Et forferdelig valg.. Jeg klarer ikke å velge.

[Anonym bruker]

Mannen til mitt barn og jeg gikk fra hverandre for 2 1\2 år siden.

Jeg ble hodestups forelsket i en tidligere kjæreste. Følelsene for ham er fortsatt tilstede, i stor grad.

Mitt forhold til barnefar hadde gått dårlig over en lengre periode.

Han har en sterk personlighet.

 

Vi har hele tiden holdt god kontakt, BF, og jeg. Truffet hverandre opptil flere ganger i uken pga barnet vårt. Og han kjemper intenst om å få meg tilbake.

Jeg savner det at vi levde sammen som en familie, og bare gå turer i nabolaget og at barnet vårt slipper å ha skilte foreldre m.m.

Men, savner ikke han som person. Savner ikke han dersom barnet mitt og jeg er på ferie etc.

Men, blir sjalu mtp han med ei annen.

Jeg aner ikke hva han gjør når vi ikke er sammen, og det har jeg ingenting med.

 

Så er det han andre. Han som er ved min side i tykt og tynt, som får blodet til å bruse i årene mine. Som elsker meg selv på mine verste dager.

Som bare venter på å få dele livet med oss.

Opplevde ikke å bli elsket i tunge stunder av min eks. han bare fnøys av slikt og tok seg en guttetur.

 

Men det er vanskelig mtp han nye også. Fordi det gnager meg at sønnen min ikke får vokst opp med to som elsker han så intenst høyt som vi gjør.

Min nye vil helt klart være fantastisk med ham, men selvfølgelig ikke få like sterke bånd som en mor og far har.

 

Jeg klarer virkelig ikke bestemme meg, og jeg har det vondt.

Blir evig takknemlig for råd og hjelp.

[Gjest Jenta til Henrik]

Huff, den er ikke enkel..

 

Hva om du kan få en henvisning til en psykolog? Da vil du få hjelp til å få orden på tankene og følelsene dine, og du vil få satt ting i perspektiv.

 

Klem til deg

[Anonym bruker]

høres jo ut som du ikke hadde det så bra med din x.

noen ganger er det bedre at mor og far lever hver for seg.

å bo sammen med noen bare for barnet vil det ikke komme noe godt utav

[Anonym bruker]

Du gir jo "svaret" selv. Barnefar var kynisk og fnøs av deg, mens han du nå er kjæreste med er varm, omsorgsfull, får hjertet til å banke osv. Greit at du savner å være en "familie" - men det er jo nettopp det du kan skape med din nye? Hvis barnefar er så god far, vil han følge opp denne rollen helt uavhengig av om dere er i et kjæresteforhold eller ikke. Kan hende bør du være alene er periode, for å sortere tankene dine.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke valget ser vanskelig ut i det hele tatt jeg! Når man har valgt å få barn sammen så burde man holde sammen selvom de helt store følelsene ikke er der. Så lenge man klarer og være venner og ikke krangle forran barna osv så mener jeg at man som foreldre burde sette seg selv til siden og barna først!

 

Nei flytt sammen med barnefar igjen og ikke forvent bare rosenrøde dager der kjærligheten er på topp hele tiden. Ett samliv er basert på mye mer enn det og det er opp og nedturer i alle forhold. Barnet ditt fortjener og vokse opp sammen med mamman og pappan sin!

 

Slike kvinnfolk eller mannfolk som velger den helt store kjærligheten forran familielivet med bio far/mor er utrolige egoistiske og dårlige foreldre!

[Anonym bruker]

Husk at du gikk ifra barnefar av en grunn, den grunnen vil nok dukke opp igjen om dere blir sammen igjen. Hvis det var et veloverveid valg den gangen, så synes jeg du skal stå ved valget du har tatt den gangen du gikk ifra han.

[Gjest Jenta til Henrik]

Jeg synes ikke valget ser vanskelig ut i det hele tatt jeg! Når man har valgt å få barn sammen så burde man holde sammen selvom de helt store følelsene ikke er der. Så lenge man klarer og være venner og ikke krangle forran barna osv så mener jeg at man som foreldre burde sette seg selv til siden og barna først!

