Jeg er blitt alenemor..

[Anonym bruker]

Jeg som lovte meg selv å ALDRI bli det! Jeg er oppvokst med bare min mor, og en fraværende far, og har vel egentlig savnet en far ganske mye. Derfor lovte jeg meg selv å aldri utsette mitt barn for dette..

Også nå, tre måneder etter fødselen, er kjæresten min gått fra meg etter TI åR. Ti år ut av vinduet! Greit, vi har slitt lenge, så jeg burde kanskje sett det komme.

Når jeg fikk vite at jeg var gravid, tenkte jeg at klart klarer jeg dette alene om jeg vil, og abort var ikke en mulighet overhodet. Var kjempeglad.

Nå sitter jeg og tenker på om det beste for babyen min hadde vært om jeg hadde valgt noe annet, om jeg var egoistisk som valgte å få henne.. Og jeg får så dårlig samvittighet for dette.

Men alt virker så uoverkommelig.. Takler jeg alt alene? Tar meg i å være desperat etter ny kjæreste, selv om sex ikke er aktuelt på leenge for meg..

Uff.

Er det noen der ute som har noen oppmuntrende ord til meg, blir jeg veldig takknemlig..

[LoveDove]

Det er få ord som trøster i en sånne situasjon, men jeg håper du klarer å se fremover og kose deg med den lille, selv om det er vondt. Det er nok ikke noen god idé å være desperat etter kjæreste, for du har nok godt av å være alene en stund. En vakker dag kommer det garantert en mann som setter pris på deg, men akkurat nå må du fokusere på babyen og tilbringe masse tid med dine aller nærmeste venner og familie. Håper du klarer å se lyst på livet. Stor klem til deg!

[Anonym bruker]

Jeg ble vel ikke frivillig alenemor, men enke.

MEN noe kan jo sammenlignes. En sitter jo igjen alene på mange måter. Følelser opp og ned i mente etter en fødsel og starten på det man tror er et vidunderlig liv på mange måter.

Man klarer seg, som regel. Det har gått overraskende bra, man setter jo minstemann foran alt uansett og hverdagen går fryktelig fort unna når man først setter i gang med den.

Stå på, du klarer dette. Se på hverdagsglimtene og du vil klare deg helt fint. Selvfølgelig, enkelte dager er mye tøffere enn andre. Sykdom, en som ikke vil spise, bhg start og det ruller på seg.

Da må man bare se det gode i det som skjer og kommer seg videre og opp neste dag!

[Anonym bruker]

Takk for svar.. Nei, det er få ord som trøster, men godt å få "snakket" om det, i det minste.. Også er det godt å få råd, faktisk. Jeg er jo ikke alene om å oppleve dette, tror jeg..

 

Jo, babyen gjør meg glad, men jeg klarer ikke la være å tenke på om det hadde vært til hennes beste om jeg ikke hadde fått henne.. Og det får jeg så dårlig samvittighet for. Føler meg helt råtten som kan tenke noe sånt. Ikke minst veldig uselvstendig.

 

HI

[LoveDove]

Vet du, mine foreldre var av og på hele oppveksten min, og jeg har bodd mesteparten av tiden med bare mamma, dog med et knallgodt forhold til pappa. Det største problemet var ustabiliteten med at de var av og på og kranglet mye mens de bodde sammen. Det minste problemet var å ha mamma som var alenemor den tiden hun var det. Enda mindre hadde problemet vært hvis de gjorde det slutt før jeg ble stor nok til å oppfatte kaoset.

 

Nå er jeg voksen og har fantastiske steforeldre som gjør begge mine foreldre lykkelige. Den dagen jeg blir mamma er barna mine velsignet med til sammen hele seks flotte besteforeldre, og det syns jeg er en flott tanke. Så selv om det er vondt for deg nå, kommer ikke jenta di til å ta noen skade av det, og det å ikke bli født hadde ikke vært noe bedre. Ikke alt blir som planlagt alltid, men det ordner seg likevel.

[Anonym bruker]

Det er få ord som trøster i en sånne situasjon, men jeg håper du klarer å se fremover og kose deg med den lille, selv om det er vondt. Det er nok ikke noen god idé å være desperat etter kjæreste, for du har nok godt av å være alene en stund. En vakker dag kommer det garantert en mann som setter pris på deg, men akkurat nå må du fokusere på babyen og tilbringe masse tid med dine aller nærmeste venner og familie. Håper du klarer å se lyst på livet. Stor klem til deg!

 

Ingen har godt av å være alene lenge. Men "desperat" bør man ikke være, Man kan godt date, men kunne skille klinten fra hveten. Rart hvordan menn med kjærlighetssorg blir rådet til å date, mens forlatte damer blir rådet til å være singel, frustrert og alene i mange år siden det gjør så godt for dem... Det gjorde det ihvertfall ikke for meg som har vært alene i 3 år. Fikk ikke fred i sjelen før jeg fant min samboer.

