Dere som har født før

[Anonym bruker]

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal formulere dette spørsmålet... Lurer på om dere kan dele litt erfaringer om reaksjoner i etterkant av fødsel, både like etter, og etter en stund. Merker at jeg var ganske " høy " like etter fødsel, og så glad for at det var over at jeg " dreit" i at det var en brutal opplevelse. Nå, merker jeg at både en del minner og en del ting jeg ikke husker plager meg en del, og jeg greier liksom ikke å legge det bort. Noen som kan si litt om egne reaksjoner i etterkant?

[Anonym bruker]

Jeg hadde veldig behov for å snakke med mannen min om første fødsel. Han fortalte, også om ting jeg ikke husket, og jeg fortalte om mine opplevelser. Dette drev vi på med i månedsvis. Jeg fikk en ganske kraftig fødselsdepresjon, men tror nok at denne kverningen var bra for min mentale helse. Mye bearbeiding. Ellers er det bare tidens tann som blekner minnene (og flere fødsler )

[Ikkesåallerværst]

Jeg vet heller ikke helt hvordan jeg skal formulere meg

 

Rett etter fødsel var jeg ganske på siden av meg selv, og fortsatt i sjokk over smertene. Desverre måtte jeg også sy en del, og ble like sjokkert over at smertene ikke var over, og at jeg måtte holde ut slike smerter.

 

Når jeg kom til barsel var jeg fortsatt i sjokk, men gikk liksom på autopilot. Jeg husker at jeg tenkte at fødselen var et mareritt, men siden "alle" sa det var normalt, så tenkte jeg at det sikkert var meg det var noe galt med. Prøvde liksom å si til meg selv at det var bare å ta seg sammen og forsøke glemme. Men jeg gjorde jo ikke det. Slet mye med flashback de første månedene, og det gikk et døyt år før jeg ikke tenkte på fødselen hver dag. Jeg spurte mannen min tusen spørsmål om fødselen i ukesvis, snakket med jordmor flere ganger, og med helsesøster. Jeg har ikke snakket så mye med venner, fordi jeg takler dårlig å høre andres historier og å få sammenligninger med min fødsel kontra andres. Det ble hvertfall gradvis bedre, men jeg vet ikke helt om jeg noensinne kommer "helt over" det...

[Anonym bruker]

Jeg synes fødselen var fryktelig lang og utmattende. Faktisk så var jeg så utkjørt etterpå at jeg var lite interessert i ungen, hadde på mange måter nok med meg selv. Synes det tok nesten et halvt år å komme meg, føle meg litt energisk igjen.

[Gjest Antarctica]

Jeg var ved alle fødslene interessert i ungen etterpå, og i følge alle leger og jordmødre var de tingene som skjedde ikke uvanlige eller farlige på noe vis. Men å føde er en stor og dramatisk hendelse, og det går nesten ikke an å være forberedt på at virkeligheten er så tøff. Og "moten" om at alt skal være naturlig og at smertestillende medikamenter er ut, er i alle fall ikke med på å motivere kvinner til å få flere barn.

[Anonym bruker]

Jeg og var veldig "høy" etter fødsel. Ville at mannen skulle fortelle om det hele tiden, og ville høre at jeg hadde gjort en god jobb, at jeg hadde vært flink osv. Følte at jeg kunne gjøre alt i hele verden, og alt var annerledes enn før. Etter kanskje 9 mnd bleknet de tankene litt etter litt, og jeg ble på en måte meg selv igjen. Var vel egentlig bare fryktelig stolt tror jeg:)

[Anonym bruker]

min 1. tanke etter fødselen var: er det deg? (om babyen) var så overrasket over at det var akkurat han som hadde vært 9 mnd i magen min...

min 2. tanke var: du blir desverre enebarn....

 

de par første dagene på barsel var jeg lei meg fordi jeg var så misunnelig på de andre barseldamene på rommet mitt. de var så god form virket det, vagget ikke, hadde vært på do ( nr to) allerede osv osv.

