Herregud, tror jeg har blitt gal!! (Lyst på en baby til...)

[Anonym bruker]

Og jeg har 4 fra før! Har vært 110% sikker på at vi er heeelt ferdige med å få barn, og plutselig har jeg begynt å tenke på en liten nyfødt igjen. Jeg som har opplevd nr 4 som en stor omveltning, har synes det har vært fryktelig slitsomt og har trolig hatt en depresjon i lang tid etter fødsel. Skulle ikke tro det var mulig å tenke tanken en gang! (Men så lenge det blir med tanken er det vel egentlig greit;)

[silje1989]

kjør på

[Anonym bruker]

Om du mener du er gal om du ønsker nummer 5, ja, da vil jeg ikke høre hva du tenker jeg er :-)

 

Jeg venter nå nummer 6, og kunne egentlig tenkt meg en nummer 7 også..

 

Så du skjønner vel hva jeg mener om dine ønsker/tanker..

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hehe:) Neida - synes du er tøff jeg - som tørr å gjøre det du har lyst til:) Jeg er redd for hva folk vil si, ville grue meg veldig til å fortelle det til familie og på jobb, og har sagt at nå er vi helt ferdige med å få barn, og det har jeg virkelig trodd på selv også, helt til nå...

 

Hvor gamle er dine? Mine er 14, 12, 6 og 3. Eldste ville IKKE like om det kom en til, men hun kan jo ikke få avgjøre det.

 

Jobber dere begge?

 

Er også redd for at den følelsen jeg har hatt med sistemann vil komme tilbake, det har vært en tøff småbarnstid, med en aktiv og krevende gutt.

[Anonym bruker]

Hei igjen!

 

Jeg er nummer 3 i denne tråden, litt usikker på om svar nummer 4 var ment til meg eller om det var et nytt innlegg, uansett tar jeg sjansen på å svare:-)

 

Våre barn vil være 13år ,8 år ,7 år,snart 6 år og 15 mdr når nummer 6 kommer til sommeren.

 

Jeg syntes det var litt ekkelt da jeg skulle fortelle på jobb at jeg var gravid med nummer 5, følte meg så gammel (32), og at de fleste nok hadde ansett meg som ferdig med å få barn, jeg hadde jo 4, og minste var jo 4 år!

 

Da vi fikk de tre tette barna fikk jeg ofte høre "jaja, men det må nå være greit å bli ferdig med det også da..".. Følte jeg ble svar skyldig da, for ferdig følte jeg meg slettes ikke:-)

 

Nå har nok folk "gitt meg opp", noen ler, noen spør meg alvorlig om jeg tenker å befolke verden alene, noen får tårer i øynene av glede, mens andre igjen synes vi er gal.. Jeg føler meg uansett som verdens heldigste mor!

 

Ja, vi jobber begge to i turnus, dvs han jobber turnus, og jeg jobber på natten. En kabal å få det til å gå opp når vi ikke har barnehage til miste eller SFO. Gleder meg til et nytt år hjemme i permisjon med de minste barna!

 

Jeg har nok vært heldig, aldri hatt kolikkbarn. Det verste har vel vært ca 4 ettermiddager på rad med skriking til de sene nattetimer per barn, men det er ingenting å snakke om. Har vel stort sett hatt rolige barn, men mer krevende i trassperioder, hehe:-)

 

ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

Ja, det var til deg nr 3:) Så moro å høre at dere får det til så bra:) Jeg er mye eldre enn deg, er 37, så alderen tilsier vel egentlig at det er bra som det er. Må tenke meg godt om noen få måneder før vi evt vurderer ny prøving (sier jeg, mannen har jo også et ord med i laget, men han har vel egentlig hatt lyst på en til:))

 

Går det greit med nattearbeid? Full stilling? Jeg har hatt lyst til å søke på noen nattevaktstillinger, men har ikke gjort det enda. Er lærer nå.

