Er så lei av dette humøret!!!

[Anonym bruker]

Er det bare meg?

 

Vi har jo alle våre opp og nedturer, sånn psykisk sett. Men MAKEN til humørsvingninger skal man lete lenge etter.. Jeg er kommet til uke 24 nå.

 

Plutselig kan jeg finne på å ligge og grine og bekymre meg over fremtiden.

Jeg er plutselig bekymret for at forholdet En GANG skal ryke (Ja, har dere hørt noe så teit... Vi har det jo fantastisk sammen akkurat nå..) Bør kanskje slutte å lese alle BiM historiene, for der er det nok av historier som kan sette et hormontroll ut av spill...) Jeg bor ganske langt fra familien min, så det er også noe jeg kan finne på å grine og bekymre meg over. Jobb er noen ganger et STORT ork. Andre ganger er det helt topp.

 

Hjelpede meg for ei humørbombe jeg er. Det er nok meg selv som legger mest merke til det, men jeg blir så trøtt og sliten av alle tankene og av meg SELV!!

 

Da jeg vet at dette nok er noe som har med hormonene å gjøre, så prøver jeg å skåne kjæresten fra det, men han ser jo at noe er galt, stakkar. Det får jeg også dårlig samvittighet for. Og han trøster, stakkar.

Andre dager kan jeg stråle om kapp med sola.

 

åååRH jeg blir så irritert på meg selv! Kan jeg ikke bare være som jeg pleier!!

 

Måtte bare få ut litt frustrasjon... Hååååper det er noen som har det som meg, og at jeg ikke bare er et håpløst tilfelle..

[Alva♂️♂️♂️♀️]

I mine tre første svangerskap må jeg ærlig innrømme at jeg så litt skjevt på slike som deg. De som liksom skulle være så proppfull av hormoner at de ikke klarte å kontrollere humøret sitt. Hallo... må jo være mulig å ta seg sammen!? Veeeel, jeg fikk (heldigvis kanskje?) spise den utrolig feite kamelen i meg da jeg gikk med nr 4 og ble en hormonbombe selv, hehe... Klarte jo knapt nok å henge med i svingene på humøret mitt. Men det passer til ungen da, vesla har et temperament som ikke ligner grisen

[Anonym bruker]

Hehe, beklager at jeg ler, men i ettertid er jo sånt ganske komisk..

 

Husker tilbake til da jeg ventet førstemann.. var ikke uvanlig at pappaen fant meg gråtende eller litt ustabil

 

En gang han kom hjem fra jobb så fant han meg nede i kjelleren hvor jeg stod og gråt fordi den ene bikkja hadde prøvd å stikke av litt før på dagen og jeg synes det var sååå pinlig at det hadde kommet noen folk fordi og sett dette.. og da mislikte jeg bikkja sterkt en liten stund

 

Søstra hans hadde en tedens til å begynne å gråte og hive skiver vegg i mellom om de ikke ble akkurat sånn som hun ville

 

Og ja, at humøret svingte fort, var også ganske vanlig..

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Er det bare meg?

 

Vi har jo alle våre opp og nedturer, sånn psykisk sett. Men MAKEN til humørsvingninger skal man lete lenge etter.. Jeg er kommet til uke 24 nå.

 

Plutselig kan jeg finne på å ligge og grine og bekymre meg over fremtiden.

Jeg er plutselig bekymret for at forholdet En GANG skal ryke (Ja, har dere hørt noe så teit... Vi har det jo fantastisk sammen akkurat nå..) Bør kanskje slutte å lese alle BiM historiene, for der er det nok av historier som kan sette et hormontroll ut av spill...) Jeg bor ganske langt fra familien min, så det er også noe jeg kan finne på å grine og bekymre meg over. Jobb er noen ganger et STORT ork. Andre ganger er det helt topp.

