen og barna. Synd jeg ikke har noen venninner som er alenemødre.

[Anonym bruker]

Jeg VAR gift med en mann som slet mye med angst og depresjoner. Han har M.E. Han har aldri vært flink til å prate om sine følelser og var det noe som plagde han så kom det gjerne ut i fylla.

 

Han var utrolig agressiv og negativ det aller meste av tiden -veldig synd, for på bunnen er han er god og snill mann. Veldig glad i ungene sine, og flink med dem (når han ikke er stressa og nedfor, noe som desverre er oftere enn avogtil). I fylla var han et helvete

 

Jeg holdt ut med denne mannen i over ti år og støttet han så godt jeg kunne hele tiden og elsket han på tross av alle de fæle tingene han sa og gjorde mot meg. Jeg tenkte; "han er jo ikke EGENTLIG sånn..." Jeg tenkte; "Dette kommer vi gjennom SAMMEN" dette sa jeg til han også, og holdt fast på at bare vi holder sammen og jobber med dette begge to -så klarer vi det, og får det bra.

 

Han tenkte desverre ikke slik. Hans løsning ble til slutt å flytte for seg selv, og kreve skillsmisse. Jeg følte meg forrådt... Og, sviktet. Grusomt var det første året etter han flyttet. Jeg savnet han, selv om jeg ikke savnet måten vi hadde det på.

 

Etterhvert så begynte jeg å merke de positive endringene etter han flyttet... Hjemmet vårt er ikke lenger fylt av den negative stemningen hele tiden sånn som det var før, jeg fikk mye bedre selvtillit (i.o.m. at han hadde presset meg NED i alle år), jeg ble gladere og ungene også. Jeg merket at hans negative holdninger til det meste hadde smittet over til meg når vi var sammen -nå forsvant de og jeg er en mye mere positiv person -rett og slett mye lykkeligere!

 

Han ser fortsatt ungene sine annenhver helg -og det går kjempebra

[Anonym bruker]

Min mann er deprimert, men han får medisiner mot det så vi merker ikke så mye til det, men før han fikk medisiner var han mye gretten og muggen og tålte nesten ikke lyd fra barnet vårt. Ikke vil han prate om det heller.

 

Han er fremdeles ikke så glad i utav huset og treffe folk, men drar innimellom(sånn ca hver 3 måned eller noe sånn) bort til broren sin og spiller poker med hans venner(bare med sjetonger ikke penger).

 

Det ble mye spilling og sitting foran dataen og han var mye hjemme. Men jeg bare takler det og nå når jeg har lappen så kjører jeg bare ut selv alene meg og barnet. Orker ikke sitte inne hele dagen sånn som min kjære gjør. Men det er som sagt langt i fra så ille som det har vært. Han må bare ha litt tid på å forberede seg på at nå skal vi ut og treffe folk osv..

 

Slett ikke verre enn man gjør det til selv..

 

Ikke verre enn man gjør det til selv? Men hvis hans sosiale liv begrenser seg til å spille poker med broren sin hver 3 mnd, er ikke det helt utrolig trist, trgaisk looneyliv? Hva med barnet deres? Har han ingen tanker om at hun trenger å omgås andre/være sammen med dere når dere omgås andre og lære det av dere? Hva skal hun huske pappa som fra barndommen, liksom? Hva mener han selv og hva sier han til deg? Jeg må hale og dra ut alle tanker, og hvis det er så forferdelig å åpne seg LITT for sine nærmeste, kan det bare være.

Jeg vil i alle fall ikke la livet passere på den tomme måten, det er helt utrolig tragisk og jeg er kjempelei. å ta med seg barnet alene mens mannen sitter foran pcn går liksom bare en vei.

HI

[Anonym bruker]

Jeg spurte han om hva han ville at hun skulle huske fra banrdommen, men det hadde han ikke tenkt på...mente unger ikke tenker sånn som voksne. HALLO?? Datteren vår kommer jo virkelig bare til å huske ryggen til faren sin foran tv...blæ

HI