Dere som ikke sier noe negativt om barnefar til barna...

[Anonym bruker]

uansett hva han gjorde mot dere da dere var sammen. Hva er poenget med det? Altså, hvis barnet forstår at faren valgte en annen kvinne fremfor moren, drev med psykisk mishandling eller vold som barnet vet om, hvorfor bagatellisere det? Min da fireåring sa det veldig greit etter å ha sett far slå mor (far ble kastet ut dagen etterpå og kuttet all kontakt med barna) at "pappa var slem mot mamma". Da jeg sa at pappa sikkert var oppgitt, lei seg og ikke mente det, så fikk jeg til svar: "nei, pappa var slem og slo mamma". Siden da la jeg ikke skjul på at jo, han slo meg, og det var uakseptabelt. Og jeg håper at når min gutt vokser opp, at han aldri gjør slik mot kjæresten sin. Samtidig som jeg forklarte grunnen til at far ikke ville ha kontakt, på litt skånsom men realistisk måte.

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke si noe negativt om ha fordi jeg håper at han en dag skal ta kontakt med henne og da skal ikke mine negative følelser komme i veien. Han har aldri slått eller mishandlet, aldri vært ond eller slem på den måten. Det han gjorde var å dra da jeg ble gravid og aldri ta mer kontakt. Joda, det i seg selv er både slemt og ondt, men det har ingenting med henne å gjøre og jeg er redd for at hun skal føle ansvar for at "pappa" dro siden hun var årsaken til at han faktisk dro.

 

Jeg unnskylder ham ikke. Jeg velger bare å ikke fortelle og heller si ting på en litt annen måte.

 

Det er en hårfin balanse mellom å være ærlig og å unngå at barn føler skyld.

[Magia]

Poenget er at pappa vil for barnet alltid være en del av identiteten hans/hennes, og ved å snakke stygt om han tråkker du samtidig på barnet.

[Anonym bruker]

Poenget er at pappa vil for barnet alltid være en del av identiteten hans/hennes, og ved å snakke stygt om han tråkker du samtidig på barnet.

 

Er ikke snakk om å snakke stygt. Men når barn har vært vitne til voldsepisode, hva er vits i å forherlige det? At neida, pappa er snill, bare at han var litt ut av seg? Da tror kanskje barnet når det vokser opp, at det er greit at mannen slår kona i ny og ne når han er ute av seg, men er snill ellers?

[Magia]

Jeg svarte nok mer generelt hvorfor man ikke bør snakke nedsettende om far. Du skal selvfølgelig ikke forherlige handlingene til barnefar, og du trenger jo ikke skjule hva han har gjort og hvor grusomt det er. Men å dra det opp i tide og utide at faren din er slem, ond, dårlig menneske osv., det håper jeg du holder deg for god for. Han er fremdeles guttens far. Når han på eget initiativ snakker om volden han har vært vitne til, må du jo ikke avfeie han med at det ikke er så ille. Du trenger bare ikke å ta opp emnet selv. Han er 50 % sin far, og da kan du vise at du fordømmer handlingene, men ikke mennesket bak. Syns jeg da..

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp (til 2 år) med å være vitne til at min far prøvde å drepe min mor og meg, at han har prøvd å forgifte meg, slått min mor, stengt meg inn for så dra på fest +++++ Jeg HUSKER ingenting av dette men har fått det fortalt opp igjennom hele forbanna oppveksten. Min far har ikke vært så mye inn i bildet etter at min mor forlot han men likevel så har jeg gang på gang måtte høre hvordan han var. Jeg følte ikke at det var greit å få høre slikt om han, mine forventninger til menn er jaggu ikke høye nå i voksen alder. Man trenger ikke å si alt, fortelle alt. Holder med at kanskje: pappa ikke er helt klar til å ha kontakt med oss nå eller noe.

 

Men min situasjon er ikke lik ALLE andres situasjoner der det er vold inni familibildet heller. Alt avhenger av barnets alder, modenhet osv. Når en på 4 år ser og forstår hva som skjer og har skjedd så skal man kunne forklare på en enkel måte at slikt ikke er bra, sånn gjør man ikke og da kan man ikke være sammen med en sånn person fordi det er farlig. å der mener jeg grensa får, å da ikke begynne å snakke om hvor dårlig far er oppgjennom årene.