 

Nei flytt sammen med barnefar igjen og ikke forvent bare rosenrøde dager der kjærligheten er på topp hele tiden. Ett samliv er basert på mye mer enn det og det er opp og nedturer i alle forhold. Barnet ditt fortjener og vokse opp sammen med mamman og pappan sin!

 

Slike kvinnfolk eller mannfolk som velger den helt store kjærligheten forran familielivet med bio far/mor er utrolige egoistiske og dårlige foreldre!

 

Seriøst?

[Anonym bruker]

Jeg er ikke enig i siste taler, som mener at foreldre bør holde sammen nesten uansett. Når det er sagt, er det ikke muilg å gi noe fasitsvar på hva du skal velge. Poenget er at om barnefar fikk deg til å føle deg verdiløs og lite satt pris på, og han løsning i tunge stunder var å ta seg en guttetur - virker det ikke som om det er en optimal mann å satse på for fremtiden. Kan hende har barnet ditt godt av å leve med en mann som også tar ansvar i tunge stunder. Jeg levde 14 år med det som må betegnes som en "vanskelig" mann, nettopp fordi vi fikk et felles barn. Etter å ha levd kjærlighetsløst de siste 9 årene, tok jeg tilslutt ansvar og skilte meg. Jeg har etter dette truffet en fantastisk mann som jeg har giftet meg med, og vi teller snart fem barn. Livet før og etter kan ikke sammenlignes. Og ikke minst vet jeg at jeg er en MYE bedre mor, når jeg lever i et forhold der jeg har det godt og blir respektert. Så uten å kjenne mer til bakgrunnen til deg og barnefaren - bør du tenke deg godt om og hvordan du ønsker å leve resten av livet ditt. Det er mitt råd til deg.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke valget ser vanskelig ut i det hele tatt jeg! Når man har valgt å få barn sammen så burde man holde sammen selvom de helt store følelsene ikke er der. Så lenge man klarer og være venner og ikke krangle forran barna osv så mener jeg at man som foreldre burde sette seg selv til siden og barna først!

 

Nei flytt sammen med barnefar igjen og ikke forvent bare rosenrøde dager der kjærligheten er på topp hele tiden. Ett samliv er basert på mye mer enn det og det er opp og nedturer i alle forhold. Barnet ditt fortjener og vokse opp sammen med mamman og pappan sin!

 

Slike kvinnfolk eller mannfolk som velger den helt store kjærligheten forran familielivet med bio far/mor er utrolige egoistiske og dårlige foreldre!

 

Gud så patetisk du er. Du må virkelig ha et forferdelig forhold til far til dine barn, men fortsatt leve sammen med ham.

Jeg misunner deg ikke.

 

Og hi. Jeg er i en lignende situasjon. Jeg valgte å gå ifra bf. Er man ikke lykkelig sammen, vil det gå ut over barna.

[Vogndilla]

Barna har det mye bedre med skilte foreldre enn foreldre som ikke er lykkelige sammen, utifra det du skriver tror jeg nok ikke du og barnefaren vil få et veldig lykkelig liv sammen.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke valget ser vanskelig ut i det hele tatt jeg! Når man har valgt å få barn sammen så burde man holde sammen selvom de helt store følelsene ikke er der. Så lenge man klarer og være venner og ikke krangle forran barna osv så mener jeg at man som foreldre burde sette seg selv til siden og barna først!

 

Nei flytt sammen med barnefar igjen og ikke forvent bare rosenrøde dager der kjærligheten er på topp hele tiden. Ett samliv er basert på mye mer enn det og det er opp og nedturer i alle forhold. Barnet ditt fortjener og vokse opp sammen med mamman og pappan sin!

 

Slike kvinnfolk eller mannfolk som velger den helt store kjærligheten forran familielivet med bio far/mor er utrolige egoistiske og dårlige foreldre!

