Sosial angst og depresjon

[Anonym bruker]

Jeg føler selv at jeg sliter med sosial angst og depresjon, uten at jeg har vært utredet for dette (kan jo være at det jeg sliter med er normalt også, jeg er ingen lege). Derfor jeg lurer litt på om dere som kan noe om dette, gjerne med personlig erfaring, kan svare meg på noen spørsmål...

 

Hvor mange vet at du sliter med dette? Er dette noe folk merker i det daglige (da spesielt med tanke på sosial angst)?

 

Får dere hjelp til dette hos lege/psykolog/behandlingsklinikk e.l. eller takler dere det selv?

 

Hva er symptomene for at dette er alvorlig?

 

Hvordan takler dere dagliglivet med sosial angst og depresjon? Da tenker jeg på i hvilken grad det påvirker evne til å gå ut av huset, besøk, venner osv. Også med tanke på depresjon- hvordan påvirker dette hverdagen med barn å ta seg av?

[Anonym bruker]

jeg var deprimert i tenårene og fikk behandling hos psykolog da det gikk ut over skolen.

har hatt sosial angst, men dette trente jeg på sammen med en voksen jeg stolte på. ble kvalm og fikk pusteproblemer på spesielt kjøpesenter. og metoden var å utsette meg for det gang på gang. nå er det helt borte

symptomene for at det er alvorlig nok til at det må gjøres noe med er når du føler det går utover livskvaliteten og hindrer deg i daglige gjøremål. synes du skal ta kontakt med fastlegen din eller en annen du stoler på, evnt prykiatrien i kommunen du bor i. det finnes mange dyktige psykologer og terapeuter. og det er viktig å ta tak i sånt tidlig så det ikke får mulighet til å bli verre.

[Anonym bruker]

Jeg har sosial angst og depresjon å har gjort det i mange år. Nå tvinger jeg meg selv ut i situasjoner som jeg vet jeg takler dårlig rett og slett fordi det er visse ting man må når man har blitt voksen. De som ikke kjenner meg merker ikke noe særlig til angsten, men ser på meg som sjenert. De som kjenner meg derimot klarer å se på meg når jeg ikke har det bra i sosiale sammenhenger.

Jeg har mild depresjon å går på antidepressiva.

 

Når jeg var yngre var både angsten og depresjonen veldig mye verre. Jeg hadde dyp depresjon, gikk til psykolog fler ganger i uken og gikk på en del medisiner.

Jeg gikk på medisiner for angsten også. En type hver dag og en annen til når jeg fikk panikk angst. Jeg gikk på videregående skole når det sto på som verst og fikk hjelp av hjemmetjenesten så jeg skulle komme meg ut av sengen (pga depresjonen) og på skolen (pga angsten). Jeg gikk ikke i butikker, jeg gikk ikke på fester eller ut på byen i helgene. På skolen gikk jeg aldri ut av klasserommet.

Jeg brukte å bli og blir enda kvalm og tungpustet, men før ble jeg også svimmel, skjelven og følte at jeg "ikke var i meg selv" hvis du skjønner. Det er vanskelig å forklare.

 

Om du føler du har noen problemer så ville jeg oppfordret deg til å ta kontakt med fastlegen din så du eventuelt kan få hjelp jeg har skjønt at det kan være lurt å søke hjelp før det har gått for langt og det skader iallefall ikke om du bare lufter tankene dine for fastlegen din.

[valkyrien]

Jeg har slitt med angst i ulike former og depresjoner gjennom hele livet.

 

Min erfaring er at det er greit å være åpen om problemene til de man omgås mye, som nære venner og familie. De som ikke vet hva problemene mine går ut på oppfatter meg som sær, rar, ustabil osv... Så ja, det merkes i det daglige.

 

Nå går jeg til behandling hos psykiatrisk sykepleier, pluss annen oppfølging via det kommunale helsetilbudet. Klarer meg forsåvidt i hverdagen siden jeg går hjemmemed barn og kan ta ting ut ifra dagsformen.

 

Om noe er alvorlig eller ei må man se an i forhold til hver enkelt person. Hvis ingenting fungerer i dagliglivet, eller man har selvmordstanker så er det selvfølgelig alvorlig...

 

Jeg går ikke ofte ut, har et par venner jeg kan treffe et par timer på gode dager. Klarer å handle inn det som trengs. Klarer å følge opp legetimer og sånt for både meg og guttungen. Familiebesøk går som regel greit.

 

Depresjonen merker jeg lite til egentlig, men har en god periode nå. Men jeg savner det å kunne glede meg over små ting.

 

Hvis det er noe spesielt du lurer på kan du godt sende en pm.

[Anonym bruker]

Jeg har det psykiateren sier er situasjonsutløst depresjon med generell angst. Altså hos meg kommer det fra omgivelser jeg Må forholde meg til, men som jeg har null kontroll over og som drar all energi ut av meg. Jeg kan faktisk ikke stenge det av, eller overse det.

 

Sosial angst er mer å tenke for mye på hva andre tenker om deg, det jeg har er mer å generelt sky folk, for jeg vil ikke være sosial. Dette er faktisk ikke en del av angsten for meg, heller.

 

Jeg skal begynne på Zoloft nå, for det er visst gode erfaringer med at det virker på både angst og depresjon. Og man legger ikke på seg av dem.... Jeg gikk nemlig på noen tabletter for noen år tilbake, hvor jeg la på meg 15 kg. Og det VIL jeg ikke, for det vil ikke bidra til bedring for meg. Ikke at vekten er viktigst, men den teller faktisk, selv hvor lite man bryr seg om utseende. Klær... Kjøpe alt nytt, fordi alt er for lite? Gå på butikken? Gidde å se etter klær du liker? nope..... Så nå får vi se hva som skjer optimisten er fortsatt tilstede i meg, som alltid

 

Jeg har tidligere hatt panikkangst, og den angsten jeg nå opplever, er noe annet. Men angst er det. Bare mer situasjonsutløst og generell.

 

Jeg har en meget spesiell, vanskelig og varig livssituasjon(som jeg snart håper tar en ende, og da i positiv retning), og det er grunnen til at jeg nå har det som jeg har. Jeg hadde ikke hatt det slik dersom det som for meg utløser dette, ikke hadde vært tilstede. Det ligger utenfor meg, så det er ikke MEG, om du forstår.