Hadde dere orket en sånn jobb?

[Anonym bruker]

Skal på jobbintervju til uka. Det jeg foreløpig vet, er at det dreier seg om en ungdom på 17 år som er autist/psykisk utviklingshemmet. Det er to på jobb døgnet rundt. Det er en del vold, som medfører at en må bruke makt/tvang. En meget krevende jobb.

 

Hadde dere orket en sånn jobb? Evt. er det noen her som jobber med lignende?

[Anonym bruker]

Har jobbet med en autist i mange år (jobber ikke der nå). Vi var 4 som jobbet i turnus. 1 uke på jobb, en uke bakvakt og 2 uker fri.

 

Dette var en autist med svært mange tvangstankerog lite språk. Han bodde i eget hus så når vi var på vakt så bodde vi, og sov, i huset.

Det var ikke vold i bildet, men veldig mye tvangstanker, ritualer og slike ting.

 

Det er svært strenge regler for bruk av tvang og alt av tvang skal rapporteres inn så det tror jeg ikke du skal bekymre deg så mye over. Vi hadde feks. aldri lov til å hente h*n hjem med tvang. Vi kunne oppmuntre og forsøke å overtale, men aldri tvinge. Vi kunne avlede ol. men aldri tvang. Tvang er ALLTID siste utvei.

 

Spennende jobb, det er helt sikkert.

[Anonym bruker]

Hadde ikke orket det hvis det var vakter på kveld og helg.

[Anonym bruker]

Nei, jeg hadde ikke klart det. Har ei vennine som har en autistisk sønn, han er 16 år. Fysisk en mann og dessverre ganske aggressiv, ille nok når han slår med sitt eget hode i veggen (!), men har skjedd at han ble voldelig mot omsorgspersoner også.

 

Denne jobben sliter deg ut.

[Anonym bruker]

Nei, ihvertfall ikke i en stor stillingsprosent.

[LuksusLiv]

Nei, det hadde jeg ikke. Bruk av tvang tar på, både psykisk og fysisk. Hadde ikke klart det i lengden, kun for korte perioder.

[Anonym bruker]

Nei, jeg tviler på om det er noe for meg. Jeg vet at dette er en jobb man kan bli (fort) utslitt av. Og det med at det er en del vold inne i bildet gjør meg negativ. Jeg er ikke redd, men jobber til vanlig på en avd der det hender det dukker opp noen som er voldelige. Og etter noen få uker begynner man å kjenne det kraftig på kroppen.

 

Jeg forstod det som at man måtte gå fysisk til verks når personen ble aggressiv.

 

Hi

[Anonym bruker]

Godt å høre deres meninger, for har en mistanke om at jeg muligens kan bli tilbudt jobben. Men, jeg har tre barn, og orker ikke å slite meg totalt ut på jobb.

 

Det er utlyst en del stillinger, så mistenker at det er en del gjennomtrekk. Forståelig nok.

 

Hi

[Anonym bruker]

Fler?

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet med voksne autister der det var mye utagering, selvskading og låsninger. Det gikk ikke en dag uten at jeg skrev skademelding på jobb, eller at vi måtte trå til fysisk. Enten for å hindre en bruker i å skade seg selv eller i å skade en kollega. Det var en utrolig givende jobb på mange vis, men det var vanvittig fysisk krevende og jeg var rett og slett ikke fysisk sterk nok til f. eks løfte en bruker ut av et fotgjengerfelt vedkommende la seg ned i, eller holde igjen en bruker som prøvde å kaste seg ned trappa.

 

Jeg måtte slutte etter et par år, men jeg angrer ikke. Det var en jobb der jeg lærte utrolig mye, ikke minst om meg selv. Man ble på en måte vandt til det å bli kløpet, slått, sparket og bitt på jobb, men det er en jobb som krever mye av deg, aller mest mentalt, og det er ikke en jobb for alle.

[Anonym bruker]

Ja, som sagt så får vi noen innimellom der jeg jobber nå som er voldelige. Og det er spennende på en måte, men samtidig så kjenner jeg at jeg er lettet når de ikke er der mer. Men, dette er voksne da. Om det er mulig å kommunisere ordentlig med denne personen er viktig for meg. For om det ikke er mulig å kommunisere i særlig stor grad, så er det nok ikke noe for meg tror jeg.

 

Hi

[Ikkenonick]

Mannen min jobber med slikt nå, men ikke begrenset til en person, har jobber i hovedsak på to forskjellige og har et par andre han kan jobbe på. Dette er tenåringer som bor på institusjon.

 

Han elsker jobben sin, jeg for min del skjønne rikke at noen kan orke å jobbe med slikt:)

Så vi er jo alle forskjellige!

[Gjest Antarctica]

Venninna mi gjodre det i mange år, helt til brukeren hun hadde ansvar for døde. Hun trivdes kjempegodt. Jeg spurte henne en gang om hun ikke måtte være veldig tålmodig for å jobbe i det yrket (hun er vernepleier). "Nei, men veldig sta", sa hun. Regner med det betyr at man må gjøre mange av de samme tingene tusenvis av ganger for å få inn en OK rutine. Men det koker vel ned til hva slags type menneske man er sjøl. Da han døde, syntes hun det var en stor sorg, men hun var gled for de årene hun hadde vært til stede i hans liv og vært med på å gjøre det bedre.

[Anonym bruker]

Jobbet med det samme i 3 år. Skal aldri tilbake.. Kjempe gøy i starten men deffinitivt ikke noe man orker livet ut. Bortkasta år som kunne blitt brukt på noe som jeg kunne skaffet erfaring i innenfor ett yrke jeg kunne tenkt meg å jobbe livet ut.