 

Siste avsnitt kunne du spart deg for. I det hele tatt så virker det som du sitter med fasiten på det perfekte familieliv...?? Jeg er ikke blandt de som er villig til å gi opp alt og ofre alt for mine barn, det "får holde" at jeg elsker dem over alt på jord, gjør mitt beste som forelder, og tar vare på både barnet OG meg selv. De som "ofrer alt" for barna ser jeg for meg at lett kan bli kontrollerende i barnas liv, og ende opp som bitre fordi barna gjør ukloke valg og man tenker som så at man har ofret alt for dem så er det dette man får til takk... ikke at jeg sitter med fasiten heller, men synes virkelig ikke man skal ofre alle sine personlige interesser for barnet. Når det er sagt så bor jeg sammen med barnefar her i huset så ikke at jeg føler meg truffet på noe vis.

 

Men når det er sagt- jeg synes det er værre om dere flytter sammen igjen, og du HI finner ut at dette ikke fungerer, mens dere gir barnet et håp om en spleiset familie igjen, og IGJEN må bryte, samtidig som du da har mistet den varme og omsorgsfulle kjæresten du har nå, som både du og barnet ditt har knyttet seg til.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke valget ser vanskelig ut i det hele tatt jeg! Når man har valgt å få barn sammen så burde man holde sammen selvom de helt store følelsene ikke er der. Så lenge man klarer og være venner og ikke krangle forran barna osv så mener jeg at man som foreldre burde sette seg selv til siden og barna først!

 

Nei flytt sammen med barnefar igjen og ikke forvent bare rosenrøde dager der kjærligheten er på topp hele tiden. Ett samliv er basert på mye mer enn det og det er opp og nedturer i alle forhold. Barnet ditt fortjener og vokse opp sammen med mamman og pappan sin!

 

Slike kvinnfolk eller mannfolk som velger den helt store kjærligheten forran familielivet med bio far/mor er utrolige egoistiske og dårlige foreldre!

Himmel og hav for en overforenkling av vanskelig tema, og ikke minst en ekstrem respektløshet overfor de tusenvis av foreldrene som har valgt å gå fra hverandre. Jeg håper virkelig du lever i et bedre forhold enn jeg mistenker tatt ditt "råd" i betrakning.

[Anonym bruker]

Takk for svar og meninger rundt dette.

Det jeg slites med er vel om jeg skal ha det ok resten av livet og leve med BF og barnet vårt ha begge foreldrene sammen.

Eller om jeg skal leve med min store kjærlighet som gir meg lykke, støtte og kjærlighet.

 

Jeg hadde selvsagt ikke revurdert dette dersom BF viste seg å være en dass. Han har sine gode sider, men også dårlige.

[Bee&Alie]

Jeg synes ikke valget ser vanskelig ut i det hele tatt jeg! Når man har valgt å få barn sammen så burde man holde sammen selvom de helt store følelsene ikke er der. Så lenge man klarer og være venner og ikke krangle forran barna osv så mener jeg at man som foreldre burde sette seg selv til siden og barna først!

 

Nei flytt sammen med barnefar igjen og ikke forvent bare rosenrøde dager der kjærligheten er på topp hele tiden. Ett samliv er basert på mye mer enn det og det er opp og nedturer i alle forhold. Barnet ditt fortjener og vokse opp sammen med mamman og pappan sin!

 

Slike kvinnfolk eller mannfolk som velger den helt store kjærligheten forran familielivet med bio far/mor er utrolige egoistiske og dårlige foreldre!

 

Erru seriøs damen? Er ikke det siste der fryktelig respektløst ovenfor alle de super flinke foreldre som valgte å gå fra hverandre? Er det ikke sånn at når foreldrene er lykkelige, så er barna det også? Og om foreldrene holder sammen bare for barna.. hva lærer barna om kjærlighet?

 

Jeg kan selv si at som barn er det IKKE gøy å bo i et hjem med foreldre som sliter. Med en mor som aksepterer alt, når du egentlig kunne ønske hun hadde nok bein i nesen til å prøve å være lykkelig. Mine foreldre er fortsatt sammen, men alt jeg håpte på da jeg var liten var å se min mor lykkelig. Om det så betydde skilsmisse så var det greit for meg!

 

Så mitt råd er: Gå for lykken og kjærligheten!

[Anonym bruker]

Jeg mener at som gode rollemodeller for barna så skal man ikke bli i et forhold for enhver pris for å vise barna at det er ok å bli behandlet som dritt, at det er ok å være verdiløs og at det er ok å ikke ha kjærlighet i livet sitt. Som gode rollemodeller så viser man at det er bra å stå opp for seg selv, at man skal ikke være i forhold der man føler seg verdiløs og at man skal ikke la seg tråkke på.