[Anonym bruker]

hei,

jeg satt akkurat sånn som deg og tenkte jeg var egoistisk som fikk sønnen min. Men snu litt på tankegangen og tenk: hadde du klart å ta abort?

Det går seg til, har vært alene siden fødsel og nå er han 7 mnd ikke noe kontakt med bf da bf ikke vet hva han skal gjøre...men kunne ikke vært foruten sønnen min. Det kommer til å gå bedre

[LoveDove]

Det er få ord som trøster i en sånne situasjon, men jeg håper du klarer å se fremover og kose deg med den lille, selv om det er vondt. Det er nok ikke noen god idé å være desperat etter kjæreste, for du har nok godt av å være alene en stund. En vakker dag kommer det garantert en mann som setter pris på deg, men akkurat nå må du fokusere på babyen og tilbringe masse tid med dine aller nærmeste venner og familie. Håper du klarer å se lyst på livet. Stor klem til deg!

 

Ingen har godt av å være alene lenge. Men "desperat" bør man ikke være, Man kan godt date, men kunne skille klinten fra hveten. Rart hvordan menn med kjærlighetssorg blir rådet til å date, mens forlatte damer blir rådet til å være singel, frustrert og alene i mange år siden det gjør så godt for dem... Det gjorde det ihvertfall ikke for meg som har vært alene i 3 år. Fikk ikke fred i sjelen før jeg fant min samboer.

 

Nei, man skal ikke være krampeaktig alene, men jeg mener det er lurt å få litt perspektiv på ting og ikke lete panisk etter ny mann. Jeg snakker på ingen måte om å vær alene i åååårevis, men å være alene noen måneder etter et så langt forhold tror jeg de fleste har veldig godt av. Alle er forskjellige, men jeg kjente veldig på at det var godt å få litt avstand før nytt forhold da jeg ble singel for noen år siden. Men det er selvfølgelig sunt å date etter hvert, og klaffer det så klaffer det. For øvrig mener jeg at nøyaktig det samme gjelder for menn.

[Gjest eelis+kian ♥]

Det er vel aldri lurt å hoppe rett inn i et nytt forhold etter at det blir slutt i det første. Men å være alene lenge er sikkert ikke godt for noen.

 

Jeg fikk sønnen min alene, og slet tidvis med de samme tankene som deg. I dag er han 2,5 år, og jeg kan si at han absolutt ikke har lidd noen nød. Han bor hos meg, og er hos pappaen sin annen hver helg og en dag i uken. Han elsker pappaen sin, og han elsker mammaen sin. Han kjenner jo ikke til noe annet, så dette er helt naturlig for han.

 

Barn har ikke vondt av å vokse opp som skilsmissebarn, med mindre bruddet er veldig tøft. Mine foreldre skilte seg da jeg var så liten at jeg ikke engang husker det, men jeg har alltid hatt det godt. Har et supert forhold til begge mine foreldre i dag.

 

Jeg er enda alene, og det går så fint atte. Vi klarer vel å skifte lyspærene våre selv

[Anonym bruker]

Hei.

Vil bare si at du er ikke alene. Selv har jeg blitt alenemor uten å ønske det selv. Samboeren min gjennom syv år bedro meg fra jeg var 3 mnder på vei med nr 2, men dette fant jeg først ut i januar dog etter nok av mistanke!

 

Han flyttet ut delvis i høst, og når nr 2 var kommet og jula var forbi var alle klær og han ute. Ganske forferdelig situasjon. Men jeg jobber med meg selv for at vi skal forbli gode venner, noe alle parter står på for da. Men ingen drømme situasjon.

 

Ingenting annet her i verden har jeg ønsket mer enn en familie, og nå har den raknet. Klarer ikke akkurat glede meg over flere besteforeldre ol som ei over her snakker om. Jeg ser på gru på at noen andre skal ta med seg mine barn på opplevelser som jeg skulle vært med på. For er jo ikke akkurat for andre jeg satte dem til verden.

 

Ja du kommer nok som meg og andre til å takle å være alene. Tiden vil hjelpe oss på vei

Skjønner desperasjonen for ny kjæreste, vi ønsker vel ingen i bunn og grunn å leve alene. Kanskje med tiden så dukker det opp en ny

 

Men ikke ha dårlig samvittighet for babyen din. Jeg skjønner tankene, jeg satt et helt svangerskap alene og gråt, og var livredd for at jeg skulle få en kraftig depresjon av hele greia. Men den vesle har gitt meg gnist og jeg tror at med tiden vil det bli bedre. Jeg må bare komme meg ut, og ikke minst få snakket med venner om situasjonen. Kanskje det er noe du bør vurdere og, snakke med noen?!

Vi går hos familievernkontoret for å få tankene ut og satt ord på følelsene.

