*Inspirert* Hva er det verste som har hendt deg?

[Anonym bruker]

Hos meg var det at jeg ble voldtatt det verste som hadde skjedd meg i hele mitt liv.

Når datteren min var 8 uker gammel og havna på sykehuset med nyrebekkenbetennelse og veldig høy feber, var det det aller verste som noen gang hadde hendt! Da betød ikke det andre noenting!

[Anonym bruker]

Kan ikke akkurat sammenliknes med ditt, men det verste jeg har gjort er å bli det jeg ble. Har så vondt i magen og gruer meg alvorlig mye til jeg skal på jobb i dag, har mer lyst til å bare grine. Orker ikke gå å legge meg en gang kvelden før jeg skal på jobb, for da føles det som så kort tid til jeg skal dit... Lever for fridagene mine, og den dagen jeg får meg en annen jobb. Det er vondt å ha det sånn også

[Anonym bruker]

Å miste babyen min...kan ikke bli mye værre dessverre:(

[Anonym bruker]

Jeg som opplevde ran i den andre linken.

Det var en voldsom opplevelse og hardt å få høre at livet mitt ikke betø noen ting, men totalt sett er det noe av det beste som har hendt meg.

Jeg ble mye mobbet og utestengt. Etter denne hendelsen viste plutslig alle hvem jeg var og jeg fikk en form for heltestatus som totalt forandret livet mitt. Det hender at det værste viser seg å bli det beste.

[Anonym bruker]

At mamma tok selvmord. Kommer aldri til å tilgi henne for det

[Anonym bruker]

Kan vel si at det å miste faren min kommer i den kategorien. Sammen med det føyer den utroe samboeren min som nå har blitt eks seg. Tråkka så ned og ført så bak lyset er lite hyggelig.

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd ganske mye i livet mitt, men det aller værste var når forloveden min døde (og pappan til førstemann).

 

Trodde aldri man kunne ha det så vondt..

[Anonym bruker]

Det verste som har skjedd var da vi fikk beskjed om at vår nydelige baby ikke kunne leve.

 

Det å få beskjeden var faktisk verre enn når h*n faktisk døde, det å miste alt håp om å få beholde det du elsker høyere enn livet, var og er umenneskelig!

[Anonym bruker]

Jeg er heldig som aldri har mistet noen som står meg nær, selv besteforeldrene mine lever og er godt over 90 år.

 

Men jeg kunne fort ha mistet det ene barnet mitt og det er det verste jeg har opplevd. Fødselen var så tøff og da de endelig fikk brutt henne løs med makt var hun helt livløs og pustet ikke. Den følelsen når de løp avgårde med henne for å prøve få liv i henne unner jeg ingen, jeg klarte ikke puste.

 

De fikk heldigvis liv i henne, og hun ble ikke hjerneskadet! At den røffe behandlingen skadet henne kroppslig så hun er erklært 30% invalid og resten av sitt liv må ta hensyn til et handikap ble så utrolig ubetydelig. Folk sier de ikke kan forstå hvor greit jeg har akseptert skadene hennes uten sinne og bitterhet, men en stund trodde jeg at jeg ikke skulle få beholde henne i det hele tatt. Da spiller ikke et lite handikap noen rolle altså.

[Anonym bruker]

Huff, så mye grusomt

Det verste jeg har opplevd da vi skulle flykte til Norge, jeg var bare 10 år, men kan huske det som om det var igår det hadde skjedd. Vi skulle krysse grenser ut ifra hjemmelandet som var ledet av en diktatur. Vi måte løpe så fort vi kunne og gjemme oss bak trær og steiner for at vi ikke skulle bli skutt. Det ble masse skytting på oss og kan forsatt ikke forstå hvordan hele familien kom uskadde av det.

Det var en annen familie som skulle komme en time etter oss. De ble drept alle sammen.