Om barnefar hadde tatt sitt ansvar seriøst så hadde han vært en god rollemodell og behandlet mor til sine barn med respekt, omtanke, empati og kjærlighet. Når man ikke gjør det så er du en god rollemodell ved å vise at man trenger ikke å la seg bli behandlet på den måten!

 

Ikke gå tilbake!

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke valget ser vanskelig ut i det hele tatt jeg! Når man har valgt å få barn sammen så burde man holde sammen selvom de helt store følelsene ikke er der. Så lenge man klarer og være venner og ikke krangle forran barna osv så mener jeg at man som foreldre burde sette seg selv til siden og barna først!

 

Nei flytt sammen med barnefar igjen og ikke forvent bare rosenrøde dager der kjærligheten er på topp hele tiden. Ett samliv er basert på mye mer enn det og det er opp og nedturer i alle forhold. Barnet ditt fortjener og vokse opp sammen med mamman og pappan sin!

 

Slike kvinnfolk eller mannfolk som velger den helt store kjærligheten forran familielivet med bio far/mor er utrolige egoistiske og dårlige foreldre!

 

Gud så patetisk du er. Du må virkelig ha et forferdelig forhold til far til dine barn, men fortsatt leve sammen med ham.

Jeg misunner deg ikke.

 

Og hi. Jeg er i en lignende situasjon. Jeg valgte å gå ifra bf. Er man ikke lykkelig sammen, vil det gå ut over barna.

 

Der tar du veldig feil gitt. Jeg er gift med mannen i mitt liv og vi elsker hverandre høyt. Har felles respekt og felles mål her i livet.

Men jeg mener at man ikke skal gi opp bare pågrunn av bagateller og at man skal gjøre alt for å holde sammen når man har felles barn! Om det da er lite følelser, lite respekt osv så må det jobbes med, isteden for å gi opp. Og om man må jobbe med det i flere år, så er det verdt det for at barna skal ha sine foreldre sammen.

 

Ja jeg mener man er veldig dårlige foreldre når man setter sin egen lykke forran det at barna skal få ha begge sine foreldre sammen.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke valget ser vanskelig ut i det hele tatt jeg! Når man har valgt å få barn sammen så burde man holde sammen selvom de helt store følelsene ikke er der. Så lenge man klarer og være venner og ikke krangle forran barna osv så mener jeg at man som foreldre burde sette seg selv til siden og barna først!

 

Nei flytt sammen med barnefar igjen og ikke forvent bare rosenrøde dager der kjærligheten er på topp hele tiden. Ett samliv er basert på mye mer enn det og det er opp og nedturer i alle forhold. Barnet ditt fortjener og vokse opp sammen med mamman og pappan sin!

 

Slike kvinnfolk eller mannfolk som velger den helt store kjærligheten forran familielivet med bio far/mor er utrolige egoistiske og dårlige foreldre!

 

Gud så patetisk du er. Du må virkelig ha et forferdelig forhold til far til dine barn, men fortsatt leve sammen med ham.

Jeg misunner deg ikke.

 

Og hi. Jeg er i en lignende situasjon. Jeg valgte å gå ifra bf. Er man ikke lykkelig sammen, vil det gå ut over barna.

 

Der tar du veldig feil gitt. Jeg er gift med mannen i mitt liv og vi elsker hverandre høyt. Har felles respekt og felles mål her i livet.

Men jeg mener at man ikke skal gi opp bare pågrunn av bagateller og at man skal gjøre alt for å holde sammen når man har felles barn! Om det da er lite følelser, lite respekt osv så må det jobbes med, isteden for å gi opp. Og om man må jobbe med det i flere år, så er det verdt det for at barna skal ha sine foreldre sammen.

 

Ja jeg mener man er veldig dårlige foreldre når man setter sin egen lykke forran det at barna skal få ha begge sine foreldre sammen.

