Jeg er i et dypt svart hull...........

[Anonym bruker]

Jeg har ingen venner, ingen familie og er helt alene med barna mine da fedrene dem ikke ønsker kontakt.

Jeg sliter med angst og har tildligere vært selvskader.

 

Når har det blitt slutt med far til de ene barnet så jeg er helt alene med dem.

Jeg har ingen til å passe dem noen gang... mye av angsten min er i forhold til barna så jeg tør ikke la en avlastnings familie ha dem eller noen andre sånne muligheter.

 

jeg har ikke bil, har et økomomisk rot uten like, og et selvbilde lik null.

 

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer, har begynt å få selvmords tanker igjen... sliter hver kveld etter barna har lagt seg med å ikke skade meg.

men hvem skulle tatt dem om jeg ble borte? ingen..........

 

ser ikke noe lys i tunnelen!

[Anonym bruker]

skulle bare ønske jeg kunne gått 7 år tilbake i tid å tatt livet av meg da!

[Anonym bruker]

du burde søke hjelp!!! en klem til deg. hvor bor du?

[Anonym bruker]

Hvor skal jeg søke hjelp? jeg er redd dem tar barna om dem får vite hvordan jeg har det inni meg.......

 

Vil ikke si hvor jeg bor pga kjentfolk her inne

[Anonym bruker]

Dette var trist lesning. Hva har gjort at du ikke har et nettverk what so ever tenker jeg?

[Anonym bruker]

det er veldig trist å lese dette. selv jeg har ingen venne eller familie, så jeg vet hvordan du har det. du kan snakke med legen din, eller helsestasjonen?

[Anonym bruker]

Vennene forsvant en etter en da jeg fikk første barnet og flyttet et stykke unna der jeg kommer fra. ca 3 mil....

 

Så fikk jeg ny kjæreste (far til andre barnet) da forsvant resten da jeg ikke var så flink til å prioritere tid til dem :/

 

Familien min har alltid vært et stort rot hvor det er om å gjøre å såre, ødelegge og rive ned hverandre, så dem har jeg kuttet ut for lenge siden.

 

Jeg har lenge slitt med xen, men holdt ut det meste pga jeg visste jeg ville ende opp alene i verden med barna.

men nå klarte jeg ikke mer, vi hadde ikke noe sundt forhold, å han har aldri brydd seg særlig om barna og ønsker nå ikke kontakt med sitt eget barn heller.

[Anonym bruker]

Problemet mitt helt siden jeg var 12 år og begynte å skade meg selv er at jeg ikke klarer å snakke med noen om problemene mine.

oppvokst med at problemer holder vi for oss selv og ikke plager andre med.

 

det var ingen i familie som skjønte at jeg trengte hjelp da jeg begynte å skade meg, fikk bare beskjed om å ta meg sammen å slutte å være ute etter så mye oppmerksomhet.

 

jeg klarer ikke å snakke om problemer med noen. jeg tør aldri si imot når folk sier noe jeg ikke er enig i.

 

Jeg har heller ikke utdannelse og jobb....

[Anonym bruker]

hvis du bor i oslo så kan vi treffes en gang, for å drikke kafe eller snakke

[Frenzia]

Jeg synes det er helt forferdelig å høre at du er så alene. Dersom du trenger noen å lufte tankene med, så send meg en PM.

 

Jeg vet hva det vil si å ikke klare å snakke med andre om vanskelige tanker og om mørke dype hull, men jeg vet også hvor livsviktig det er å gjøre det, og hvor mye bedre man kan få det. Da kan det være bra å kunne starte anonymt på en uskyldig forum.

[Anonym bruker]

jeg bor dessverre ca 14 mil fra oslo, men takk for tilbudet

 

kanskje jeg gjør det Frenzia, i kveld etter barna har lagt seg

[nasse nøffen]

jeg ønsker deg lykke til... å jeg ønsker du tar imot hjelp. jeg arbeider i psykiatrien, og det er ingen der som har interesse av å ødelegge familier.. ved en innleggelse vil din situasjon bli kartlagt. om du ikke har noen til å ta hånd om barna vil barnevernet bli kontaktet.. men de vil bare HJELPE deg mens du er syk... det blir ikke annerledes enn om du hadde en sykdom å skulle opereres. da ville også barna dine måtte bli passet av andre. få hjelp, å bli frisk for ungene dine.. klem

[Frenzia]

Ja, gjør det.

[Gjest Hercule Poirot]

Kjære deg, du må søke hjelp! Ikke se på barnevernet, f.eks, som en stor og stygg ulv, de vil hjelpe - de leter ikke etter muligheter til å ta barna dine. Du trenger helt klart både avlastning og hjelp, hjelp til f.eks å rydde i økonomi, hjelp til å starte på en utdannelse og få ting og aktiviteter i gang - du trenger å fylle livet ditt med noe som føles meningsfullt. Barna dine er selvfølgelig verdifulle og gir livet ditt mening, men du trenger mer!

 

Søk hjelp, snille du, hos fastlege, hos helsesøster eller en krisetelefon. Ønsker deg veldig lykke til!

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg hadde det som du. Jeg gikk til legen, fikk innsovningstab, det hjalp mye. Slapp å grue meg til å legge meg på kvelden. Fikk time til psykolog, og et mæte på nav (sosialen) de hjalp meg meg avlastningshelg hver 14 dag. De ville IKKE ta barna i fra meg, men hjelpe banra og meg mot en bedre fremtid sammen.

Pga skakk kjørt økonomi pga psyken, fikk jeg delt strømmregninga fra nav, og jeg fikk bostøtte.

I dag har jeg barna det mye bedre med meg som mor, siden jeg har det bedre.

 

SøK HJELP, hjelp er til for å hjelpe. Ikke for å gjøre mer skade!!

 

Lykke til, stor klem