Angst?

[Anonym bruker]

Hvis det er noen som har peiling, vil jeg gjerne spørre om det er mulig jeg har noen form for angst.

Min mor Har hatt angst siden jeg var liten. Jeg har mine perioder hvor jeg bare rett og slett er helt miserabel.

Har hatt mye og tenke på i det siste, og bekymrer meg for mye. Tanken på og gå ut og treffe folk får meg til og bli litt smånervøs. Men det tror jeg er fordi jeg ikke kjenner noen her jeg bor.

I går ved leggetid, mens jeg lå og funderte på ting fikk jeg plutselig følelsen av åndenød.. Hvis jeg skal forklare- så føltes det ut som om jeg ble altfor lettpustet om det i det hele tatt er noe som heter det. Følte jeg ikke fikk nok oksygen, og at pustinga ikke gikk som normalt. I dag fikk jeg samme følelsen på morgenen og jeg var stresset.. Dette mens jeg tenkte på mye. Jeg klarte og roe det ned ved og tenke på noe helt annet, og prøve så godt jeg kunne og slappe av. Men det gikk ikke helt bort. Ble kjempe redd...

Har opplevd mange ganger før det og være tungpustet og ikke ha følelsen av og få puste, og våknet opp av at jeg hiver etter pust, men dette var noe helt annet.

 

Jeg har alltid sagt til meg selv, at jeg ALDRI skal få angst.. Når jeg har sett hva min mor har gått igjennom. Hun har blant annet blitt helt forandret som person etter medisinering og er ikke klar over det selv..

 

Må bare blåse ut og høre, for det bekymrer meg når jeg blir rammet fysisk av noe som det her.

[Anonym bruker]

Hei og kjære du!

 

Jeg har selv opplevd angstanfall, både panikkangst og mer konkret angst mot f.eks kjøpesenter, resturanter, spesielle settinger m.m. Etter en tragisk hendelse i familien fikk jeg en alvorlig depresjon og la meg selv inn på psykiatrisk akutt. Va reelt redd for å ta mitt eget liv - selv om jeg innerst inne visste at jeg hadde så mye å leve for. Men under de verste nedturene klarte jeg ikke noe, satt bare og skalv, kasta opp og svetta som en gris.

 

Etter 4 uker på psyk fikk jeg endelig en lege som jeg fikk det til med. Vi snakket på en måte "samme språk". Jeg begynte på antidepressiva og opplevde en stor forverring av symptomene de første 2 ukene, før det begynte såvidt å snu. Etter 1,5 år på medisiner og med jevnlig samtale (aldri mer enn 3 uker mellom hver time), psykomotorisk fysioterapi og enda mer samtale, pluss dagbokføring hver kveld slutta jeg på medisiner og forsatte til samtale i 6 mnd etter dette.

 

Gjennom denne erfaringen fikk jeg grepet fatt i min angst, jeg fikk hjelp til å rydde opp i tanker og tankerekker som ikke er sunne. Jeg fikk verktøy som jeg kan bruke (ikke medisiner) dersom angsten kommer snikene, og jeg forstår bedre mekanismene i angsten. Jeg opplever fremdeles at kroppen prøver seg på angsanfall, men jeg stopper det tidlig med å si til meg selv at dette vil jeg ikke. Jeg skal ha kontrollen over situasjonen (eller i noen sammenhenger faktisk våge å slippe kontrollen), det er ikke mine fysiske symptomer som skal bestemme, det er hode mitt som skal få bestemme om jeg vil handle, gå ut og spise, jobbe eller være alene hjemme.

 

Har også en mor som sliter med angst og depresjon og synes det er helt forferdelig å se henne. Hun er inne i en veldig dårlig periode nå - og det er vondt å stå på sidelinjen og kjenne at en minste sin kjære mor til en så fæl sykdom. Skulle ønske at hun ikke hadde ventet med å få seg hjelp, men gått tidlig. Og at legene hadde nektet å gi henne sovemedisin og beroligene!

 

Dersom du kjenner symptomene ville jeg oppsøkt fastlegen og bedt om en snarlig henvisnig, eller tatt kontakt med akuttpsykiatrisk team (dersom de eksisterer der du bor) og bedt om hjelp. Si at du ikke ønsker medisiner, men samtalehjelp og angstmestring.

 

Lykke til!

 

Stor klem fra ei som vet litt hva angst er, og hvor forferdelig det er!!!!

[Anonym bruker]

Hei og kjære du!

 

Jeg har selv opplevd angstanfall, både panikkangst og mer konkret angst mot f.eks kjøpesenter, resturanter, spesielle settinger m.m. Etter en tragisk hendelse i familien fikk jeg en alvorlig depresjon og la meg selv inn på psykiatrisk akutt. Va reelt redd for å ta mitt eget liv - selv om jeg innerst inne visste at jeg hadde så mye å leve for. Men under de verste nedturene klarte jeg ikke noe, satt bare og skalv, kasta opp og svetta som en gris.

 

Etter 4 uker på psyk fikk jeg endelig en lege som jeg fikk det til med. Vi snakket på en måte "samme språk". Jeg begynte på antidepressiva og opplevde en stor forverring av symptomene de første 2 ukene, før det begynte såvidt å snu. Etter 1,5 år på medisiner og med jevnlig samtale (aldri mer enn 3 uker mellom hver time), psykomotorisk fysioterapi og enda mer samtale, pluss dagbokføring hver kveld slutta jeg på medisiner og forsatte til samtale i 6 mnd etter dette.

 

Gjennom denne erfaringen fikk jeg grepet fatt i min angst, jeg fikk hjelp til å rydde opp i tanker og tankerekker som ikke er sunne. Jeg fikk verktøy som jeg kan bruke (ikke medisiner) dersom angsten kommer snikene, og jeg forstår bedre mekanismene i angsten. Jeg opplever fremdeles at kroppen prøver seg på angsanfall, men jeg stopper det tidlig med å si til meg selv at dette vil jeg ikke. Jeg skal ha kontrollen over situasjonen (eller i noen sammenhenger faktisk våge å slippe kontrollen), det er ikke mine fysiske symptomer som skal bestemme, det er hode mitt som skal få bestemme om jeg vil handle, gå ut og spise, jobbe eller være alene hjemme.

 

Har også en mor som sliter med angst og depresjon og synes det er helt forferdelig å se henne. Hun er inne i en veldig dårlig periode nå - og det er vondt å stå på sidelinjen og kjenne at en minste sin kjære mor til en så fæl sykdom. Skulle ønske at hun ikke hadde ventet med å få seg hjelp, men gått tidlig. Og at legene hadde nektet å gi henne sovemedisin og beroligene!

 

Dersom du kjenner symptomene ville jeg oppsøkt fastlegen og bedt om en snarlig henvisnig, eller tatt kontakt med akuttpsykiatrisk team (dersom de eksisterer der du bor) og bedt om hjelp. Si at du ikke ønsker medisiner, men samtalehjelp og angstmestring.

 

Lykke til!

 

Stor klem fra ei som vet litt hva angst er, og hvor forferdelig det er!!!!