 

Jeg var ganske gammel (tenårene) før jeg mistet håpet om at min far skulle være en god far for meg jeg. Prøvde flere ganger å ta kontakt med han også, tross like stor skuffelse hver gang der han lover å holde kontakt uten å gi lyd fra seg..sender postkort om at han har flyttet til utlandet. å ikke fortelle flere år etterpå at han har flyttet til nabokommunen der jeg bor.

 

Så om jeg trekker en konklusjon her så har min oppvekst med å høre hva min far gjorde ikke skapt ett dårlig bilde av min far (før jeg ble tenåring og voksen) men heller ett dårlig bilde av hvordan menn er.

 

Jeg elsker min mor veldig veldig høyt men på den biten så mener jeg at hun har gjort en feil. Samtidig som at hun tok meg med på biltur for å se hvor min bestefar var, der jeg får se at han er hos en annen kvinne og er utro.. å der jeg nå som voksen sliter med å stole på menn, å tro at det finnes menn som ikke er utro

[Gjest Lykkeliggift_]

Jeg vokste opp (til 2 år) med å være vitne til at min far prøvde å drepe min mor og meg, at han har prøvd å forgifte meg, slått min mor, stengt meg inn for så dra på fest +++++ Jeg HUSKER ingenting av dette men har fått det fortalt opp igjennom hele forbanna oppveksten. Min far har ikke vært så mye inn i bildet etter at min mor forlot han men likevel så har jeg gang på gang måtte høre hvordan han var. Jeg følte ikke at det var greit å få høre slikt om han, mine forventninger til menn er jaggu ikke høye nå i voksen alder. Man trenger ikke å si alt, fortelle alt. Holder med at kanskje: pappa ikke er helt klar til å ha kontakt med oss nå eller noe.

 

Men min situasjon er ikke lik ALLE andres situasjoner der det er vold inni familibildet heller. Alt avhenger av barnets alder, modenhet osv. Når en på 4 år ser og forstår hva som skjer og har skjedd så skal man kunne forklare på en enkel måte at slikt ikke er bra, sånn gjør man ikke og da kan man ikke være sammen med en sånn person fordi det er farlig. å der mener jeg grensa får, å da ikke begynne å snakke om hvor dårlig far er oppgjennom årene.

 

Jeg var ganske gammel (tenårene) før jeg mistet håpet om at min far skulle være en god far for meg jeg. Prøvde flere ganger å ta kontakt med han også, tross like stor skuffelse hver gang der han lover å holde kontakt uten å gi lyd fra seg..sender postkort om at han har flyttet til utlandet. å ikke fortelle flere år etterpå at han har flyttet til nabokommunen der jeg bor.

 

Så om jeg trekker en konklusjon her så har min oppvekst med å høre hva min far gjorde ikke skapt ett dårlig bilde av min far (før jeg ble tenåring og voksen) men heller ett dårlig bilde av hvordan menn er.

 

Jeg elsker min mor veldig veldig høyt men på den biten så mener jeg at hun har gjort en feil. Samtidig som at hun tok meg med på biltur for å se hvor min bestefar var, der jeg får se at han er hos en annen kvinne og er utro.. å der jeg nå som voksen sliter med å stole på menn, å tro at det finnes menn som ikke er utro

 

 

Jeg synes det er bra at moren din fortalte det. Ville du virkelig ha kontakt med en som prøvde å forgifte deg og stengte deg inne da du var liten, og prøvde å drepe deg og din mor?? Virkelig??????????

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp (til 2 år) med å være vitne til at min far prøvde å drepe min mor og meg, at han har prøvd å forgifte meg, slått min mor, stengt meg inn for så dra på fest +++++ Jeg HUSKER ingenting av dette men har fått det fortalt opp igjennom hele forbanna oppveksten. Min far har ikke vært så mye inn i bildet etter at min mor forlot han men likevel så har jeg gang på gang måtte høre hvordan han var. Jeg følte ikke at det var greit å få høre slikt om han, mine forventninger til menn er jaggu ikke høye nå i voksen alder. Man trenger ikke å si alt, fortelle alt. Holder med at kanskje: pappa ikke er helt klar til å ha kontakt med oss nå eller noe.

