Dere som mener man skal bli for barnas skyld...

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Det er noen (eller kanskje barn en innbitt en?) her inne som er veldig på å mene at om man skal være en god forelder, så blir man i forholdet for barnas skyld. Uansett! At man selv er ulykkelig er ikke noen grunn til å gå, og bare en dårlig unnskyldning i følge dere.

 

Jeg har et spørsmål til dere som mener dette. Er dere selv skilsmissebarn og har opplevd at foreldrene deres gikk hver til sitt?

 

Dersom dere er det. Tror dere at barndommen deres ville blitt bedre ved å vokse opp med følelsen av at noe var galt og til slutt få vite at f.eks mamma ble hos pappa bare for din skyld og ofret sin egen lykke helt?

 

Dersom dere ikke er det... Hvordan kan dere da vite noe om hvordan det er å være skilsmissebarn? Har det falt dere inn at det kanskje ikke er så ille som dere ser ut for å tro? At når en vokser til, så innser man at valget foreldrene ens tok faktisk ikke bare var til sitt eget beste, men også en selv? Fordi de var sterke nok til å trosse fordommer og bryte ut med verdigheten i behold og vise at en også kan være sterk og god nok (kanskje også bedre) alene....

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Har ofte lurt på det samme selv.

 

Mamma gikk fra min biologiske pappa da jeg var 1 år. Da hadde hun prøvd å få ekteskapet til å fungere, men når det første slaget kom så pakket hun sakene sine, tok meg med og vi flyttet.

 

Mamma lærte meg, gjennom sin handling, at det er ALDRI greit å slå og at man ALDRI skal finne seg i å bli slått. Jeg har en enorm respekt for den avgjørelsen hun tok og at hun hadde nok selvrespekt til å ta vare på seg selv og å være en god rollemodell for meg for hva ville jeg lært om hun hadde blitt? Jo, jeg ville lært at det er greit å slå en kvinne, at en kvinne bør finne seg i å bli slått, at man trenger ikke kjærlighet, varme og omtanke. Og hva om jeg hadde vært en gutt som ville lært at det er ok å slå jenter, at det er greit å slå kona si og at man trenger ikke vise respekt for kvinner.

 

All respekt til den som vil forsøke å få et forhold tilbake på skinnene igjen, men man må alltid ha barnas beste i bakhodet og man må alltid tenke på hvilke signaler man sender ut til barna og hvilke rollemodeller man er.

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn av gifte foreldre. Mine foreldre kranglet hele tiden mens jeg vokste opp, var aldri nær hverandre og brukte meg som kampmiddel for å fremme egne synspunkter. Da jeg ble større og spurte hvorfor de ikke går hver til sitt, fikk jeg til svar at da kunne ikke de kjøpe mat og klær til meg (noe som var sant) siden de ikke hadde råd. Så jeg har hatt skyldfølelse hele tiden over at mine foreldre ikke er lykkelig, og det var min feil at jeg kom til verden og hindret dem i å leve livene sine.

[Anonym bruker]

Helt enig i det som står i HI. Det finnes faktisk en tydelig grense for hvor mye man skal ofre for barna dem som er interessert i å leve et godt liv selv. Jeg har aldri skjønt hvorfor folk frivillig gir opp sin egen lykke, sine ønsker, sine nødvendigheter i livet for å kunne være lykkelig, for at et eller flere barn skal unngå å få skilte foreldre. Hva er egentlig dealen her? Jeg tror det ligger mye i "bomullsbarn" og curlingforeldre her. De som virkelig tror at barn kommer ut for enorm skade dersom foreldrene velger å splittes og bli lykkelige i livene sine, slik at de har et sunt psykisk sinn og en kropp ladet av positiv energi til å virkelig være gode foreldre.