 

Det andre var da jeg fikk beskjed på UL at babyen min har en hjertefeil som viste seg at jordmoren som tok UL hadde hjernefeil fordi hun hadde vist ikke sett det helt riktig. Men her har vi fått en perfekt smart gutt

[Anonym bruker]

Som tiåring ble jeg truet med kniv mot halsen til å utføre oralsex. Han kom ikke særlig langt med akten pga andre msk som kom og reddet meg fra situasjonen, men det hele gav meg store problemer med menn og angst. Ellers så har jeg opplevd mye men jeg er heldig som har alle mine nærme. Jeg føler med dere som har mistet noen, det må være helt forferdelig

[BettyBoob]

At mamman min tok livet sitt for 4 år siden på min sønns 2 årsdag. Savner henne bare mer og mer, og spesielt nå når jeg venter barn i gjen.

[Anonym bruker]

Å bli mobbet i 9 År pÅ barneskolen. Planla Å ta selvmord første gang i 4. klasse, men det ble ikke noe av siden jeg ikke fant ut hvordan jeg kunne gjennomføre det uten at foreldrene mine skjønte det...

[HvittHus]

Å miste et barn i dødfødsel var utrolig vanskelig, men det har i langtidsperspektiv vært verre Å fÅ en kreftsykdom som ga meg senskader som gjorde meg varig ufør.

[Anonym bruker]

Tja...Ikke så mye fysiske ting, men mentale har jeg mer enn nok av.. En ridetur i fjellet i tidlig ungdom med eii veninne hvor jeg ble fysisk og mentalt jaget av to voksne menn som ville innvie meg i sexens mystiske verden. De prøvde å dra meg inn på rom, de red foran og bak meg på tur og stilte intime spørsmål og kom med slibrigheter. At ingen andre så noe var et under, selv ikke venninna mi skjønte omfanget. Og da jeg etter et par år endelig åpner meg til en person jeg stolte på (en mannlig lærer) og samtidig forteller at jeg har mistet all tillit til menn så ender han en flere måneder lang connection med å si at han er kåt på meg, skal gå fra kona si og vil jeg skal komme til han så han kan utforske meg. Resten av skoleåret gikk med på å prøve å unngå denne mannen(noesom var vanskelig siden han var min lærer), og det ødela den lille resten jeg hadde av tillit til menn.

Når man i tillegg har vokst opp med en far som har tatt fra en alt av selvtillit så man tror alt som skjer er ens egen feil er ikke veien så lang til starten på et selvmord. Bunnen ble vel nådd da jeg sto på kanten av ei bru og alvorlig vurderte å hoppe etter flere måneder med selvskading.

 

Skal sies at jeg i dag har et fantastisk liv, en herlig mann og verdens skjønneste barn, så livet kan faktisk snu når man minst venter det

[☆☆☆]

Jeg kan faktisk ikke komme på noe. Livet mitt har bestått av opp- og nedturer slik som med folk flest, men jeg har ikke en spesiell negativ hendelse som utmerker seg som vendepunkt i livet på noen måte.

 

Av de mindre kan det nevnes å miste bestemoren min (påkjørt av fyllekjører, var frisk som en fisk i utg. punktet) og å få beskjed om at vi ikke kunne få barn på egen hånd. Begge disse tingene gikk hardt inn på meg, men jeg tror ikke de forandret livet mitt på lenger sikt.

[Anonym bruker]

Å fÅ ME.

[detverkeribakhodet]

det verste som har skjedd meg var da min 9 dager gamle jente på 2 kg utviklet hjertesvikt og holdt på å dø

[Anonym bruker]

Da jeg vokste opp, bodde min farmor i samme huset. Hun var på en måte tryggheten i hverdagen. Mamma og pappa jobbet mye, og hun var alltid tilgjengelig, hadde tid til å prate, til å høre på spilleleksene mine og en klem når jeg trengte den. Hun døde mens jeg studerte, hadde vært borte i 6 mnd og hun døde dagen før jeg kom hjem. Det å komme hjem, og kjøkkenet hennes var tomt er det verste jeg har vært med på. Jeg får tårer i øynene hver gang jeg tenker på det, og det er 10 år siden.

 

Hun var 80 år og ikke sprek, så det burde ikke kommet som et sjokk, men det gjorde det for meg. Og jeg vet jeg er heldig som ikke har opplevd verre ting!!