 

Men min situasjon er ikke lik ALLE andres situasjoner der det er vold inni familibildet heller. Alt avhenger av barnets alder, modenhet osv. Når en på 4 år ser og forstår hva som skjer og har skjedd så skal man kunne forklare på en enkel måte at slikt ikke er bra, sånn gjør man ikke og da kan man ikke være sammen med en sånn person fordi det er farlig. å der mener jeg grensa får, å da ikke begynne å snakke om hvor dårlig far er oppgjennom årene.

 

Jeg var ganske gammel (tenårene) før jeg mistet håpet om at min far skulle være en god far for meg jeg. Prøvde flere ganger å ta kontakt med han også, tross like stor skuffelse hver gang der han lover å holde kontakt uten å gi lyd fra seg..sender postkort om at han har flyttet til utlandet. å ikke fortelle flere år etterpå at han har flyttet til nabokommunen der jeg bor.

 

Så om jeg trekker en konklusjon her så har min oppvekst med å høre hva min far gjorde ikke skapt ett dårlig bilde av min far (før jeg ble tenåring og voksen) men heller ett dårlig bilde av hvordan menn er.

 

Jeg elsker min mor veldig veldig høyt men på den biten så mener jeg at hun har gjort en feil. Samtidig som at hun tok meg med på biltur for å se hvor min bestefar var, der jeg får se at han er hos en annen kvinne og er utro.. å der jeg nå som voksen sliter med å stole på menn, å tro at det finnes menn som ikke er utro

 

 

Jeg synes det er bra at moren din fortalte det. Ville du virkelig ha kontakt med en som prøvde å forgifte deg og stengte deg inne da du var liten, og prøvde å drepe deg og din mor?? Virkelig??????????

 

Du må ikke glemme at barn ofte er svært lojale mot sine foreldre. Mange barn ønsker å bo hos foreldre på tross av omsorgssvikt, mishandling osv. av lojalitet. Og slik jeg forstår henne så var hun fortsatt et barn (en tenåring er også et barn) da hun ønsket kontakt med far.

[Anonym bruker]

ps. det er også svært stor forskjell på å fortelle og på å gjenta historien om, om og om igjen bare for å male på den samme visa i evigheter

 

#10

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp (til 2 år) med å være vitne til at min far prøvde å drepe min mor og meg, at han har prøvd å forgifte meg, slått min mor, stengt meg inn for så dra på fest +++++ Jeg HUSKER ingenting av dette men har fått det fortalt opp igjennom hele forbanna oppveksten. Min far har ikke vært så mye inn i bildet etter at min mor forlot han men likevel så har jeg gang på gang måtte høre hvordan han var. Jeg følte ikke at det var greit å få høre slikt om han, mine forventninger til menn er jaggu ikke høye nå i voksen alder. Man trenger ikke å si alt, fortelle alt. Holder med at kanskje: pappa ikke er helt klar til å ha kontakt med oss nå eller noe.

 

Men min situasjon er ikke lik ALLE andres situasjoner der det er vold inni familibildet heller. Alt avhenger av barnets alder, modenhet osv. Når en på 4 år ser og forstår hva som skjer og har skjedd så skal man kunne forklare på en enkel måte at slikt ikke er bra, sånn gjør man ikke og da kan man ikke være sammen med en sånn person fordi det er farlig. å der mener jeg grensa får, å da ikke begynne å snakke om hvor dårlig far er oppgjennom årene.

 

Jeg var ganske gammel (tenårene) før jeg mistet håpet om at min far skulle være en god far for meg jeg. Prøvde flere ganger å ta kontakt med han også, tross like stor skuffelse hver gang der han lover å holde kontakt uten å gi lyd fra seg..sender postkort om at han har flyttet til utlandet. å ikke fortelle flere år etterpå at han har flyttet til nabokommunen der jeg bor.