 

Det irriterer meg at mamma drøyde så lenge som hun gjorde med å kaste ut min far, for vi ble så ufattelig lykkelige etterpå! Hun begynte å forberede oss på det når vi var 10-11 år, men gjorde ikke alvor av det før jeg var 14! Hele barndommen min gikk hun og gråt når ingen så det og lå rett ut flere dager i uka med migrene. Hvorfor? Fordi min far var sykt opptatt med å behage andre kvinner i nabolaget, kvinner i venneparene til mine foreldre, kvinner på jobben sin osv. med ALT! Mens mamma fikk ikke engang låne bilen til butikken. At hun til slutt tok til vettet etter press fra oss ungene med å kaste han ut, formelig blomstret hun opp igjen og vi har hatt det helt fantastisk etterpå. Jeg og broren min er fullstendig oppegående mennesker og har klart oss utmerket uten faren vår. Det hører med til historien at mamma møtte en SUPER mann etter noen år som singel og de er gift. Hun er superlykkelig som hun FORTJENER, og som alle rundt henne nyter og har godt av.

[Anonym bruker]

Helt enig i det som står i HI. Det finnes faktisk en tydelig grense for hvor mye man skal ofre for barna dem som er interessert i å leve et godt liv selv. Jeg har aldri skjønt hvorfor folk frivillig gir opp sin egen lykke, sine ønsker, sine nødvendigheter i livet for å kunne være lykkelig, for at et eller flere barn skal unngå å få skilte foreldre. Hva er egentlig dealen her? Jeg tror det ligger mye i "bomullsbarn" og curlingforeldre her. De som virkelig tror at barn kommer ut for enorm skade dersom foreldrene velger å splittes og bli lykkelige i livene sine, slik at de har et sunt psykisk sinn og en kropp ladet av positiv energi til å virkelig være gode foreldre.

 

Det irriterer meg at mamma drøyde så lenge som hun gjorde med å kaste ut min far, for vi ble så ufattelig lykkelige etterpå! Hun begynte å forberede oss på det når vi var 10-11 år, men gjorde ikke alvor av det før jeg var 14! Hele barndommen min gikk hun og gråt når ingen så det og lå rett ut flere dager i uka med migrene. Hvorfor? Fordi min far var sykt opptatt med å behage andre kvinner i nabolaget, kvinner i venneparene til mine foreldre, kvinner på jobben sin osv. med ALT! Mens mamma fikk ikke engang låne bilen til butikken. At hun til slutt tok til vettet etter press fra oss ungene med å kaste han ut, formelig blomstret hun opp igjen og vi har hatt det helt fantastisk etterpå. Jeg og broren min er fullstendig oppegående mennesker og har klart oss utmerket uten faren vår. Det hører med til historien at mamma møtte en SUPER mann etter noen år som singel og de er gift. Hun er superlykkelig som hun FORTJENER, og som alle rundt henne nyter og har godt av.

 

Og hvis det er noen tvil kommer jeg til å gjøre det samme hvis jeg blir ulykkelig med min mann! Vi har bare ett liv og jeg er ikke skapt til denne verden for å være ulykkelig!

[Anonym bruker]

Har ofte lurt på det samme selv.

 

Mamma gikk fra min biologiske pappa da jeg var 1 år. Da hadde hun prøvd å få ekteskapet til å fungere, men når det første slaget kom så pakket hun sakene sine, tok meg med og vi flyttet.

 

Mamma lærte meg, gjennom sin handling, at det er ALDRI greit å slå og at man ALDRI skal finne seg i å bli slått. Jeg har en enorm respekt for den avgjørelsen hun tok og at hun hadde nok selvrespekt til å ta vare på seg selv og å være en god rollemodell for meg for hva ville jeg lært om hun hadde blitt? Jo, jeg ville lært at det er greit å slå en kvinne, at en kvinne bør finne seg i å bli slått, at man trenger ikke kjærlighet, varme og omtanke. Og hva om jeg hadde vært en gutt som ville lært at det er ok å slå jenter, at det er greit å slå kona si og at man trenger ikke vise respekt for kvinner.

 

All respekt til den som vil forsøke å få et forhold tilbake på skinnene igjen, men man må alltid ha barnas beste i bakhodet og man må alltid tenke på hvilke signaler man sender ut til barna og hvilke rollemodeller man er.

 

Og tilsvarende har jeg mistet respekt for min mamma fordi hun ble hos en egoistisk drittsekk av en mann fordi hun likom skulle skåne oss barna...

