Gravid, og samboer har ombestemt seg?

[Anonym bruker]

Jeg er 25år, og vi har bodd sammen i 2år.

Jeg har et barn på 4år fra før, dette er hans første barn. Han er fantastisk med barnet mitt, og har siden første dag vært klar på at han ønsker seg barn. Siden i sommer har han vært veldig klar for å begynne å prøve, mens jeg har holdt litt tilbake, pga min jobbsituasjon (vikariat).

Han har en høyere stilling, og tjener godt. Vi kommer til å klare oss på hans lønn, om det skulle være krise, men jeg skal selvfølgelig søke alt jeg kan søke på i permisjonstiden. Vi hadde begge to veldig mye egenkapital da vi kjøpte hus sammen, og har nesten ingen boliglån. To gjeldsfrie biler, og lite studielån.

Jeg testet positivt for 2uker siden, jeg fikk først sjokk. Jeg ønsker barnet, men ikke nå pga jobbsituasjon, samtidig tenkte jeg at jeg ikke ville ta abort. Samboer beroligget meg, med at dette skulle vi klare på, og at ting ordnet seg alltid, at vi var to oppegående mennesker som kunne tilby barnet alt. Vi ble enige om at dette barnet var ønsket av begge. Jeg gleder meg, og ser frem til enda et lite troll i hus, og et søsken til datteren min.

 

Samboer har vært fantatisk disse ukene, da jeg har vært helt utkjørt og pumpet for energi. Han spør flere ganger om dagen, hvordan jeg føler meg, og om det er noe han kan gjøre for meg.

De siste dagene har han vært stille, og virket trist. Jeg spurte om noe var galt. Han sa at han ikke visste om det var riktig å beholde barnet, fordi han var redd han ikke kom til å være en god far, og fordi det var mye usikkerhet rundt min jobbsituasjon. Han var også redd for at han var for gammel (35år).

Nå sitter jeg på jobb, trist, lei, sliten. Hva gjør jeg nå? Jeg ønsker virkelig dette barnet, virkelig. Men jeg kan ikke klare det alene, da har jeg plutselig to barn, med to forskjellige fedre, og ingen jobb. Jeg har som sagt en god del egenkapital, så skal få kjøpt meg bolig. Men det er jo ikke det jeg vil, jeg vil ha dette barnet sammen med han.

Råd? Hva gjør jeg?

[Anonym bruker]

Først og fremst. Ta det med ro! Mannen din har ikke sagt rett ut at han ikke vil ha deg eller barn, han har rett å slett snakket om bekymringer, Noe som er helt normalt. Det er normalt å være bekymret for slike ting. Det dere må gjøre er å snakke om slike ting. Finne måter å løse det på. Har dere mulighet til å lage en liten bufferkonto? Får du jobbet nok til å tjene permisjonsrettigheter? SNAKK SAMMEN! Det er det viktigste, få ut bekymrigene, og finn løsninger på det sammen.

[magica fra tryll]

Hm,-av egen erfaring vet jeg at også menn kan komme i en panikkfølelse underveis... Mannen min har sagt det hver gang jeg har vært gravid. At han ikke vil ha noe barn allikevel,-nå har vi har 6;) Og han er en fantastisk far....Det jeg prøver ¨å si, er at det går nok over....Selvfølgelig blir han en flott far, og alt kommer til å ordne seg!

[Anonym bruker]

Mannen har fått litt hetta, det er ikke unormalt i det hele tatt.

 

Mannen min klarte heller ikke helt fordøye at han skulle bli pappa første halvdel av svangerskapet da vi ventet første og jeg følte meg veldig alene om alt sammen. Men så var vi på en ul og han snudde helt, han fikk et helt annet forhold til svangerskapet etter å ha sett hjertet slå.

 

Så var det jeg som fikk panikk, kom jeg til å angre, ble dette for stor omveltning i livet mitt, var jeg klar for dette osv osv. Da var det han som var den rolige og mente dette skulle gå helt fint, selvfølgelig kom vi ikke til å anger osv.

 

Er en del av prosessen ved å bli foreldre dette, å plutselig tvile på seg selv osv. Det gjør oss til mer reflekterte og rett og slett bedre foreldre. Han kommer over dette, bare gi han litt tid. Man tar ikke bort et barn fordi man bare har et vikariat, det ordner seg, han kommer til å elske barnet like mye som deg.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Du sier jo selv at han er fantastisk sammen med barnet du har fra før...og 35 år for gammelt? HAHAHAHAHAAAA!!!! Der var to av argumentene hans punktert.