 

Så om jeg trekker en konklusjon her så har min oppvekst med å høre hva min far gjorde ikke skapt ett dårlig bilde av min far (før jeg ble tenåring og voksen) men heller ett dårlig bilde av hvordan menn er.

 

Jeg elsker min mor veldig veldig høyt men på den biten så mener jeg at hun har gjort en feil. Samtidig som at hun tok meg med på biltur for å se hvor min bestefar var, der jeg får se at han er hos en annen kvinne og er utro.. å der jeg nå som voksen sliter med å stole på menn, å tro at det finnes menn som ikke er utro

 

 

Jeg synes det er bra at moren din fortalte det. Ville du virkelig ha kontakt med en som prøvde å forgifte deg og stengte deg inne da du var liten, og prøvde å drepe deg og din mor?? Virkelig??????????

 

Du må ikke glemme at barn ofte er svært lojale mot sine foreldre. Mange barn ønsker å bo hos foreldre på tross av omsorgssvikt, mishandling osv. av lojalitet. Og slik jeg forstår henne så var hun fortsatt et barn (en tenåring er også et barn) da hun ønsket kontakt med far.

 

Og nettopp derfor må foreldre beskytte barna sine mot det onde. Jeg hadde NEKTET min datter å dra til far som prøvde å forgifte og drepe henne da hun var 2 år, for hennes egen sikkerhets skyld.

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp (til 2 år) med å være vitne til at min far prøvde å drepe min mor og meg, at han har prøvd å forgifte meg, slått min mor, stengt meg inn for så dra på fest +++++ Jeg HUSKER ingenting av dette men har fått det fortalt opp igjennom hele forbanna oppveksten. Min far har ikke vært så mye inn i bildet etter at min mor forlot han men likevel så har jeg gang på gang måtte høre hvordan han var. Jeg følte ikke at det var greit å få høre slikt om han, mine forventninger til menn er jaggu ikke høye nå i voksen alder. Man trenger ikke å si alt, fortelle alt. Holder med at kanskje: pappa ikke er helt klar til å ha kontakt med oss nå eller noe.

 

Men min situasjon er ikke lik ALLE andres situasjoner der det er vold inni familibildet heller. Alt avhenger av barnets alder, modenhet osv. Når en på 4 år ser og forstår hva som skjer og har skjedd så skal man kunne forklare på en enkel måte at slikt ikke er bra, sånn gjør man ikke og da kan man ikke være sammen med en sånn person fordi det er farlig. å der mener jeg grensa får, å da ikke begynne å snakke om hvor dårlig far er oppgjennom årene.

 

Jeg var ganske gammel (tenårene) før jeg mistet håpet om at min far skulle være en god far for meg jeg. Prøvde flere ganger å ta kontakt med han også, tross like stor skuffelse hver gang der han lover å holde kontakt uten å gi lyd fra seg..sender postkort om at han har flyttet til utlandet. å ikke fortelle flere år etterpå at han har flyttet til nabokommunen der jeg bor.

 

Så om jeg trekker en konklusjon her så har min oppvekst med å høre hva min far gjorde ikke skapt ett dårlig bilde av min far (før jeg ble tenåring og voksen) men heller ett dårlig bilde av hvordan menn er.

 

Jeg elsker min mor veldig veldig høyt men på den biten så mener jeg at hun har gjort en feil. Samtidig som at hun tok meg med på biltur for å se hvor min bestefar var, der jeg får se at han er hos en annen kvinne og er utro.. å der jeg nå som voksen sliter med å stole på menn, å tro at det finnes menn som ikke er utro

 

 

Jeg synes det er bra at moren din fortalte det. Ville du virkelig ha kontakt med en som prøvde å forgifte deg og stengte deg inne da du var liten, og prøvde å drepe deg og din mor?? Virkelig??????????

 

Du må ikke glemme at barn ofte er svært lojale mot sine foreldre. Mange barn ønsker å bo hos foreldre på tross av omsorgssvikt, mishandling osv. av lojalitet. Og slik jeg forstår henne så var hun fortsatt et barn (en tenåring er også et barn) da hun ønsket kontakt med far.

