Hvordan forklare, når den tid kommer..

[Anonym bruker]

Jeg har en jente på litt over 2 år som ikke har en far som stiller opp. Graviditeten ble til under et "utroskap" fra hans side der han sitter med samboer og egne barn på den siden. Jeg har fortalt BF og besteforeldrene på den siden at de er hjertelige velkommen til å ha kontakt med jenta om de vil det men jeg har ikke hørt noe fra noen

Jeg ser virkelig ikke fram til framtiden der hvor hun begynner å spørre om pappan sin og besteforeldre osv. Spesielt pappan vil vel bli etterspurt. Hva sier man? For å gjøre det best for barnet liksom? Pappan og hele hans slekt bor ikke så langt unna oss heller, 1 times tid med bil og de har hytte her vi bor så risken for å møte på de er jo heller ikke så liten. Hun har som 1åring møtt på bestemoren tilfeldig på butikken, sammen med meg hvorpå de faktisk har snakket sammen men uvist på om hun forsto at det var barnebarnet.

 

Noen som har gode råd til hvordan man forholder seg til slikt, hva man sier og sånt? En ting er jo når hun er kanskje 3-5 år å spør etter pappa men når hun blir større å kanskje vil treffe pappan sin?

 

Blir nesten på gråten bare ved å tenke på hvor vanskelig dette kan bli for henne. Spesielt når hun ser sin storebror som farter til pappan sin i helger, ferier, får gaver osv fra pappan sin og familien der.

[Anonym bruker]

Håper noen kan gi deg svar Kan umulig være ein grei situasjon detta Dumme dumme pappan!

[Anonym bruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon, vel ikke akkurat samme for vi var samboere da jeg ble gravid og så stakk han bare, og nå har hun begynt å spørre etter pappa. Hun er bare litt over 2 år så jeg har forklart det med at hennes pappa bor ikke her så vi kan ikke treffe ham. Det er forsåvidt sant da jeg vet at han har flyttet til en annen kant av landet, men akkurat hvor han bor jeg vet ikke (hans foreldre gir heller ikke lyd fra seg så jeg vet ingenting om verken hvor han bor eller hva han gjør

 

Jeg kommer ALDRI til å si noe slemt om ham eller som kan få henne til å føle seg uønsket. Hun skal aldri vite at "pappa" ikke ville han henne. Det er en alt for stor og tung bør for et barn å bære. Så foreløbig sier jeg at han ikke bor her og så får vi ta det etterhvert. Men det skjærer meg i hjertet og jeg har grått mye både fordi hun ikke har noen pappa og fordi jeg er så rådløs på hva jeg skal si og hvordan jeg skal ordlegge meg.

[Anonym bruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon, vel ikke akkurat samme for vi var samboere da jeg ble gravid og så stakk han bare, og nå har hun begynt å spørre etter pappa. Hun er bare litt over 2 år så jeg har forklart det med at hennes pappa bor ikke her så vi kan ikke treffe ham. Det er forsåvidt sant da jeg vet at han har flyttet til en annen kant av landet, men akkurat hvor han bor jeg vet ikke (hans foreldre gir heller ikke lyd fra seg så jeg vet ingenting om verken hvor han bor eller hva han gjør

 

Jeg kommer ALDRI til å si noe slemt om ham eller som kan få henne til å føle seg uønsket. Hun skal aldri vite at "pappa" ikke ville han henne. Det er en alt for stor og tung bør for et barn å bære. Så foreløbig sier jeg at han ikke bor her og så får vi ta det etterhvert. Men det skjærer meg i hjertet og jeg har grått mye både fordi hun ikke har noen pappa og fordi jeg er så rådløs på hva jeg skal si og hvordan jeg skal ordlegge meg.

 

Ja det tenker jeg også, at jeg ikke skal si noe stygt om faren. Har selv vokst opp med en far som var i livet mitt i de to første årene og som tok kontakt når det passet seg selv (altså leeeenge mellom). Jeg fikk gjennom hele oppveksten høre hvor dårlig person han var (og det var/er han også!) og så fikk jeg like ofte høre hvor lik jeg var min far (selv om det ikke var ment negativt så ble det oppfattet negativt). Jeg har ikke noe dårlig å si om faren, har ikke noe annet enn at han var utro og ikke vil ha kontakt, ellers så vet jeg jo at han er en kjempe god far for de ungene han har (noe som gjør det bitte litt værre også).

 

Men enn den dagen ungen spørr hvem han er? Fortelle man det? Om hun feks som 7 åring spør om navnet på pappan sin? Vi lever jo i en verden hvor det er så enkelt å få kontakt med folk via internett og mobil osv. Om hun da eller litt senere vil prøve å komme i kontakt med han, bak min rygg... Jeg vil jo at de skal ha kontakt men jeg vil bare ikke at hun skal bli såret. Og jeg er redd for hva han vil si til henne? Kanskje at hun da føler seg uønsket, at hun egentlig ikke skulle vært født osv.

 

Hi

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Det er en balansegang det der. Du må ikke vri for mye på sannheten heller, for hun vil jo bli eldre og forstå mer, og da er det kjipt om hun har fått servert noen små hvite eller er blitt altfor forskånet. Du kan risikere at hun blir sint på deg for å ikke ha sagt sannheten.