Hun trodde vel det var bedre for oss å se at hun hadde det vondt og at hun lot seg behandle som ei dørmatte.

 

Litt av et forbilde for døtrene sine gitt.

 

Resultatet ble tre døtre som ble det stikk motsatte av henne - i en altfor voldsom grad. Tre døtre som innbilder seg at alle menn egentlig vil kontrollere dem, og som bruker mer energi på å demonstrere at "jeg finner meg ikke i noe (innbildt) dritt" enn på å få forholdene sine til å fungere. Tre døtre som viser skremmende mange av de samme sidene som pappa gjorde...

 

Bra jobba, muttern.

[Anonym bruker]

Som Dr.Phil så fint sier det (Og jeg tror han har veldig rett):

 

"Children would rather BE from a broken home, than LIVE in one".

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Fint å se andre med erfaringer rundt dette. Jeg tenker at mine tanker og opplevelser rundt dette er jo mine, så det kunne jo hende at noen faktisk hadde helt andre erfaringer og derfor var uenige. Pussig at de jeg stilet innlegget til ikke kommer med noen svar, men det er kanskje tidlig enda

[Kortslutning]

Jeg er en av de som mener at man skal kjempe for å holde sammen når man har barn. Men jeg mener ikke at man skal være sammen uansett. Det går en grense, og om den er ved vold, utroskap ulykkelighet etc, må hver enkelt bestemme.

 

Men jeg mener mange gir opp alt for lett. Man forventer for mye, og krever for mye. Når man har fått barn er den aller viktigste rollen å være gode foreldre. Ett barn har det best når foreldrene er sammen, men ikke hvis det er vold, utroskap, misbruk, alkohol, krangling etc. Da har barn det best hvis foreldre går fra hverandre og har det bra hver for seg.

 

Jeg mener at hvis to mennesker kan ha det bra sammen/fungere helt greit, men ikke er hverandres "store kjærlighet", så bør man heller sette sin "lykke" tilsides en stund.

Jeg mener ikke at man skal være ulykkelig, men at man kan heller fokusere på at barna skal ha det best mulig. Og ofte så har barna det bedre når foreldrene er sammen(Snakker ikke om forholde der det er vold, dop, misbruk etc..)

 

Jeg er skilsmissebarn, og har vært det så lenge jeg husker. Mine foreldre kranglet ikke noe særlig før de gikk fra hverandre, og heller ikke etterpå. Jeg hadde en fin oppvekst, men vi var aldri en "hel" familie. Det savnet jeg!

[LillaGorilla♥♥]

Problemet er vel heller enkeltes definisjon av lykke- eller naive syn på lykke.

Idag er det gjerne slik at mange tror at det er en konstant tilstand, noe man skal slippe å jobbe for, som bare ramler oppi hendene, som er euforisk og lidenskapelig og fantastisk HELE tiden.

 

Og det er det sjeldent.

 

Folk er for lite oppmerksom på hverdagslykken. Så dropper de den for noe de tror skal bli bedre- som det slett ikke alltid gjør. Fordi hverdagen kommer til oss alle.

[Anonym bruker]

Jeg er nok en av dem som burde gå, men ikke gjør det.

Jeg er gift med en, til tider, svært egoistisk mann.

Kan være perioder hvor vi har det bra og harmonisk, men stort sett er han humørsyk, kjefter og roper til meg over hodet på ungene.

Kaller meg drittkjerring, helvetes troll, idiot, uintelligent osv osv. Også dette foran ungene.

 

Selvsagt svarer jeg han innimellom og da blir det jo enda verre.

 

Han klager på alt jeg ikke får gjort, og når jeg får det gjort, så klager han på måten jeg har gjort det.

Han står kun opp tidlig dersom han skal på jobb, har han ettermiddagsvakt eller fri, så sover han til 12-13 hver gang.

 

Han presterer å kjefte på meg om babyen gråter på natta.

 

Grunnen til at jeg blir, er at han truer med å skulle ha omsorgen for begge ungene om jeg drar. Han er manipulerende og kan sikkert få meg til å framstå som både en dårlig mor og ustabil som menneske (er langt fra noen av delene).

