Jeg er forelsket og det gjør så vondt

[Anonym bruker]

For 8 år siden traff jeg en mann. Vi hadde kjemi med det samme vi traff hverandre og jeg kjente med hele meg at jeg var betatt av ham.

Men jeg var (er) gift og holdt meg unna.

Vi har hatt periodevis kontakt, men av det uskyldige slaget. Han har fortalt meg at han er betatt av meg og skulle ønske jeg var fri.

Jeg har fokusert på familien min, på mannen min og barna mine. Mannen min og jeg har hatt et turbulent forhold og etter en stygg episode da jeg var gravid for flere år siden, så har jeg ikke elsket mannen min lenger. Men han er en god far og en god ektemann.

 

I 2 år hadde ikke jeg kontakt med den andre mannen. Tenkte på ham med vemod og savnet ham, men var enig med meg selv at det var til det beste. Så en dag ut av det blå sendte denne mannen meg en sms. Alle følelsene kom tilbake som en vårflom.

 

Kontakten begrenser seg til helgeplaner, været og den slags. Jeg vet at han liker meg, men at han har såpass respekt at han ikke sier det. Jeg vet at jeg bør kutte han helt ut av livet mitt igjen, slik det var i 2 år hvor jeg savnet han, men ikke snakket med han.

Men det å ikke vite hvordan han har det gir meg vondt i hjertet. Jeg orker ikke å kutte han, og selv de 2 årene vi ikke hadde kontakt, så savnet jeg ham.

 

Men å ha hatt følelser for en annen mann i 8 år, det sier mye om meg. jeg er en grufull drittkjerring og har så vondt av mannen min. Han gjør det han kan for å bøte på det han gjorde mot meg, men etter det som skjedde, så klarer jeg ikke elske ham.

Men vi har det godt i ekteskapet, så lenge mannen min ikke er sint. Og det er han heldigvis ikke så ofte.

 

Jeg er så sint på meg selv, jeg er så dum! Hvorfor får jeg ikke denne mannen ut av hodet mitt?

[Anonym bruker]

Fordi du elsker han.

[Anonym bruker]

Elske er et stort ord... I kveld er mannen min på byen med gutta og den andre mannen er på byen med sine kamerater. Hvem er det jeg tenker på? Redd for at mannen min skal rote seg bort? Nei, jeg er redd for at den andre mannen skal finne seg en dame som er singel og klar for forhold. Enda jeg sitter her og er gift og er mor. Jeg er et forferdelig menneske, men jeg klarer ikke å skru av følelsene mine.

[Gjest Miryks]

Jeg vet akkurat hvordan du har det.

Jeg har hatt kontakt med en fyr 2-3 år før jeg ble sammen med nåværende samboer.

Vi møttes aldri, siden han bor i et annet land. Men vi snakket ofte på telefon, vi så hverandre på cam osv.

Han ønsket meg og gubben alt vel når jeg ble sammen med nåværende, og vi holdt fremdeles kontakt.

Gubben visste og vet om det. Han vet ikke om mine følelser.

Fremdeles når jeg ser at han popper opp på msn eller er på facebook, kjenner jeg akkurat den samme følelsen som for 9 år siden.

Vi snakker sjelden, men når vi gjør det så er alt så naturlig.

Vi har begge fast følge og barn, dog han sliter noe i sitt forhold.

 

Du spør hvorfor du ikke klarer å glemme den mannen.

Antar du har det på samme måte som meg..

Du elsker ham, men kan ikke gjøre noe med det.

Og ja, det gjør jævlig vondt.

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg, Myriks. Håper det ordner seg for deg på den ene eller den andre måten.

Hvordan får man bort disse følelsene? Det gikk som sagt 2 år uten kontakt, men da han sendte meg en helt uskyldig sms, så var det som lynet traff meg. Følelsene var gjemt, men ikke glemt.