 

Og det ser jo ut som at moren hadde rett i å fortelle flere ganger til dattera at faren ikke er god? Siden han fortsatte å svikte henne ved å love ting og ikke holde, og drite i å fortelle at han flyttet hjem slik at hun kunne besøke ham? Holder med mor her, og hadde gjort akkurat det samme.

 

Hilsen meg som hadde to gråtende barn i huset der far satt i flyttebilen og nektet å gi barna ha-det klem (det var den siste gangen de så far, som døde 1 år senere), fordi han ikke ville. Slet veldig med å bortforklare hans uvilje mot å si farvel til barna.

[Anonym bruker]

Til #7

Jeg prøvde jo å ta kontakt med han jeg, bak ryggen hennes, jeg ønsket det virkelig, å ha en PAPPA. Min pappa, å tro alt dette var ikke lett som barn. Jeg mener at visse detaljer kunne kommet når jeg var moden for dette. Hu tillot jo han å ta kontakt med meg de få gangene han gjorde det, også få lov til å reise med tanter,onkler og søskenbarn til ulandet da jeg var 10 år for å besøke han. Jeg var så liten at det jeg observerte da var ikke noe jeg husket og husker det heldigvis ikke nå heller så hvorfor gni det inn i en så liten unge som forventer så mye av en pappa. Der jeg sitter i ett familiforhold med verdensbeste stefar og stedatter å ser hvor god han er som far men jeg har jo min egen far som jeg ønsker å ha ett slikt forhold til (ønsket hvertfall). å forklare på en mer barnevennlig måte hvordan ting var kunne heller ha vært gjort enn å fortelle at han foret meg med tobakk så jeg skulle dø, sto med gjeværet foran meg og mamma for at hun ville dra, å det skulle vi ikke få lov til fordi da ville han heller at vil skulle dø.

 

Jeg er snart 30 år nå å for litt under 1 år siden var jeg klar for å høre ALT sammen og det var veldig veldig tøft men det er mange mange år siden jeg har lagt min far bort som død for meg.

 

Mulig det er noe veldig galt med meg som hadde ett så stort ønske om far og datter kontakt og at alt som ble fortalt bare var oppspinn

 

#6

[Anonym bruker]

Disse historiene har jeg fått høre lenge før jeg kom i tenårene.

å hun nektet på sitt beste å la meg besøke han men her sviktet barneværn ++++++. Jeg har aldri etter jeg var 2 år vært sammen med han uten flaust av tanter, onkler, søskenbarn i nærheten (Samme hus!). De gangene der kan telles på 1 hånd å jeg var da over 8 år de to tre gangene jeg har møtt han.

 

Nå bor han 5 mil unna meg og mine barn og vi har null kontakt, han vil ha kontakt men det skjer ikke fra min side. Mitt barn på 10 år har fått forklart hvorfor at jeg og hans bestefar ikke har kontakt (de to har møtt på hverandre, sammen med meg tilfeldig og har snakket sammen). Det er blitt forklart med at han ikke var snille med meg som barn, og heller ikke min mor, at vi flyttet da jeg var 2 år å etter den tid så har X vært en far for meg og som når er mine barns bestefar (å sikkert verdens beste stefar og bestefar).

 

Mitt barn trenkte ikke større forklaringer til han før han selv sier NEI til å ha kontakt med denne bestefaren. Han har aldri aldri ytet noe ønske om det og jeg spurte han i sommer om han ville (etter at vi støtet på han), og det ville han ikke. Ganske enkelt fordi han ikke er snill.

 

#6

[Anonym bruker]

Disse historiene har jeg fått høre lenge før jeg kom i tenårene.

å hun nektet på sitt beste å la meg besøke han men her sviktet barneværn ++++++. Jeg har aldri etter jeg var 2 år vært sammen med han uten flaust av tanter, onkler, søskenbarn i nærheten (Samme hus!). De gangene der kan telles på 1 hånd å jeg var da over 8 år de to tre gangene jeg har møtt han.