 

Jeg kunne aldri klart å se ungene mine bare annenhver uke eller enda verre - annenhver helg! Så jo, jeg er nok en av dem som blir pga ungene...

 

 

[Himmel og hav]

Jeg har en mann som er skilsmissebarn. Han sier at han den dag i dag har vanskelig for å tilgi moren sin for det valget hun tok. Moren, som hun sier selv, hadde det bra med mannen sin, men forelsket seg i en nabo og innledet ett forhold til han. Etter en stund ble det oppdaget, og det ble skilsmisse. Barna, min mann og hans søster, ble boende hos sin mor, noe annet var ikke snakk om den gangen, og da far forlot hjemmet sto mors elsker med bagen klar og flyttet inn.

 

Det ble mye turbulens, en streng og hissig stefar og en mor som var nyforelsket og mest opptatt av å formidle at HUN var lykkelig. Alt dette førte til at både min mann og søsteren flyttet hjemmefra som 16 og 18 åringer, og har selv den dag i dag et litt anstrengt forhold til sin mor.

 

Jeg vil tro at hvordan barna opplever en skilsmisse har mye å gjøre med årsaken til den. Jeg personlig mener at når man velger å sette barn til verden så er det ikke lenger din lykke som kommer først. Da har man først og fremst ansvar for å sørge for at barna har det best mulig, selv om det går på bekostning av graden av lykke man selv opplever. Jovisst er det fint om både foreldre og barn kan være lykkelige, men å forvente at barn automatisk skal profittere på at foreldrene er lykkelige er naivt.

 

Lykke er dessuten oppskrytt. Lykke er først og fremst noe man skaper og ikke noe man finner, og om man har en forventning om at man skal leve på en rosa sky, så er man dømt til å bli skuffa, eller så bør man sjekke hva farmakologien har å tilby på det området

[Gjest Jenta til Henrik]

Jeg har en mann som er skilsmissebarn. Han sier at han den dag i dag har vanskelig for å tilgi moren sin for det valget hun tok. Moren, som hun sier selv, hadde det bra med mannen sin, men forelsket seg i en nabo og innledet ett forhold til han. Etter en stund ble det oppdaget, og det ble skilsmisse. Barna, min mann og hans søster, ble boende hos sin mor, noe annet var ikke snakk om den gangen, og da far forlot hjemmet sto mors elsker med bagen klar og flyttet inn.

 

Det ble mye turbulens, en streng og hissig stefar og en mor som var nyforelsket og mest opptatt av å formidle at HUN var lykkelig. Alt dette førte til at både min mann og søsteren flyttet hjemmefra som 16 og 18 åringer, og har selv den dag i dag et litt anstrengt forhold til sin mor.

 

Jeg vil tro at hvordan barna opplever en skilsmisse har mye å gjøre med årsaken til den. Jeg personlig mener at når man velger å sette barn til verden så er det ikke lenger din lykke som kommer først. Da har man først og fremst ansvar for å sørge for at barna har det best mulig, selv om det går på bekostning av graden av lykke man selv opplever. Jovisst er det fint om både foreldre og barn kan være lykkelige, men å forvente at barn automatisk skal profittere på at foreldrene er lykkelige er naivt.

 

Lykke er dessuten oppskrytt. Lykke er først og fremst noe man skaper og ikke noe man finner, og om man har en forventning om at man skal leve på en rosa sky, så er man dømt til å bli skuffa, eller så bør man sjekke hva farmakologien har å tilby på det området

 

Jeg ser hva du prøver å si, men er ikke helt enig med deg for en gangs skyld

 

Husk at da din mann vokste opp så var det helt andre tider. Som du selv skrev; barna fulgte moren. Sånn er det ikke automatikk i i dag. Far for ofte delt omsorg når barna vokser til, når de er 8 år så skal deres mening tas med i betraktningen, og når de er 12 år bestemmer de mer eller mindre selv hvor de vil bo.

