Når bør morsfølelsen ha kommet?

[Anonym bruker]

Har en ettåring men mangler morsfølelsen desverre, eller jeg vet ikke, kanskje jeg har den uten å skjønne at det er morsfølelsen?

 

Hvordan kjennes den følelsen ut for deg?

[Anonym bruker]

Så på tv at det var ei som ikke fikk denne morsfølelsen før barnet hennes var 1 1/2 år.

 

For meg kjennes det ut som en konstant bekymring, konstant forelskelse, og ja.. En følelse jeg aldri har hatt før.

[Anonym bruker]

Dytt

[Anonym bruker]

Konstant trykkende ansvar, og bekymring. Stor kjærlighet også, litt glede. Bare å ville det beste for den lille.

[Anonym bruker]

Den burde absolutt ha kommet. Har du hatt fødselsdepresjon? Du bør vurdere å skaffe deg hjelp. Kanskje du har den uten å ha fått det helt med deg.

[marsve]

Tok to uker før jeg merket den. Er som en slags forelskelse ja.. den følelsen av at jeg ville gitt livet mitt for ungene når som helst, at jeg tenker på de hele tiden, at jeg kan få tårer i øynene bare av å tenke på de, en ubeskrivelig takknemlighet for at akkurat de barna har valgt meg som moren sin her på jorden, at jeg kan bare sitte å se på de i evigheter i beundring.

[Anonym bruker]

Av det jeg har fått med meg rundt om, er dette nokså "vanlig". Det finnes faktisk fler enn man tror som opplever det samme.

[Anonym bruker]

Min kom etter 1.5 år - tror jeg.. Det var i alle fall da jeg ble bevisst at jeg hadde den. Jeg hadde fødselsdepresjon og var ikke modig nok til å oppsøke hjelp, dessverre..

Det er grusomt..

[Anonym bruker]

Er du veldig sliten? Eller at det er noe annet som plager deg?

 

Jeg sliter med skader i underlivet og dårlig selvtillitt etter fødselen, og jeg mener at det er grunnen til at jeg stenger en del av den potensielle morsfølelsen ute.

 

Tror det kommer ann på hvordan man definerer morsfølelse, jeg er glad i ungen min og jeg gjør alt for at h-n skal ha det bra, men jeg er ikke "forelsket". Jeg syntes det er super-deilig å ha fri, og jeg savner ikke ungen min når jeg er borte i noen timer. Jeg klarer heller ikke å si at jeg elsker barnet mitt, det blir liksom feil.

Alle sier at baby-tiden er en fantastisk tid, og at det er helt ubeskrivelig hvor oppslukt man blir av et så lite fantastisk vesen - er ikke helt enig der. Det skjedde ikke med meg.

 

Jeg har nok en mindre morsfølelse enn andre, men vet du hva? Det er helt greit, fordi jeg er BEVISST på årsaken til mine "mindre morsfølelser".

Dessuten er jeg GOD mamma, og jeg bruker mye tid på barnet mitt og jeg ser barnets behov. Jeg er sikker på at du også er en veldig god mamma!

 

Noen av mine venninner er fullstendig oppslukt av barna sine, og de vier hele livet sitt og alle tankene sine rundt barnet. De lever og ånder for barna sine, og de har ikke et liv utenom. På sin fritid sitter de å strikke barne-klær og lager fotoalbum til barna. Det blir for mye morsfølelse for min smak. Det er heller ikke sunt for barnet da barnet blir "ensomhetens psykolog".

 

Så jeg tror ikke det finnes noe fasit på hva morsfølelse er, og jeg tror det er veldig individuelt. Det viktigste er at barnet ditt får den kjærlighet og omsorg den trenger.

 

Men det kan jo være lurt å tenke over om det er en grunn til at du stenger den ute? Kanskje du skal gjøre noe med det, slik at det blir lettere å vie følelsene til ditt barn?