[Anonym bruker]

Hei igjen! 37 er da ingen alder! Er selv 33 nå.. Og har du mannen med på laget er det jo et stort +!!

 

Jeg jobber 80% på natt, mannen 100% i turnus (dag/aften), og det fungerer supert!

 

Jeg går ned til ca 65% stilling etter fødselsperm, så bruker vi "pappapermisjonsdager" de dager jeg må sove etter nattevakt, slik kan vi ha de minste barna hjemme et år eller to lengre:-) Vi sparer mye på barnepassutgifter også iom en hele tiden er hjemme. Prioriterer barnehage for alle barna over 3 år uavhengig av om en er hjemme, men SFO for skolebarna og barnehage for de miste har vi ikke prioritert.

 

Jeg tror man må være litt B menneske (eller veldig omstillingsdyktig) for å trives med nattevakter over tid, og er du det er det bare å søke:-)

 

Hilsen nummer 3:-)

[Anonym bruker]

Er nok et B-menneske i bunnen ja, men ikke alltid helt forenelig med små barn bestandig:)

 

Høres ut som en god løsning med jobbingen deres. Kanskje jeg må søke på de stillingene jeg har sett på Fått inspirasjon av deg i kveld - takk:) Tjener du ok på 80% natt? Omtrent som 100% dag?

[Mammaigjen<3]

Forstår deg godt jeg!! Vi venter nummer 7 her. Er 36 år og størstemann er 18

[Lille blomsten]

Jeg er ikke like heldige som dere over med dette å ha så mange barn, men jeg er heldig som har tre! <3

Men jeg er i samme båt som dere og ha et ønske om et til Føler meg riktignok kanskje litt smågal da jeg kjenner på følelsen om å være babysyk, men det er jeg med store bokstaver!

Så jeg syns ikke du er gal som har lyst på et barn til!

For min del så er det min kjære som er hinderet... Men syns det ville vært veldig koselig med et barn med han, de tre jeg har er fra tidligere forhold. Men vil så gjerne dele den fine opplevelsen med han og få et barn! Føle det vokse i magen igjen... Fy hvor heldige dere som er gravide er, jeg er virkelig sjalu på dere!

[Anonym bruker]

Heisann! "Nummer 3" igjen her:-)

 

Jeg tjener greit ved å gå natt ja, mener jeg engang hørte at 75% natt tilsvarte 100% på dag, men ta det med en klype salt. Hadde jeg kun jobbet dagvakter ville jeg nok ikke tjent bedre eller mer enn jeg gjør i dag.

 

80% natt er igrunnen litt mye synes jeg, så 50-60% er perfekt for meg:-) Godt å ha en del fri med barna også!

 

Ikke alltid det er enkelt å legge kabalen med tanke på barnepass, men vi har vært heldige som har brukt pappaperm de dager jeg må sove etter nattevakt, slik slipper vi at en må ta fri uten lønn(for at den andre må på jobb/sove etter jobb), og samtidig sparer vi mye barnepassutgifter.

 

Så moro å høre at det var en her som ventet nummer 7! Det imponerer meg!

 

Hos oss er det mannen det står på når det kommer til nummer 7, han mener 6 er nok.. Men på den andre side, da vi hadde fått 3 mente han det var nok, da vi hadde 4 var det nok osv.. så han endrer jo mening etter hvert som de blir flere. Er litt enig med mannen denne gang, og det begrunner jeg med at vi kun har 6 soverom, dvs at når nummer 6 kommer, må de to minste dele soverom. Ikke at det i utgangspunktet er noen krise, men de eldste barna har akkurat fått egne soverom, og tror de kan ha godt av å ha et rom som er bare deres, blir gjerne slik når de blir større, og kanskje er vokst opp så tett og har ekstra behov for å finne sin egen identitet. På den andre side blir jeg litt irritert på meg selv som lar slike materielle ting styre, men alt går vel til en grense:-)