 

Og hva godt gjør det barna om foreldrene er grunnleggende ulykkelige sammen, men holder sammen for deres skyld? Dette er jo ofte de parene som skiller lag den dagen sistemann flytter ut. Tror du barna, når de blir voksne, kommer til å bli glade når de innser at du ofret ditt ene livet på jorda for å "holde ut" med faren deres for deres skyld? Eller tror du de heller hadde sett at moren deres hadde hatt et lykkelig liv? Mulig jeg misforsto hva du ville fram til, altså

 

Men for all del, jeg skjønner hva du mener ift at mange har et skjevt bilde av livet. At mange gir opp ALT for fort, og tror at livet er som å sveve på en rosa sky og at man aldri krangler osv..

[Tauriel]

Lykkelige foreldre gir lykkelige barn...

 

Jeg er glad mamma og pappa skilte seg.

 

Jeg er glad jeg kastet ut X-en da jeg gikk gravid (han ønsket først ungen død, så ville han bli familie...noe han kunne drømme om)

 

Og kjempe for å berge et forhold er en ting, men å tviholde på et dødt og ødeleggende forhold er en bare feil....

[Himmel og hav]

Jeg har en mann som er skilsmissebarn. Han sier at han den dag i dag har vanskelig for å tilgi moren sin for det valget hun tok. Moren, som hun sier selv, hadde det bra med mannen sin, men forelsket seg i en nabo og innledet ett forhold til han. Etter en stund ble det oppdaget, og det ble skilsmisse. Barna, min mann og hans søster, ble boende hos sin mor, noe annet var ikke snakk om den gangen, og da far forlot hjemmet sto mors elsker med bagen klar og flyttet inn.

 

Det ble mye turbulens, en streng og hissig stefar og en mor som var nyforelsket og mest opptatt av å formidle at HUN var lykkelig. Alt dette førte til at både min mann og søsteren flyttet hjemmefra som 16 og 18 åringer, og har selv den dag i dag et litt anstrengt forhold til sin mor.

 

Jeg vil tro at hvordan barna opplever en skilsmisse har mye å gjøre med årsaken til den. Jeg personlig mener at når man velger å sette barn til verden så er det ikke lenger din lykke som kommer først. Da har man først og fremst ansvar for å sørge for at barna har det best mulig, selv om det går på bekostning av graden av lykke man selv opplever. Jovisst er det fint om både foreldre og barn kan være lykkelige, men å forvente at barn automatisk skal profittere på at foreldrene er lykkelige er naivt.

 

Lykke er dessuten oppskrytt. Lykke er først og fremst noe man skaper og ikke noe man finner, og om man har en forventning om at man skal leve på en rosa sky, så er man dømt til å bli skuffa, eller så bør man sjekke hva farmakologien har å tilby på det området

 

Jeg ser hva du prøver å si, men er ikke helt enig med deg for en gangs skyld

 

Husk at da din mann vokste opp så var det helt andre tider. Som du selv skrev; barna fulgte moren. Sånn er det ikke automatikk i i dag. Far for ofte delt omsorg når barna vokser til, når de er 8 år så skal deres mening tas med i betraktningen, og når de er 12 år bestemmer de mer eller mindre selv hvor de vil bo.

 

Og hva godt gjør det barna om foreldrene er grunnleggende ulykkelige sammen, men holder sammen for deres skyld? Dette er jo ofte de parene som skiller lag den dagen sistemann flytter ut. Tror du barna, når de blir voksne, kommer til å bli glade når de innser at du ofret ditt ene livet på jorda for å "holde ut" med faren deres for deres skyld? Eller tror du de heller hadde sett at moren deres hadde hatt et lykkelig liv? Mulig jeg misforsto hva du ville fram til, altså

 

Men for all del, jeg skjønner hva du mener ift at mange har et skjevt bilde av livet. At mange gir opp ALT for fort, og tror at livet er som å sveve på en rosa sky og at man aldri krangler osv..

 

Jeg tror nok at mannen min hadde sett annerledes på dette om moen hans faktisk var ulykkelig, men det var hun ikke. Det sier hun selv. De hadde et godt ekteskap, var en tett sammenknyttet familie, men hun falt for en annen mann og valgte å ikke stå imot fristelsene. Hun fikk dermed flytte sammen med en ny mann i forelskelsesrus, og skapte to ulykkelige og tildels bitre barn, og en eksmann som ble helt knust og flyttet så langt unna at han mistet kontakten med barna sine. Ikke fordi hun var ulykkelig, men fordi gresset så grønnere ut på den andre siden av gjerdet.