[Ikkesåallerværst]

Jeg fikk det gradvis fra han var ca 7 mndr. Da han var 15 mndr skjønte jeg hva det var alle snakket om, med at de ikke visste at det gikk an å bli så glad i et menneske. Jeg syns det var veldig rart å høre andre si de elsket ungen sin, men nå gjør jeg det selv (men jeg mener ikke at andre som ikke sier det ikke har morsfølelse, altså!). Jeg hadde fødselsdepresjon, og angst etter fødselen, og ammeproblemer. I tillegg en del trøbbel med underlivet som en over nevner, og som gjorde det første drøye halvåret til et helvete. De første månedene likte jeg han ikke.. Føles helt grusomt å si, men det er sånn det var.

 

Jeg syns du skal søke lnoe hjelp, hi. Du er sikkert en super mamma for ungen din, men du kan sannsynligvis få det bedre, og dere to i mellom kan få det bedre. Jeg tenker hver dag på hvordan det hadde vært å ha denne følelsen jeg har nå for sønnen min, helt fra de første ukene..

[Skylander]

Jeg hadde morsfølelse før gutten min ble født, men det var mye spenning innblandet. Jeg fikk plutselig komplikasjoner og han ble tatt med katastrofe keisersnitt en mnd. før termin. Det første som kom ut av min munn når jeg våknet var, "Korr e ******(navnet) hæn". Da jeg ble trillet opp til han og så han for aller første gang smeltet hjertet mitt totalt, å jeg visste med en gang at denne gutten var min og veldig etterlengtet. Det som oppsto inni meg på det tidspunket er vanskelig å sette ord på, men det var en ubeskrivelig herlig følelse i allefall. Og jeg visste med en gang at flere barn skulle jeg absolutt ha.

Men for å svare på spørsmålet ditt, jeg synes den burde vært der nå ja.

[Anonym bruker]

Jeg har liksom aldri helt skjønt hvordan den morsfølelsen er... så derfor jeg ikke vet om jeg har den.

 

Altså slik det er for meg så er jeg veldig opptatt av barnet mitt- gjøre ting riktig, hn skal ha alt som trengs, jeg skal vise kjærlighet og "se" barnet osv. Er veldig glad i hn og ville selvfølgelig ofret meg selv for barnet osv om valget hadde vært der. Men likevel så har det aldri vært noen "pang" forelskelse i barnet, jeg føler stadig at jeg ikke har energi nok (selv om jeg burde hatt plenty omgivelsene tatt i betraktning), jeg føler kjedsomhet, oppgitthet, tristhet. Jeg prøver så godt jeg kan å se det positive i tilværelsen med å ha barn og ved barnet selv, men istede ser jeg desværre mest begrensninger og "feil" selv om jeg prøver å ikke la det bli dominerende, iallfall ikke utad. Tanker om livet ville ha vært bedre uten barn, selv om barn var kjært ønsket. Har oppfattelse av at mannen føler det litt slik han også. Innimellom er det gode stunder mellom meg og barnet også. Barnet og far også. Jeg er glad i barnet som jeg er glad i andre i familien min, verken mer eller mindre tror jeg, jo mer man er knyttet jo mer glad i hverandre blir man jo. Men kanskje det hadde endret seg hvis jeg hadde vært mer borte fra barnet og kjent på savnet osv, slik det er nå er vi stort sett sammen døgnet rundt, som vi har vært siden fødsel. De gangene jeg er borte noen timer nyter jeg friheten uten stikk av savn. Men så tenker jeg at det skyldes kanskje litt fordi hn er så liten enda, og ikke noen tydlelig egen personlighet, føles nesten ut som hn er "meg" fremdeles hvis dere skjønner, merkelig ressonement men... Og tenker at kanksje baby og småbarnsfasen ikke er helt for meg, men at det blir bedre senere når hn blir eldre? Får en litt annen kommunikasjon og relasjon mener jeg. Kanskje morsfølelsen kommer sterkere da også?

 

Jeg føler også på depressive følelser generelt sett også... ikke noe alvorlig depresjon, er bare litt sånn generell stemning i livet til tider hvis dere forstår hva jeg mener... alltid vært slik og vil nok alltid være slik.

 

HI

[Nille 76]

Har en ettåring men mangler morsfølelsen desverre, eller jeg vet ikke, kanskje jeg har den uten å skjønne at det er morsfølelsen?

 

Hvordan kjennes den følelsen ut for deg?