[LoveDove]

Ingenting annet her i verden har jeg ønsket mer enn en familie, og nå har den raknet. Klarer ikke akkurat glede meg over flere besteforeldre ol som ei over her snakker om. Jeg ser på gru på at noen andre skal ta med seg mine barn på opplevelser som jeg skulle vært med på. For er jo ikke akkurat for andre jeg satte dem til verden.

 

Jeg forventer egentlig ikke at noen skal glede seg over flere besteforeldre, men som skilsmissebarn har jeg lært meg å sette pris på det. Vil bare forklare at barnet ikke tar noen skade av dette.

[Anonym bruker]

Det er få ord som trøster i en sånne situasjon, men jeg håper du klarer å se fremover og kose deg med den lille, selv om det er vondt. Det er nok ikke noen god idé å være desperat etter kjæreste, for du har nok godt av å være alene en stund. En vakker dag kommer det garantert en mann som setter pris på deg, men akkurat nå må du fokusere på babyen og tilbringe masse tid med dine aller nærmeste venner og familie. Håper du klarer å se lyst på livet. Stor klem til deg!

 

Ingen har godt av å være alene lenge. Men "desperat" bør man ikke være, Man kan godt date, men kunne skille klinten fra hveten. Rart hvordan menn med kjærlighetssorg blir rådet til å date, mens forlatte damer blir rådet til å være singel, frustrert og alene i mange år siden det gjør så godt for dem... Det gjorde det ihvertfall ikke for meg som har vært alene i 3 år. Fikk ikke fred i sjelen før jeg fant min samboer.

 

Nei, man skal ikke være krampeaktig alene, men jeg mener det er lurt å få litt perspektiv på ting og ikke lete panisk etter ny mann. Jeg snakker på ingen måte om å vær alene i åååårevis, men å være alene noen måneder etter et så langt forhold tror jeg de fleste har veldig godt av. Alle er forskjellige, men jeg kjente veldig på at det var godt å få litt avstand før nytt forhold da jeg ble singel for noen år siden. Men det er selvfølgelig sunt å date etter hvert, og klaffer det så klaffer det. For øvrig mener jeg at nøyaktig det samme gjelder for menn.

 

Så hvis man finner noe man forelsker seg i og har utrolig god kjemi med, som tar vare på deg osv, så skal du avvise ham fordi du BøR være alene? Rart perspektiv, som jeg også fikk slengt midt i fleisen da jeg ble alene...

[Anonym bruker]

Det er få ord som trøster i en sånne situasjon, men jeg håper du klarer å se fremover og kose deg med den lille, selv om det er vondt. Det er nok ikke noen god idé å være desperat etter kjæreste, for du har nok godt av å være alene en stund. En vakker dag kommer det garantert en mann som setter pris på deg, men akkurat nå må du fokusere på babyen og tilbringe masse tid med dine aller nærmeste venner og familie. Håper du klarer å se lyst på livet. Stor klem til deg!

 

Ingen har godt av å være alene lenge. Men "desperat" bør man ikke være, Man kan godt date, men kunne skille klinten fra hveten. Rart hvordan menn med kjærlighetssorg blir rådet til å date, mens forlatte damer blir rådet til å være singel, frustrert og alene i mange år siden det gjør så godt for dem... Det gjorde det ihvertfall ikke for meg som har vært alene i 3 år. Fikk ikke fred i sjelen før jeg fant min samboer.

 

Nei, man skal ikke være krampeaktig alene, men jeg mener det er lurt å få litt perspektiv på ting og ikke lete panisk etter ny mann. Jeg snakker på ingen måte om å vær alene i åååårevis, men å være alene noen måneder etter et så langt forhold tror jeg de fleste har veldig godt av. Alle er forskjellige, men jeg kjente veldig på at det var godt å få litt avstand før nytt forhold da jeg ble singel for noen år siden. Men det er selvfølgelig sunt å date etter hvert, og klaffer det så klaffer det. For øvrig mener jeg at nøyaktig det samme gjelder for menn.

 

Så hvis man finner noe man forelsker seg i og har utrolig god kjemi med, som tar vare på deg osv, så skal du avvise ham fordi du BøR være alene? Rart perspektiv, som jeg også fikk slengt midt i fleisen da jeg ble alene...

 

Nå er ikke jeg den som skrev dette. Men skjønner utsagnet. Det jeg tror er at det ikke nødvendigvis er så lurt å kaste seg inn i noe nytt for fort heller. Men la situasjonen man er i roe seg litt før. Kan kanskje være lett å bruke noen for å komme seg videre og.

 

Jeg er anonym #10 og vil bare si at jeg er glad jeg ikke er min eks som etter snart 9 mnder skal bygge videre på et forhold som har blomstret opp fra utroskap med ei som knapt har smakt på livet.. hoho.. kjenner at jeg gleder meg til å ta tiden til bruk og etterhvert kanskje møte en som vil være sammen med meg.