 

At din jobbsituasjon er usikker er jo heller ikke et godt argument for å ta abort, dessuten har du jo nesten to år fra nå til å søke jobb. Jeg var ferdigutdannet sykepleier juni 2010 og fikk baby i september samme år, og hadde dermed en lynkort karriere hehe...hvem ville vel ansette meg? Men joda, det manglet ikke på jobbtilbud! Hadde jobb i good tid før permisjonstida var over.

 

Dessuten er det ganske vanlig å begynne i vikariat, hvis fast jobb skal være et kriterie for å få barn, ville mange ha måttet vente i evigheter.

 

Ta deg en snakk med samboer, det er HELT normalt å få litt panikk og betvile sine evner som forelder, men hvis han kjenner i hjertet sitt at der finnes plass til dette barnet, er det alt som trengs.

[Anonym bruker]

Tusen takk for kjempe fine svar. Det trengte jeg nå.

Han er helt fantastisk med datteren min, og tar henne med seg på sykkelturer, kino, kafeer, og det som er. Følger henne opp på alle måter, trøster og oppmuntrer.

 

Jeg og tror og "håper" at det bare er panikk. Det er som sagt han som har vært mest interessert i at vi skal få et barn. Han ble kjempe glad da jeg testet positivt, og har allerede planlagt hva han skal i permisjonstiden, og kjøpt navnebok.

Så gikk det 2 uker, og det virket som om det gikk opp for han hva som skjer.

Jeg har spurt om han tviler på forholdet vårt (han er nemmelig helt bestemt på at han aldri skal la barna sine være skilsmisse barn). Men han var ikke usikker på meg, og det tror jeg heller ikke. Vi har et ganske "idyllisk" forhold, prater om alt, respekterer hverandre, og utfyller hverandre.

 

Jeg ønsker virkelig ikke abort. Jeg vil ikke prate med noen om dette heller, da jeg føler at det er flaut. Jeg vil heller ikke mislykkes igjen. Jeg var alene forrige svangerskap, og måtte glede meg alene. Jeg vil ikke at det skal skje igjen.

 

Hvordan skal jeg forholde meg fremover til han? Ikke snakke om barnet? Fortrenge det? Han sa i går at han ikke ville at jeg skulle være trist fordi han følte det sånn, men at han følte at det ble feil å late som om alt var fryd og gammen fra hans side. Han var glad som han sa, men han tenkte mye.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal snakke med han om at det er helt normalt å få litt panikk både en og flere ganger gjennom et svangerskap, jeg er helt sikker på at han ikke vet at det er normalt.

 

Han kjenner akkurat nå bare på angsten sin for om dette skal bli bra, han aner jo egentlig ikke hva han går til, han vil få ansvaret for et nytt lite mennesker og det er skremmende.

 

Fortell han at du skjønner at han plutselig har fått litt panikk og at det gjør det enda mer sikker på at han kommer til å bli en flott pappa til barnet du har i magen. At reaksjonen han har nå er helt normal, og at det vil gjøre han til en reflektert og flott pappa, at du gleder deg til å se han sammen med det lille nurket.

 

Neste gang er det du som får et anfall av panikk og han som må trøste seg

[Anonym bruker]

Det høres jo absolutt lovende ut dette her:) Mannen har bare fått litt panikk, ikke noe galt i det:) Man tenker mye når man skal få barn, jeg også gjorde det. Vi sluttet på pilla, da jeg ble gravid kom "sjokket". økonomi osv. At han tenker er jo helt normalt. Når du ble gravid med din første hadde du sikkert dine tanker du også?? Kanskje til og med du fikk litt panikk:) La ting roe seg, si til han at alt vil gå bra og at han vil bli en fantastisk pappa. "Trøst" han, støtt han og ikke minst forstå han. Det er ikke alltid det bare er vi mødre som trenger støtte når ett barn er på vei, mannen kan også trenge å ha noen som sier at "kjære, alt vil gå så bra". Fortrenge dette er ingen vits. Det sier seg selv at dere må forholde dere til det. Men du kan jo la ting synke litt inn før du begynner å handle klær, planlegge hva barnet ditt skal bli, pusse opp soverommet osv- satt litt på spissen. Ta det litt etter litt:) dere har ennå litt tid å forberede dere på det som kommer:) Han ønsker nok barnet like mye som deg:)

 

I dette huset hadde jeg din manns rolle, og min kjære din rolle for flere år tilbake. Jeg fikk panikk fra en annen verden:) men alt ordnet seg, jeg måtte bare få ut panikken min. Flott at din kjære faktisk ønsker å dele disse tankene sine med deg, ros han for det å snakk sammen i tiden fremover:)

 

Lykke til:)

 

Mia