 

Jeg synes den burde vært på plass før barnet er ute, men det er nå min mening. Jeg ble totalt forelsket i babyen i det sekundet jeg så henne, og det varmer sånn i hjerte mitt hver gang jeg ser på henne eller tenker på henne. Hun er ALT for meg, og det beste som noensinne har skjedd meg, og den fineste og beste i hele verden.

 

Hvis ungen er så gammel, så tror jeg ikke den kommer... men da er det noe galt vil jeg påstå... stakars unge... og mamma...

[Anonym bruker]

Har en ettåring men mangler morsfølelsen desverre, eller jeg vet ikke, kanskje jeg har den uten å skjønne at det er morsfølelsen?

 

Hvordan kjennes den følelsen ut for deg?

 

Jeg synes den burde vært på plass før barnet er ute, men det er nå min mening. Jeg ble totalt forelsket i babyen i det sekundet jeg så henne, og det varmer sånn i hjerte mitt hver gang jeg ser på henne eller tenker på henne. Hun er ALT for meg, og det beste som noensinne har skjedd meg, og den fineste og beste i hele verden.

 

Hvis ungen er så gammel, så tror jeg ikke den kommer... men da er det noe galt vil jeg påstå... stakars unge... og mamma...

 

Du har altså flust med morsfølelse, men ingen empati?

[Anonym bruker]

Vet du hva jeg tror du har morsfølelser, men ikke alle er helt på tuppa forelska.

Kan fortelle min historie

Da gutten min ble født var det jo korslig, men hadde ikke noe behov for å kose og susse. på barsel lå han meste parten av tiden på babyrommet, mens jeg var ute og på kafe i første etasje. var bare oppe for å mate og stelle. Nå sov han så og si hele tiden mellom måltidene da. da vi kom hjem fra sykehuset lå han i kurven sin mens jeg hadde nesa i pc, dag ut og dag inn, tok meg kun av det nødvendige som mat, bleier og trøst. Jeg orka ikke kose og dulle. prata mye med helsesøster og etterhvert fikk ho meg til å innse at jeg hadde morskjærlighet bare ikke på den forelska måten. Jeg hata tanken på å låne han bort, var redd han ikke skulle komme tilbake, bekymra meg for at noe skulle skje han.

Nå er han 1,5år og jeg er kjempe glad i han, men gud så godt det er når han er i barnehagen eller sover, jeg blir rett og slett sliten og lei når det blir for mye. savner han ikke når han er borte eller sover for vet han kommer tilbake til meg. Jeg kunne gitt livet mitt for å redde han hvis noe skjedde, men jeg klarer ikke bruke vært våkent minutt på å tenke på han. jeg klarer ikke nyte vært minutt jeg har med han, eller si "jeg elsker deg", men kan godt si "glad i deg". Og noen ganger vil jeg bare hive han ut vinduet i frustrasjon (nei kunne aldri finne på å gjort det), men når alt kommer til alt er han min sønn og den viktigste personen i mitt liv, han betyr alt for meg selv om ikke alt går i sirkel rundt han.

[Nille 76]

Har en ettåring men mangler morsfølelsen desverre, eller jeg vet ikke, kanskje jeg har den uten å skjønne at det er morsfølelsen?

 

Hvordan kjennes den følelsen ut for deg?

 

Jeg synes den burde vært på plass før barnet er ute, men det er nå min mening. Jeg ble totalt forelsket i babyen i det sekundet jeg så henne, og det varmer sånn i hjerte mitt hver gang jeg ser på henne eller tenker på henne. Hun er ALT for meg, og det beste som noensinne har skjedd meg, og den fineste og beste i hele verden.

 

Hvis ungen er så gammel, så tror jeg ikke den kommer... men da er det noe galt vil jeg påstå... stakars unge... og mamma...

 

Du har altså flust med morsfølelse, men ingen empati?

 

Sikkert. Er det meningen at man kun skal skrive det folk vil høre her inne og ikke sin mening? Det er jo noe galt. Og jeg synes oppriktig synd på dem. Dette må de jo få gjort noe med, det er ikke bra å ha det slik.

[Anonym bruker]

Nille76; Dersom det er din oppriktige mening at det er helt OK å skrive sånt til andre, så blir jeg mer bekymret for deg enn for HI.