 

Nå bor han 5 mil unna meg og mine barn og vi har null kontakt, han vil ha kontakt men det skjer ikke fra min side. Mitt barn på 10 år har fått forklart hvorfor at jeg og hans bestefar ikke har kontakt (de to har møtt på hverandre, sammen med meg tilfeldig og har snakket sammen). Det er blitt forklart med at han ikke var snille med meg som barn, og heller ikke min mor, at vi flyttet da jeg var 2 år å etter den tid så har X vært en far for meg og som når er mine barns bestefar (å sikkert verdens beste stefar og bestefar).

 

Mitt barn trenkte ikke større forklaringer til han før han selv sier NEI til å ha kontakt med denne bestefaren. Han har aldri aldri ytet noe ønske om det og jeg spurte han i sommer om han ville (etter at vi støtet på han), og det ville han ikke. Ganske enkelt fordi han ikke er snill.

 

#6

 

jeg tror at din mor var så skremt og preget av hendelsene, at hun ville for enhver pris holde deg borte fra alenekontakt med faren, i frykt av at det skulle skje igjen. ja, folk forandrer seg, men det gjør ikke en som forer sin 2 år sammel datter med tobakk og truer mora med hagla. Her er det noe såpass galt oppi topplokket, at det ikke forandrer seg nevneverdig. Så siden du sier at du søkte kontakt med faren din flere ganger under oppveksten, forsøkte din mor sikkert å gjenta hvor ille det var for å få deg til å forstå og innprente det i hodet ditt at denne mannen skal du holde deg langt unna. Samtidig som jeg forstår også din reaksjon.

[Anonym bruker]

Ja det kan jo sies på den måten også. Jeg ser den. Men nå var det ikke så enkelt, om i det heletatt mulig å ta kontakt med han de årene fra 5 til 14 mens han bodde i utlandet og jeg ikke viste hvor eller telefon osv til han. Jeg tok kontakt bak hennes rygg da jeg var rundt 14 tror jeg. På de årene mottok jeg ett par julegaver, ett brev og ett kort der det sto at han flyttet. Noen gaver ordnet hun selv, da jeg var liten, så jeg skulle tro at de var fra han.

 

Så i mitt hode blir det litt dobelt moral på en måte. Hjelper til med å skyve forventningene opp mens hun prøvde å drepe de med historiene. De få brevene jeg fikk hadde jeg ikke trengt å få, eller gavene (de ble først sendt til min tante). Så ting kunne blitt STOPPET helt..kanskje det hadde vært bedre. Det er ikke lett å være etterpå klok osv sikkert men jeg vil ikke påstå at det er viktig for en 5,6,7,8,9 åring å høre slike historier får det ikke er slik at han bor i nabohuset og er en reel trussel for meg, å samtidig få høre hvor like jeg er min far, min far som prøver å drepe, slår å er helt psyko.

 

#6

[Anonym bruker]

uansett hva han gjorde mot dere da dere var sammen. Hva er poenget med det? Altså, hvis barnet forstår at faren valgte en annen kvinne fremfor moren, drev med psykisk mishandling eller vold som barnet vet om, hvorfor bagatellisere det? Min da fireåring sa det veldig greit etter å ha sett far slå mor (far ble kastet ut dagen etterpå og kuttet all kontakt med barna) at "pappa var slem mot mamma". Da jeg sa at pappa sikkert var oppgitt, lei seg og ikke mente det, så fikk jeg til svar: "nei, pappa var slem og slo mamma". Siden da la jeg ikke skjul på at jo, han slo meg, og det var uakseptabelt. Og jeg håper at når min gutt vokser opp, at han aldri gjør slik mot kjæresten sin. Samtidig som jeg forklarte grunnen til at far ikke ville ha kontakt, på litt skånsom men realistisk måte.

 

Barn er ikke dumme, de forstår med tiden hva som har skjedd.

Min ex mann har kuttet ut kontakten med barna sine, når største spør meg hvorfor svarer jeg at jeg ikke vet og jeg ikke kan styre hans handlinger.

Jeg trenger ikke si han er slem eller dum, slem om jeg syntes han er en idiot så trenger jeg ikke bruke det ordet.