Den kjemien jeg har med denne mannen har jeg aldri hatt med noen andre, verken før eller siden. Jeg har aldri lengtet sånn etter noen eller verket etter noen på den måten.

Jeg savner han så det gjør vondt når jeg ikke snakket med ham og når jeg er med mannen min, så er jeg så trist og lei meg for at jeg ikke klarer å være en god kone som elsker ham. Det er så mange år siden det vonde skjedde, jeg burde ha tilgitt ham og elsket ham igjen nå. Men noe ble ødelagt i meg ovenfor mannen min den dagen.

[Anonym bruker]

Følelser er noe man i liten grad kan bestemme over. At du er gift, men samtidig har følelser for en annen person gjør deg ikke til noe dårlig menneske i mine øyne, men det er viktig å finne ut av hva man vil. Om du vil forbli i ekteskapet må du ikke gi næring til de andre følelsene som kan føre til utroskap. For det er i mitt sinn det verste man kan gjøre mot den andre.. å gå bak ryggen på den. Da er det bedre å bare legge seg flat å si hva man føler. Men er ikke enkelt nei... lykke til

[MrsMilla]

Reagerer litt på at dere har det "godt så lenge han ikke er sint".... hva betyr det?...... hørtes ikke akkurat bra ut....

 

Tja kanskje du må ta et valg?

[Anonym bruker]

Det betyr at når mannen min blir sint, så svartner det helt for han. Han har ikke vært fysisk siden den gangen, men han knuser og kaster det han kommer over, skriker og oppfører seg truende, er ikke tilsnakkende på noen måte og kan finne på å sette ungene opp mot meg eller si ting som ikke de bør høre. Men dette er sjeldent, i snitt kanskje to-tre ganger i året. Resten av tiden er han tålmodig og snill, jobber, tar husarbeid, kjører og bringer barna, handler, lager middag, skifter bleier, tar nettene og står tidlig opp med barna i helgene.

Derfor synes ikke jeg at sinnet hans skal bli grunnen til at jeg går. Og jeg synes ikke det er riktig for barna at jeg går, hvertfall ikke for en annen mann. Det er feil å bytte ut en mann med en annen.

Selv om jeg er forelsket i den andre mannen, så innser jeg at sjansen for at jeg er forelsket i en drømmeutgave er stor og at i hverdagslivet så kan han bli like "kjedelig" som mannen jeg allerede har.

Kanskje det bare er drømmen jeg er forelsket i. Jeg har ikke hatt anledning til å utforske det nærmere. Og det vil jeg ikke ha heller, for jeg vil ikke være utro.

[Gjest Miryks]

Jeg føler med deg, Myriks. Håper det ordner seg for deg på den ene eller den andre måten.

Hvordan får man bort disse følelsene? Det gikk som sagt 2 år uten kontakt, men da han sendte meg en helt uskyldig sms, så var det som lynet traff meg. Følelsene var gjemt, men ikke glemt.

Den kjemien jeg har med denne mannen har jeg aldri hatt med noen andre, verken før eller siden. Jeg har aldri lengtet sånn etter noen eller verket etter noen på den måten.

Jeg savner han så det gjør vondt når jeg ikke snakket med ham og når jeg er med mannen min, så er jeg så trist og lei meg for at jeg ikke klarer å være en god kone som elsker ham. Det er så mange år siden det vonde skjedde, jeg burde ha tilgitt ham og elsket ham igjen nå. Men noe ble ødelagt i meg ovenfor mannen min den dagen.

 

 

Har hatt det på samme måte. Vi var også uten kontakt 1,5-2 år eller noe, og når han plutselig sendte venneforespørsel på facebook kom alt tilbake. Jeg gikk i flere uker og var "helt borte", tenkte over hva jeg ville, ville jeg forlate nåværende for ham, følte han fremdeles det samme for meg osv.

Alt ble vanskeligere når han sa at han faktisk føler mye for meg fremdeles, men vi vet begge at det kan ikke bli noe mer enn vennskap mellom oss.