 

HI, kanskje du skulle snakke med legen din og få en henvisning til psykolog? Jeg tror ikke det er noe galt med deg, og jeg tror det er veeeldig individuelt når denne morsfølelsen kommer, men det er godt å kunne snakke med noen. For meg kom nok morsfølelsen hun var rundt 7 mnd. Jeg slet litt etter fødsel, men fikk god hjelp av psykolog. Jeg hadde ikke noen store problemer, om man kan si det slik, men trengte hjelp til å sortere litt.

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Du har nok morsfølelsene på plass HI, jeg også forventet at morsfølelsen skulle være en "storm forelskelse" i barnet sitt, det er jo slik følelse alle rundt meg fortalte om, jeg syntes jo at jeg hadde født verdens herligste sønn, men følte aldri noe "mors forelskelse" i han, følte meg rar og unormal, og var nok konstant redd for at jeg var unormal eller lignende.

Tok motet til meg når han vat 9 mnd, og tok det opp med helsesøster, og vet du hva.. Hun lo! Hun fortalte meg at det er faktisk ikke slik at man "må" forelske seg i ungen sin, morsfølelsen er like delt som meninger, delt i 1000! Det finnes ingen sikker fasit på hvordan morsfølelsen er, og ikke alle opplever den likt. Jeg forklarte at jeg er utrolig glad i sønnen min, han er den viktigste i mitt liv, og jeg ville gått i døden for han om jeg måtte, men en "forelskelse" fantes det ikke for han. Hun fortalte at dette er like normalt som forelskelse, det kommer ann på hva som er normalen for deg, er ikke dermed sagt du ikke eier morsfølelse, den er bare litt anderledes.

Jeg har også slik at jeg får "spader" om ungen min skulle finne på å støtte seg mot rumpa mi når han går forbi meg ol (over 1 år gammel nå) det finnes bare ikke naturlig for meg at han skal ta meg på rumpa eller brystene (fikk aldri ammet han, så jeg har aldri vært "matfat" for han). Og dette er like normalt. Hun fortalte at det først kommer varsel signal om moren ikke viser omsorg nok for barnet, ikke kan føle noe glede ved det, eller lar barnet være nedprioritert i forhold til andre/egene ting.

[Petetatismos]

Jeg må bare si meg helt uenig i nille76. Det å si at det må være noe galt er å ta hardt i. Mennesker er ulike og kjenner, føler og viser kjærlighet på ulike måter. Noen er nøkterne mens andre har følelsene hengende utenpå. Det er vel tydelig når man ser på kjæreste, ektefeller etc så hvorfor skulle det være ulikt med barn? Jeg har 2 barn og har kjent hvordan morsfølelsen har vokst fram ulikt på dem begge; fra den første hvor alt var overveldende og litt vanskelig til den andre hvor alt gikk lettere. Med første tok det sikkert over ett år. kjærligheten vokser hver dag og blir bare større og større. Noen trenger bare mer tid å bearbeide alt. Akkurat som noen kan bli foresket ved første øyekast så trenger andre mer tid....og ja det er ditt eget kjøtt og blod, men det er et helt eget menneske:)

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Be fikk morsmelken da hun var 10/11 mnd ca, hun blir et pr neste uke så altså ganske nylig. Elsket henne fra første stund, men den evige forelskelsen og enorme gleden og bekymringen kom nå for ikke lenge siden. Jeg regne med at den helt store forelskelsen kom jeg ikke til å få og tenkte det er jo greit for jeg er ikke mindre gladni henne av den grunn, men plutselig så kom den allikevel ikke bekymre deg, men snakk litt med helsestasjonen og hør litt der:) stor klem

[Gjest Antarctica]

Om morsfølelsen ikke er der ved 1 års alder kan den godt komme seinere. Så der tar Nille grusomt feil. Jeg kjenner en mor som hadde sterk depresjon, og hennes datter var 3 år før morsfølelsen var på plass.

 

Men det er ikke noe "stakkars barn" for det! Ungen hadde gode omsorgsgivere rundt seg, og var trygg på pappas fang. Så det var faktisk verre for mammaen som trodde hun fratok barnet noe vesentlig. Men husk, barnet kritiserte ikke mors mangel på "forelskelse". Hun ble selv kontaktsøkende overfor mor da hun nærmet seg tre år, og for mor var det en lettelse. Morsfølelsen kom sakte snikende på. Ikke alle føler det som en foss! Vi skal ikke drive og klassifisere, måle og veie alt.