 

Hjelpede meg for ei humørbombe jeg er. Det er nok meg selv som legger mest merke til det, men jeg blir så trøtt og sliten av alle tankene og av meg SELV!!

 

Da jeg vet at dette nok er noe som har med hormonene å gjøre, så prøver jeg å skåne kjæresten fra det, men han ser jo at noe er galt, stakkar. Det får jeg også dårlig samvittighet for. Og han trøster, stakkar.

Andre dager kan jeg stråle om kapp med sola.

 

åååRH jeg blir så irritert på meg selv! Kan jeg ikke bare være som jeg pleier!!

 

Måtte bare få ut litt frustrasjon... Hååååper det er noen som har det som meg, og at jeg ikke bare er et håpløst tilfelle..

 

Kjenner meg ganske godt igjen ja, har også familien langt unna, et halvt Norge unna og det er oftest den som tipper meg over hormonkanten...

[Anonym bruker]

I mine tre første svangerskap må jeg ærlig innrømme at jeg så litt skjevt på slike som deg. De som liksom skulle være så proppfull av hormoner at de ikke klarte å kontrollere humøret sitt. Hallo... må jo være mulig å ta seg sammen!? Veeeel, jeg fikk (heldigvis kanskje?) spise den utrolig feite kamelen i meg da jeg gikk med nr 4 og ble en hormonbombe selv, hehe... Klarte jo knapt nok å henge med i svingene på humøret mitt. Men det passer til ungen da, vesla har et temperament som ikke ligner grisen

 

Før jeg ble gravid tenkte jeg også at det var litt ekstremt å gå og skylde på hormonene hvis man hadde en dårlig dag. Men herregmingodegud -Jeg bøyer meg i støvet... Jeg tok feil! :-S

 

Jeg gidder ikke å ha det sånn, for jeg vet med meg selv at jeg ikke pleier å oppføre meg sånn til vanlig :-S

 

Og ja, som #3 sier så er det hele også litt komisk. Synes bare det er litt slitsomt :-P Begynne å grine fordi man bommer på søppeldunken liksom... (Det var riktignok en klatt med deig da...)

 

Jeg må vel heller bite meg i det :-P Har ingen andre plager, så.. Meeen har hørt noen si "Som mor, så barn". Da blir jeg faktisk litt bekymret :-S

 

Tar gjerne imot tips! Yoga har jeg fått anbefalt av en venninne, så det akter jeg å prøve :-)

[Anonym bruker]

I mine tre første svangerskap må jeg ærlig innrømme at jeg så litt skjevt på slike som deg. De som liksom skulle være så proppfull av hormoner at de ikke klarte å kontrollere humøret sitt. Hallo... må jo være mulig å ta seg sammen!? Veeeel, jeg fikk (heldigvis kanskje?) spise den utrolig feite kamelen i meg da jeg gikk med nr 4 og ble en hormonbombe selv, hehe... Klarte jo knapt nok å henge med i svingene på humøret mitt. Men det passer til ungen da, vesla har et temperament som ikke ligner grisen

 

Før jeg ble gravid tenkte jeg også at det var litt ekstremt å gå og skylde på hormonene hvis man hadde en dårlig dag. Men herregmingodegud -Jeg bøyer meg i støvet... Jeg tok feil! :-S

 

Jeg gidder ikke å ha det sånn, for jeg vet med meg selv at jeg ikke pleier å oppføre meg sånn til vanlig :-S

 

Og ja, som #3 sier så er det hele også litt komisk. Synes bare det er litt slitsomt :-P Begynne å grine fordi man bommer på søppeldunken liksom... (Det var riktignok en klatt med deig da...)

 

Jeg må vel heller bite meg i det :-P Har ingen andre plager, så.. Meeen har hørt noen si "Som mor, så barn". Da blir jeg faktisk litt bekymret :-S

 

Tar gjerne imot tips! Yoga har jeg fått anbefalt av en venninne, så det akter jeg å prøve :-)

 

#5 var HI...