Jeg ser ikke hva barna vinner av at man snakker styggt om den andre.

Jeg har ingen behov for at barna skal vite at pappa alltid var rasende og lite hyggelig, lat og egoistisk. De trenger ikke vite at den dagen jeg kastet han ut var det fordi han skrek største opp i trynet og kasta ho ned i senga igjen fordi ho ville være våken klokka 7 noe pappa syntes var for tidlig å starte dagen.

Hva vinner min datter på å vite dette om faren sin? Det vil ihvertfall ikke være med å bringe noe positivt for hennes selvbildet. Eller få henne til å føle seg elsket.

 

Når de blir voksene kan jeg fortelle i enkle ord hva som var grunnen til bruddet om de selv spør, selv da vil jeg ikke gå inn på masse detlajer.

Men som barn er det greit at de skal få lov til å vokse opp uten å vite hva denne mannen som faktisk biologisk sett er del av dem egenlig var slags mann.

 

Nå er det jo litt forkjell når barnet er såpass stort og har sett at pappan har slått da skal du jo ikke late som om det ikke vet dette. Men forskjell på å si at pappa slo og dette er en gal ting å gjøre og å lesse ut av seg hvor fæl og grusom pappa er.

Husk at samme hva er det faktisk pappan deres og de må føle at de har lov å være glad i denne mannen eller savne denne mannen selv om han ikke var snill mot mamman deres.

 

For min del er det fordi jeg vil at barna mine skal kunne vokse opp å selv bestemme hva de sytnes om faren sin, om han er i livet deres eller ikke.

Og fordi jeg ikke vil utsette mine barn for så mye negativitet.

Det er vanskelig å høre dritt om noen man er glad i selv om man vet at det som er sagt er sant.

Det er enda værre når det er mamma som sier det om pappa eller omvendt for da tvines man til å måtte ta litt sider, og skaper en stor konflikt for barnet

[Anonym bruker]

Det du gjorde når du skulle forklare ift slag fra barnefar, var å bagatellisere, rasjonalisere og akseptere... men det blir jo helt feil etter min mening. Det er helt greit å si "pappa slo mamma, og det var IKKE greit, det han gjorde var ikke lov" eller liknende. Det er jo ikke DET det handler om når man sier man ikke skal si noe negativt om barnefar mener jeg.

 

Er selv sammen med barnefar, men vokst opp i skilsmissefamilie. Du aner ikke hvor mye stygt jeg har hørt om min far. Det handlet ikke om at jeg spurte, men at jeg ble fortalt hvor forferdelig han var på det ene og det andre viset. Mye av det var antakeligvis sant, mye var enormt overdrevent og tolkning av en ex, men jeg har aldri forstått hvorfor jeg måtte få vite alt dette, det var ikke nødvendig, og det slitter i meg den dag i dag, ikke som noe negativt mot min far forsåvidt (annet enn at jeg vet mye stygt om han), men som noe negativt jeg har mot min mor som fortalte meg alt dette jeg skulle ønske jeg ikke visste. Selv om min far var både det ene og det andre så sa han aldri noe stygt til meg om min mor, og han lot meg elske henne som et barn skal uten å fremme sin egen sak for det.

[Tauriel]

Jeg kommer ikke til å fortelle jentungen hva som skjedde mellom meg og faren hennes. Jeg får meg ikke til å si til et barn at "faren din ønsket deg død..."

 

Når hun er blitt voksen så vil jeg mest sansynelig fortelle hva som skjedde, men å si til henne hva som skjedde kommer jeg aldri til å få meg til å gjøre så lenge hun er et lite barn...

[Anonym bruker]

Her er mange moment. Flere enn jeg klarer å ordlegge godt nok/forklare, eller ta opp her nå.

 

Om barnet har sett det selv, så skal man jo ikke dekke over. Men man skal da heller ikke svartmale far for barnet! STOR forskjell her.

 

Mine barn opplevde ikke den virkelig negative siden av sin far, selv om eldste var skolebarn da vi virkelig brøt samlivet for alltid. Yngste var fortsatt veldig liten, og husker det ikke i hele tatt.