Det var heldigvis et noe mer nyansert innlegg enn du hadde tidligere i dag. Jeg tror få foreldre mener det er "enkelt" å gå i fra hverandre - og om de så tar dette valget, er ikke det ensbetydende med at man er en dårlig forelder!! Selv var jeg en dårlig mor i mange av de årene jeg bodde med mannen jeg var gift med og far til mitt første barn. Han hadde aggresjons-og rusproblemer og behandlet meg dårlig. Jeg ønsket så innmari å være sånn forelder som du beskriver, som er ansvarlig og jobber med problemene. Men det må være to som ønsker å jobbe sammen - og er det en dårlig forelder, kan det være at den gode faktisk må bryte for å fortsette å være en god forelder. Jeg står for at jeg mener din holdning overfor skilte foreldre er respektløs og umoden.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke valget ser vanskelig ut i det hele tatt jeg! Når man har valgt å få barn sammen så burde man holde sammen selvom de helt store følelsene ikke er der. Så lenge man klarer og være venner og ikke krangle forran barna osv så mener jeg at man som foreldre burde sette seg selv til siden og barna først!

 

Nei flytt sammen med barnefar igjen og ikke forvent bare rosenrøde dager der kjærligheten er på topp hele tiden. Ett samliv er basert på mye mer enn det og det er opp og nedturer i alle forhold. Barnet ditt fortjener og vokse opp sammen med mamman og pappan sin!

 

Slike kvinnfolk eller mannfolk som velger den helt store kjærligheten forran familielivet med bio far/mor er utrolige egoistiske og dårlige foreldre!

 

Signerer denne!

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke valget ser vanskelig ut i det hele tatt jeg! Når man har valgt å få barn sammen så burde man holde sammen selvom de helt store følelsene ikke er der. Så lenge man klarer og være venner og ikke krangle forran barna osv så mener jeg at man som foreldre burde sette seg selv til siden og barna først!

 

Nei flytt sammen med barnefar igjen og ikke forvent bare rosenrøde dager der kjærligheten er på topp hele tiden. Ett samliv er basert på mye mer enn det og det er opp og nedturer i alle forhold. Barnet ditt fortjener og vokse opp sammen med mamman og pappan sin!

 

Slike kvinnfolk eller mannfolk som velger den helt store kjærligheten forran familielivet med bio far/mor er utrolige egoistiske og dårlige foreldre!

 

Erru seriøs damen? Er ikke det siste der fryktelig respektløst ovenfor alle de super flinke foreldre som valgte å gå fra hverandre? Er det ikke sånn at når foreldrene er lykkelige, så er barna det også? Og om foreldrene holder sammen bare for barna.. hva lærer barna om kjærlighet?

 

Jeg kan selv si at som barn er det IKKE gøy å bo i et hjem med foreldre som sliter. Med en mor som aksepterer alt, når du egentlig kunne ønske hun hadde nok bein i nesen til å prøve å være lykkelig. Mine foreldre er fortsatt sammen, men alt jeg håpte på da jeg var liten var å se min mor lykkelig. Om det så betydde skilsmisse så var det greit for meg!

 

Så mitt råd er: Gå for lykken og kjærligheten!

 

høres ut som familien jeg har vokst opp med!! Jeg ønsket virkelig at mor skulle gå fra far. Og den dagen hun begynte å finne seg i alt, husker jeg ennå. jeg likte det IKKE! Foreldrene mine separerte seg i fjor. Mor har i ettertid sagt hun holdt sammen med far fordi hun trodde det var best for barna, men at hun innser nå at det var en tabbe, hun skulle gått tidligere... og når til og med hennes egne barn sier de ønsker at de går fra hverandre, da burde de i hvert fall tenkt over saken...

HI, håper du tenker på det samme, at foreldrene holder sammen, er ikke alltid det beste for barna. I hvert fall ikke om de merker at dere ikke er så glad i hverandre. (ja vet du er glad i han nå, men det dabber nok ENNå mer av med tiden og det blir vanskeligere å holde ut uten kjærlighet etter hvert...)

[khm]

Jeg synes ikke valget ser vanskelig ut i det hele tatt jeg! Når man har valgt å få barn sammen så burde man holde sammen selvom de helt store følelsene ikke er der. Så lenge man klarer og være venner og ikke krangle forran barna osv så mener jeg at man som foreldre burde sette seg selv til siden og barna først!