 

Om mine foreldre hadde kommet til meg i dag, og sagt at de kun hadde holdt sammen i alle år for barnas skyld, så hadde jeg overhode ikke følt noen form for dårlig samvittighet av den grunn. Jeg hadde vært takknemlig for at de satte meg og søsknene mine først og skapte en oppvekst for oss som var trygg og kjærlig og hvor hovedfokuset var at vi barna skulle vokse opp og bli gode mennesker som evner å sette andres behov foran egne når det trengs.

 

Om man er barn i et hjem der foreldrene er så ulykkelige, av ulike årsaker, at de ikke greier å skjule det mens de jobber med ekteskapet, eller om det er rus, vold osv inne i bildet, så stiller ting seg helt annerledes.

 

Jeg har vært sammen med mannen min i 20 år. Om vi skulle ha gått fra hverandre i perioder der samlivet går litt trått, og hvor det nærmeste man kommer lykke er å få en kveld hjemme alene, så hadde vi vært skilt opptil flere ganger. Heldigvis er ingen av oss av den typen som jakter på lykke ved å se utover, eller som tror at vi finner den utenfor oss selv et sted. Vi har heller søkt inn mot hverandre og sett hva vi kan gjøre for å finne tilbake til de fineste øyeblikkene mellom oss.

 

Og når vi leter, så er det alltid de bittesmå hverdagstingene som gir grøsninger av lykke. Som at han kysser meg i nakken når jeg lager middag, eller at han har kjøpt smågodt og tatt med alle favorittbitene mine, eller for hans del, at jeg vekker han med kaffe på senga i helga. Det er i sånne ting lykken for meg ligger, og når man lærer å se og sette pris på alle de små tingene så er det mye lettere å være tilfreds. Og tilfreds er en følelse som trenger å løftes fram i lyset. Den er mye mer varig og mer verd enn den o så fantastiske lykken.

[Anonym bruker]

Sukk..Jeg er enig med deg HI..

Og jeg er en av dem som blir hos min samboer..foreløpig...grunnet økonomi (jeg tjener dårlig, han tjener mye), dyrt å bo her alene osv osv...

Men barna mine under skolealder har det ikke alltid bra..de er preget av kranglingen i den form at jeg merker på dem at de blir stresset...:/

Hver dag tenker jeg på å gå, har til og med sett på leiligheter, men det finnes ingenting jeg har råd til..og vi Må bo i nærheten av skolen som barnet skal begynne på nå til høsten...alt er så vanskelig...

Mannen jobber mye så det og være alene med barna er jeg vant til, samtidig som jeg så klart synes det er greit at han er med barna når han er hjemme slik at jeg ikke alltid er alene..men vet jo at han kommer til å samvær med dem hvis jeg går fra han også..

Men tenker på økonomi, og det at samboer er deprimert tror jeg, og hvis jeg går fra han så blir han vel enda mer deprimert..så får jeg skyldfølelse osv osv...

 

Drømmer faktisk om å være alene...men har hverken penger eller økonomi eller noe! Og et barn med spessielle behov...nei sukk..livet er hardt!

 

Og jeg tror ikke man skal være sammen for enhver pris..barna merker det når foreldrene ikke har det bra sammen..jeg selv oppvokst med foreldre som aldri kranglet, og jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle krangle foran barna...men dessverre er det krangling som det er mest av her i huset:((((( er så lei meg, har så vondt av mine nydelige små barn:(

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Men dere som mener at man gir opp for lett: Hvordan vet dere at folk gir opp for lett? Er det fordi de ikke lever år etter år i sine miserable liv kun på trass for ikke å gi opp eller er det fordi de kanskje ikke velger å fortelle og å utbrodere om alle prøvelsene til dere?

Eller er det statistikken? Statistikken som verken sier noe om hvorfor folk skilles eller hvor mye folk har prøvd før de skilles?

 

Hvordan kan man vite at folk gir opp alt for lett?

[Loglady]

Finnes det en fasit på dette, altså?