 

Jeg har holdt meg for god til å snakke stygt om far til barna, vi har hatt bilde av han på kjøleskapet i alle år. Barna har kunnet snakke om pappa slik de vil, og jeg har snakket med dem om akkurat det de vil snakke om. Men jeg har ALDRI virkelig fortalt hva han gjorde overfor meg, så det vet de ikke. Og det trenger de virkelig ikke vite.

 

Vårt eldste barn er nå over 18. Altså voksen. Og har nå selv erfart farens stygge side, og det er vondt. Både for han og for meg. De siste årene har jeg prøvd å advare ungen min, men for lukkede ører. For far har smigret, helt til det nå smalt for fullt.

 

Du forstår det at barn må selv erfare, uansett. Du kan svartmale, men så lenge de selv ikke ser det hos den du svartmaler, så virker det ikke likevel. Nå så mitt barn hva jeg har advart mot, uten at jeg noengang har svartmalt, eller fortalt detajler. Jeg kan fortsatt fortelle mye, for barnet vet fortsatt ikke noe av det jeg har gått gjennom med faren. Men vitsen ser jeg ikke. Jeg har bare støttet barnet i redselen etter truslene, for jeg vet jo hva far er i stand til....

 

Far har virkelig utbrodert i alle år, og i alle hans utbroderinger er alt min feil, jeg er gal, syk, grisk(bidrag gjennom nav, må vite) og alt som er. Han har bare utelatt hva han selv gjorde. Og nå sitter mannen, faktisk alene den dag i dag, uten å se sitt eldste barn igjen. DET vet jeg, og det er fars egen fortjeneste, siden han viste sin virkelig mørke side overfor barnet selv.

 

Det handler mye om at barn har lett for å føle skyld, og å ta ansvar for ting foreldre gjør galt. Ubevisst, men likevel, de gjør det. Og da å ha i seg(gjennom at far er far, eller mor er mor, med alt det negative), gjør at de tenker de har det samme i seg. De er liksom en deig blandet av mor og av far, og da må det jo være slik, sånn i et barnehode.

 

Når de blir eldre, så forstår de mer. Men fortsatt er foreldene deres foreldre, og ikke bare ene forelderens eks. Og barn har faktisk ikke noe med konflikten mellom foreldrene. Ikke en dritt. Og hvorfor skal da de små, som ikke evner å tenke som voksne, måtte forholde seg til alle de voksne konfliktene?

[Gjest Sekretøsa]

Jeg snakker ikke stygt om han til henne, men jeg har sagt hva jeg mener om at han aldri stiller opp på noe som dreier seg om henne, så lenge jeg er der. han hater meg, og lar det gå utover henne. han legger heller aldri til rette for at hun kan dra i venners bursdager når hun er der, selv om jeg tilbyr meg å hente henne. Jeg synes det er dårlig gjort av han, og hun vet at jeg synes det.

 

Merker lojaliteten veldig, feks sa jeg at "pappa er litt tullete sånn" om noe som egentlig var morsomt, og jeg prøvde å fremstille han på en positiv måte...da fikk jeg grei beskjed om å ikke snakke stygt om han. Tror muligens hun har blitt litt var på at vi ikke snakker sammen nå....

 

 

Er forøvrig enig med hun over..at noen snakker stygt om de man er glad i er veldig vondt. Mamma har i alle år snakket stygt om tante, en dame som har vært min klippe. Fortsatt, etter snart 30 år, er det vondt å høre.

[Anonym bruker]

Min mor har vært veldig såret over hva min far påførte henne av psykiske arr og økonomiske problemer, da jeg var liten baby. Jeg har fått høre om det i voksen alder, men jeg er veldig stolt av at hun la lokk på det da jeg var liten. Som unge trenger du IKKE de historiene!

 

Min stemor derimot, har lagt ut i det vide og brede om faren min til meg og søsteren min. Er ikke like imponert, samtidig så er man jo nysgjerrig da! Har ikke så mye kontakt med faren min nå, både fordi han ikke er så mye tess som morfar, og fordi han bor i utlandet!