 

 

Kjærlighet er så mangt, kjærlighet er også alle de omsorgsfulle handlinger HI allerede gjør for barnet sitt. Det å være knusbedåret og betatt av eget barn er det som får deg til å lage tatoveringer med navnet deres på skulderen, eller sette "til lykke med 5 måneders dagen" på FB. Eller som jeg, skrive ned hvilken dato det kom en ny tann. 20 ganger.... for det er jo 20 tenner.

 

Men får de barna et bedre liv for det om mødrene tatoverer navna deres i huden sin? Eller forteller mor egentlig bare omverdenen noe om SEG SELV på den måten, ikke noe om relasjonen eller omsorgen hun har for barnet? Jeg tror ikke barnet er avhengig av vår forelskelse. Tilknytning er mer enn det.

[Magia]

Jeg tror morsfølelsen varierer fra person til person, og at det ikke kun er én type følelse (forelskelse eller en altoppslukende kjærlighetsfølelse) som er "riktig". For meg har morsfølelsen vært en slags endring i hele mitt følelsesliv. Alt føles sterkere - også det negative. Jeg kan sitte og se på sønnen min i evigheter, og ha lyst til å mose han av kjærlighet (ikke bokstavelig, men litt den følelsen man får av søte små kattunger - en litt syk trang til å kose hardt hardt.. hehe), men jeg kan også bli mer oppgitt og irritert enn over noe annet.

 

Jeg elsker barnet mitt, og jeg tror ikke det er det du tviler på om du gjør heller. Men å forvente, med press fra omgivelsene, at man hele tiden skal føle grenseløs lykke overfor barnet, tror jeg er roten til mye dårlig samvittighet blant mødre. Du sier jo selv du tar riktige avgjørelser ifht barnet, gir barnet omsorg så vel som annen trygghet, og det mener jeg er beviset for den berømte morsfølelsen - om enn kanskje i en annen form enn hva som er "forventet". Ting endrer seg jo over tid også, og du vil kanskje føle det annerledes når barnet vokser til.

 

Mulig det ble litt rotete forklart det her...

[Magia]

Det er heller ikke slik at en skal savne barnet så snart det har lagt seg for kvelden, eller er borte fra deg noen timer. Det må være lov å nyte den tiden, uten å konstant gå og tenke på barnet. Jeg må innrømme at noen kvelder streifer ikke tanken om barnet mitt meg på kvelden en gang. Det er min tid, og den skal jeg bruke på andre ting enn det som nødvendigvis må oppta meg om dagen.

[Gjest Husfrua]

Jeg synes det tok litt tid med førstemann. Men mye av grunnen var nok at det endte med akutt keisersnitt og jeg ble lagt i narkose. De glemte meg også på oppvåkningen slik at det tok over fire timer før jeg så henne. Skjønte liksom ikke at hun var min..hadde også ammeproblemer delux så følte meg helt udugelig. Så tok nok tre uker i allefall før jeg i det hele tatt fant noe glede i å være mor.Med nr to hadde jeg en normal fødsel og alt gikk på skinner både fysisk og psykisk:-) Elsker de to små trollene høyere enn mitt eget liv<3 kjenner liksom hjertet svulmer bare jeg tenker på de:-)

[Gjest Husfrua]

Jeg synes det tok litt tid med førstemann. Men mye av grunnen var nok at det endte med akutt keisersnitt og jeg ble lagt i narkose. De glemte meg også på oppvåkningen slik at det tok over fire timer før jeg så henne. Skjønte liksom ikke at hun var min..hadde også ammeproblemer delux så følte meg helt udugelig. Så tok nok tre uker i allefall før jeg i det hele tatt fant noe glede i å være mor.Med nr to hadde jeg en normal fødsel og alt gikk på skinner både fysisk og psykisk:-) Elsker de to små trollene høyere enn mitt eget liv<3 kjenner liksom hjertet svulmer bare jeg tenker på de:-)