Han var og er en av de få jeg åpner meg helt for, som jeg kan snakke helt åpent med om jeg og nåværende har hatt en krangel. Han vet like mye, om ikke mer om meg enn nærmeste familie og nåværende.

 

Hvis du vil, kan du skrive privat post til meg, om du vil snakke mer..

Jeg vet dessverre ikke hvordan en blir kvitt disse følelsene.Jeg har prøvd og mislyktes mange ganger, så jeg har gitt opp. De får bare ligge godt gjemt, og plage meg en gang i blant.

Kanskje jeg får nok til slutt og gir etter. Hvem vet..

Endret 3. mars 2012 av Miryks

[Gjest MMJ]

Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden... men det kan jo hende det er det....

 

Gamle flammer husker man ofte bare det positive, deilige, hærlige stundene, humoren, smilene og alt slik... men kanskje det er en grunn til at det ikke ble noe mer den gangen - noe du ikke kan huske kanskje? Noe som gjorde at du fant deg den mannen du har i dag, som du har barn med?

 

Men det sinnet hans, det er ikke noe som heter " BARE 2-3 ganger i året", det er for MYE, det skal ikke skje. Jeg hadde krevd han skulle ta behandling!!!!!!! Aldri finn deg i slik dritt fra noen mener nå jeg.

[Anonym bruker]

Myriks; Takk for tilbudet. Kanskje jeg slår til en kveld når følelsene truer med å gjør meg gal.

 

'lilje: Jeg var allerede gift da jeg traff denne mannen. Vi hadde god kontakt og snakket så lett sammen fra første dag. Det skjedde aldri noe fordi jeg var gift og klarte å holde begjæret mitt i sjakk. En gang fortalte han meg at han var betatt av meg og hadde vært det fra første stund, på samme måte som jeg følte for ham. For 2 år siden kuttet vi kontakten og jeg savnet ham og tenkte på ham. Nylig kom det en sms ut av det blå, han lurte på hvordan det gikk og skrev at han savnet meg.

Senere skrev han at følelsene hans var som før for meg.

Det eneste som har holdt meg igjen er respekt for min ektemann. Som tross sine raseriutbrudd når jeg går mot viljen hans, er en god mann og en god far.

[Gjest MMJ]

ja, ok, litt sent på tide å legge meg tror jeg

 

Men en god mann er han da ikke når han må ha slike utbrudd 2.3 ganger i året? Hadde ikke følt meg trygg om jeg måtte gå på tå for å unngå slikt... huff!!!

[Gjest Miryks]

Jeg skjønner poenget ditt, Lilje, jeg ville heller ikke trivdes med å gå på tå.

Men det er menneskelig å bli sint.

Og hvem vet, kanskje han har følelser inni seg han ikke får uttrykt, noe han angrer på som plager ham.

 

Jeg sliter med sinnet til tider. Når angsten er som verst, skal det svært lite til før jeg ikke burde snakkes i. Dette vet gubben, og sender meg da på rommet (hehe..) med mp3-spiller og beskjed om at jeg ikke får komme ut før jeg er i skikkelig humør. Eldstejenta stemmer i med "Ja, du får ikke være her hvis du skal være sur", som vi sier til henne om hun er vanskelig )

[Anonym bruker]

Jeg anklager ham ikke for å være sint, han vet at jeg sliter med følelsene jeg har for ham. Han vet at jeg er glad i ham, men at den store kjærligheten uteblir. Det er ikke rart at han også er frustrert! Det må være forferdelig for ham å vite at jeg ikke elsker ham slik jeg burde.

Han vet ikke om følelsene for den andre mannen, så vidt han vet så er den mannen en bekjent og intet mer.

 

Jeg føler uansett at jeg er på vei til en korsvei hvor jeg må velge. Jeg har ikke elsket mannen min på flere år. Og noe sier meg at jeg ikke vil gjøre det heller.