 

Jeg er for å ikke skulle svartmale eller baksnakke barnefaren, men det må også være lov til å være litt ærlig tenker jeg. Jeg tror det greieste er å si at "noen mennesker ikke klarer å være mamma og pappa slik de burde, og at din pappa er en slik pappa som ikke får til å være en pappa for deg". Det er jo sant, men veldig forenklet og skånsomt forklart. Så kan du heller utdype litt når hun blir eldre. Det er bedre at hun får vite at faren hennes er feig som ikke vil ha kontakt, enn å vokse opp til å tro at det er henne det er noe galt med.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke. Jeg vet rett og slett ikke.... Jeg ønsker å fortelle henne, når hun blir større, hvem han er, men jeg ønsker ikke en datter som gråter fordi far slenger på røret når hun ringer. Jeg vet ikke....

 

#3

[Anonym bruker]

Min tanke også dette #5, at jeg ikke skal vri dette til at jeg en dag blir den store stygge ulven og holde sannhetene mest mulig fram for henne på den mest skånsomme måten. Det var også derfor jeg tok kontakt med besteforeldrene på den siden, jeg viste ikke om de viste noe da BF ikke ville stå for dette ovenfor noen. Men han hadde fortalt dette til både sine foreldre og samboer (om det er slik eller om bygdadyret tok han først det vet jeg ikke). Men hvertfall så ville ikke jeg bli den stygge ulven om 10-15 år når hun sprø hvorfor jeg ikke da tok kontakt med besteforeldrene og kanskje også besteforeldrene hadde ment at jeg skulle tatt kontakt. Men de vet nå, etter at jeg ringte, navnet mitt, navnet hennes, hvor vi bor og mobilnr så de kunne kontakte oss.

 

#3 Dette vil ikke jeg heller men samtidig så vet ganske mange rundt meg navnet på faren hennes så jeg blir nok til å fortelle henne det selv når hun er moden for det, hvordan og når jeg kan gjøre dette vet jeg ikke. Hvor jeg vet ikke hvordan jeg skulle vridd meg unna dette med navnet når så mange mange andre vet. Jeg vil ikke lyve å så måtte stå for dette om hun hadde fått vite det av andre heller.

 

HI.

[Anonym bruker]

Jeg er også i den situasjonen. Mitt barn er nå åtte år gammel, men siden han har hatt en "reservepappa" som har bodd med oss siden han var ett år gammel tenker han nok ikke så mye på at han har to pappaer. Men han vet det og en sjelden gang kommer det spm rundt det.

 

Vi bor ca 800 meter unna sønnens bestemor! Vi har gått forbi huset hennes og sønnen har kjørt med lekebiler lang muren rundt huset hennes. Faren bor ca fire km unna, uten at jeg vet eksakt hvor. Sønnen vet ikke hvor bestemoren bor, og jeg vet ikke når og hvordan jeg skal fortelle det. Gjennom bestemoren har jeg fått vite at bf er psykisk syk, deprimert og langt nede. Så jeg kan bruke det som forklaring. At han ikke klarer å være en pappa pga sykdom som gjør at han ikke alltid klarer å gjøre det "han skal". Men det er vanskelig, for en del av sannheten er jo at faren ikke vil ha kontakt, at min sønn er uønsket for han... Det er veldig vanskelig.

[Anonym bruker]

Oi Den var heller ikke så lett #8. å ha barnets bestemor så tett på uten å ha noe som helst kontakt. Jeg tenker litt sånn, hvordan er det mulig? At en bestemor ikke vil ha kontakt med barnebarnet sitt

 

Jeg forstår det virkelig ikke selv. Når "alle" vet dette (i min situasjon) og man bor så nerme hverandre at det er mulig å ikke ønske å eller vil ha kontakt med barnebarnet sitt.

 

å så tenker jeg litt på søskene i min situasjon her, de er såpass gammle at de forstår å kan ha egene meninger og ønsker om sin lillesøster. Om de vil se henne? Om de ikke får lov osv.

 

Det blir også sikkert (HELT sikkert) en vanskelig bit å fortelle/forklare..at hun har søsken i nærheten som hun ikke kan ha kontakt med...eller.. ja dere skjønner.

 

Har så mange tanker rundt dette og syns det er vanskelig, ingen å snakke med som skjønner situasjonen.

 

Selv ble jeg frarådet å ta kontakt med besteforeldrene da mine nærmeste mente at det ikke var min oppgave men jeg mener at det er min oppgave som mor til henne å fortelle de dette, hvis de ikke vet det, så de har muligheten til å ha kontakt selv om faren er for feig.

 

De viste kun fornavnet mitt, ikke navnet hennes eller hvor vi bodde eller noe da jeg ringte de, så for alt jeg vet så kanskje de ville ha tatt kontakt med barnefaren ikke ville latt de fått nok informasjon til å finne ut hvem jeg var.

 

Den dagen dette spørsmålet kommer fra henne, om hvem som er far, den dagen ser jeg ikke fram til Men den dagen kommer, men heldigvis så skjønner hun såpass lite enda så jeg har god tid til å sortere tanker, ord og følelser rundt dette. Hvis det er mulig da.

 

HI