 

Nei flytt sammen med barnefar igjen og ikke forvent bare rosenrøde dager der kjærligheten er på topp hele tiden. Ett samliv er basert på mye mer enn det og det er opp og nedturer i alle forhold. Barnet ditt fortjener og vokse opp sammen med mamman og pappan sin!

 

Slike kvinnfolk eller mannfolk som velger den helt store kjærligheten forran familielivet med bio far/mor er utrolige egoistiske og dårlige foreldre!

 

Gud så patetisk du er. Du må virkelig ha et forferdelig forhold til far til dine barn, men fortsatt leve sammen med ham.

Jeg misunner deg ikke.

 

Og hi. Jeg er i en lignende situasjon. Jeg valgte å gå ifra bf. Er man ikke lykkelig sammen, vil det gå ut over barna.

 

Der tar du veldig feil gitt. Jeg er gift med mannen i mitt liv og vi elsker hverandre høyt. Har felles respekt og felles mål her i livet.

Men jeg mener at man ikke skal gi opp bare pågrunn av bagateller og at man skal gjøre alt for å holde sammen når man har felles barn! Om det da er lite følelser, lite respekt osv så må det jobbes med, isteden for å gi opp. Og om man må jobbe med det i flere år, så er det verdt det for at barna skal ha sine foreldre sammen.

 

Ja jeg mener man er veldig dårlige foreldre når man setter sin egen lykke forran det at barna skal få ha begge sine foreldre sammen.

Så det finnes ikke gråsoner i den tankegangen din, bare fordi man velger å gå ifra hverandre er man en dårlig far/mor!? Så du kaller altså det at man ikke er glad i hverandre, at man ikke føler kjærlighet for en bagatell? Jøss litt av ett syn du har på livet, være sammen å bare være venner! Nå skriver du at man kan jobbe med det som har med følelser å gjøre, mens isted skreiv du at man kan da bo sammen å bare være venner for barna sin del...hva mener du egentli siden du prater litt rundt deg selv?

Jeg har ett liv, å vil leve det til det fulle, for er jeg lykkelig er barna mine lykkelig, de er ikke lykkelige å sitte i ett forhold der de ser at mor og far sliter, at det er sånn forhold skal være...null kjærlighet. Tror du er en sånn som ville beskyttet barna dine ihjel, det har de iallefall ikke godt av. Jeg gikk ifra barnemor, for der var alt dødt, å ville ikke sitte der bare pga av barnet, for da hadde jeg ødelagt mer for lillejenta mi.

Jeg har funnet lykken å har ett barn på vei med min nye samboer, for der vet jeg at jeg vil være å at følelsene ikke vil dø...dette er noe man kansje ikke finner ut tidlig i livet. Men ifølge deg finnes det ikke gråsoner å du skjærer alle over en kam...at du kaller meg en dårlig far tar jeg veldig personlig å mener du har veldig lite argumenter for den snevre tankegangen din. Heldigvis er det ikke mange som er enig med deg, for jeg synes personlig du er en dårlig forelder som ville utsatt barna dine for smerten ved å vokse opp i ett kjærlighetsløst hus. For de merker det, de er smarte...i motsetning til mange voksne.

[Flate pupper]

Slike kvinnfolk eller mannfolk som velger den helt store kjærligheten forran familielivet med bio far/mor er utrolige egoistiske og dårlige foreldre!

 

Ganske drøy påstand av deg å slenge ut, synes jeg... Ser absolutt ingen sammenheng mellom å velge kjærlighet og være dårlige foreldre, tvert imot kan det være den beste løsningen i noen tilfeller.

[Flate pupper]

Slike kvinnfolk eller mannfolk som velger den helt store kjærligheten forran familielivet med bio far/mor er utrolige egoistiske og dårlige foreldre!

 

Ganske drøy påstand av deg å slenge ut, synes jeg... Ser absolutt ingen sammenheng mellom å velge kjærlighet og være dårlige foreldre, tvert imot kan det være den beste løsningen i noen tilfeller.

 

Teite quoter, altså!! Den øverste paragrafen er da altså fra noen over her...