Jeg vil ikke gå fra den ene mannen til den andre, men jeg må legge alle kortene på bordet til mannen min, så får han ta valget. Velger han meg til tross for alt dette, så må jeg rett og slett kutte ut den andre mannen, uansett hvor vondt det gjør.

Men jeg må mote meg opp først. Jeg vil ikke såre noen, og noen blir såret uansett

[Anonym bruker]

Jeg vet også hvordan du har det. For ti år siden traff jeg en gutt (vi var unge da) Følelsene jeg hadde for han var så utrolig sterke. Men vi hadde bare to korte forhold, så ble jeg gravid med en annen (et halvt år etter det ble slutt med oss altså). Og der delte våre veier seg. Men jeg tenker på han veldig, veldig ofte!

 

Vi har noen felles venner, så vi treffes iblant. Og den følelsen jeg får når jeg er sammen med han - den kan ikke beskrives. Det er noe helt annet enn jeg føler med mannen. Det er så intenst, så ubeskrivelig ganske enkelt. Og jeg VET at han føler det samme. Han har ikke vært sammen med noen etter meg, og jeg vet han lengter etter meg..

 

For et år siden sa jeg til mannen at jeg ville gå fra han. Men etter noen mnd ville han prøve igjen og jeg sa ja til det. Det er ikke lett å gå fra tryggheten og et fint og stabilt familieliv. Jeg ønsker det beste for barna, for meg, for mannen og for han andre. Helt ideelt ville jeg vært sammen med han andre, men som situasjonen er nå, at jeg har to barn og er etablert, så er det beste for oss her i huset at vi holder sammen tror jeg.

 

Men fy fader, det er iblant vanskelig. Det er liksom han andre som er den rette..

[Anonym bruker]

Det er akkurat sånn jeg har det, #15. Jeg vet at den andre er den rette for meg, jeg vet at han føler det samme. Men jeg kan ikke rive ned og ødelegge livet til barna mine fordi jeg føler det sånn. Det er bare ikke riktig! Og jeg vil heller ikke gå pga en annen mann. Hvis vi noengang skiller oss, så skal det være pga oss og ikke en tredjepart.

 

Hvordan skal jeg glemme denne mannen? Selv 2 års pause klarte ikke å kvele følelsene mine. Det beste er vel hvis han forelsker seg i en annen dame og får seg en familie. Jeg vil det beste for ham, selv om jeg har mest lyst til å skrike bare ved tanken på at han skal forelske seg i en annen dame.

Men da vet jeg at sjansen vår er forbi og kan lettere fokusere på det jeg har og ikke det jeg kunne ha hatt...

[Anonym bruker]

#16: Jeg hater også tanken på at han andre skal få seg amboer og stifte familie. Det er på en merkelig måte skrekken. Selvom jeg jo vil at han skal finne noen, for jeg vet at han selv er på det stadiet nå at han ønsker dette.

Vi har også hatt flere års perioder uten kontakt innimellom, men det hjelper ikke noe.

 

Jeg prøver å tenke at hvis vi er ment to be, så blir det sånn. Ikke pr idag. Jeg kommer ikke til å leve familielivet med han. Men kanskje sitter vi som enker eller er skilt begge to når vi er 60, og da kan vi få noen år sammen. Eller så gjør vi ikke det. Tiden vil vise. Men det er tøft og vanskelig. Og iblant føles det som jeg lurer samboeren siden jeg er sammen med han. Men vi har det jo fint vi også, det er bare ikke like sterke følelser.

[Anonym bruker]

Du aner ikke hvor "godt" det er å høre at det er andre som også føler det sånn. Da føler jeg meg litt bedre selv, å vite at jeg ikke er den eneste som har det på denne måten.

 

Tenker de samme tankene selv, er det ment til å være oss, så vil det løse seg på en eller annen måte. Det må bare det.