 

forresten så tror jeg ikke babyen min skal bli enebarn alikevel

[Anonym bruker]

Be om at legen din eller jordmor går igjennom epikrisen etter fødselen. Denne har de begge to tilgang til. Du får da kanskje besvart en del spørsmål.. Har gjort dette selv

[Anonym bruker]

Frem til jeg ble gravid igjen hadde jeg ingen problemer med de tingene som skjedde under første fødsel, men da begynte jeg å tenke på en del av tingene. Derfor fikk jeg tilsendt papirene fra første fødsel og gikk gjennom dem med jordmoren og fikk forklaring på en del ting. Det var en ting som skjedde som ikke var skrevet nedi papirene, men det husket jeg selv og fikk forklaring på det også og beskjed om at det var liten sannsynlighet for at det skulle skje igjen. Det skjedde riktignok igjen, men jordmoren som var med under fødselen var veldig oppmerksom på det så det ble et mye mindre problem likevel.

[Anonym bruker]

Rett etter fødselen var jeg i toppform!

Følte meg super og alt var bra.

Rask grei fødsel.

Etter ei natt med eksrem varme på romme og liiite søvn var det noe helt anna.

Veit ikke hva som skjedde egentlig, jeg bare grein.

Unge strevde med å ta puppen, jeg følte meg halt misbrukt av alle de ørten forskjellige dameme som var innom rommet mitt og skulle "hjelpe" meg med amminga...

Var på sykehuset i 5 dager og det ble bare verre og verre..

Neste gang sakl jeg hjem RASKT og heller få hjelp av ei venninne om det trengs.

[Anonym bruker]

Jeg var rett og slett ganske høy på mitt eget ego etter første fødsel... hehe... fødselen var langdrøy og tøff, og jeg fikk enormt med skryt av jordmødre, leger og min egen mann etterpå.

Totalt førte dette til at jeg egentlig la bort det som hadde vært kjipt underveis og har fortalt de som har spurt at det var en fin fødsel selv om den var lang og det var litt komplikasjoner underveis.

 

Det er egentlig først nå når jeg er gravid på ny at jeg har begynt å tenke mer over det som var fælt underveis.

[Bondejenta]

Eg har fødd fire born og alle skulle vere "den siste"! Det er rart kor fort ein gløymer. Men for "the record": Eg er FERDIG!!! Johoo! Eg var også "høg" på lykke, men so snart eg kom heim til galskapen der, so kom eg ned på jorda rimeleg fort

[Gjest eelis+kian ♥]

Jeg var også ganske høy på meg selv like etter fødselen, og følte at jeg kunne klare alt i verden. Og det hjalp jo ikke akkurat at jordmødrene kalte meg Superkvinnen Jeg hadde en veldig enkel fødsel, uten noen komplikasjoner eller revning.

 

Jeg var altså i god form etterpå, men jeg hadde et veldig behov for å fortelle gud og hvermann om fødselen, hehehe. Mamma var med på sykehuset, og det har vært fint å snakke med henne om det jeg husker og ikke husker. Legen min er en skikkelig dott, så han ville ikke gi meg epikrisen, men legen din kan kanskje gjøre det? Vil tro det er fint for å bearbeide følelsene du sitter med

[Anonym bruker]

Til eelis+kian

 

Så vidt jeg vet kan ikke legen din nekte deg innsyn i dine journaler. Ofte er det lurt å lese den sammen med fagpersoner som de ovenfor har nevnt for få mest mulig ut av det.

 

Fant denne for oslo universitetssykehus:

 

Oslo universitetssykehus benytter elektronisk pasientjournal i tillegg til at det oppbevares gamle papirjournaler i arkivene. Du har rett til innsyn i din journal og til å få utlevert kopi av alle dokumentene i journalen. Du har også rett til å få utlevert loggen over hvem som har lest din journal.

Ved utskriving fra sykehuset utarbeider legen i den behandlende avdelingen en sykdomsrapport (epikrise) som kan sendes til fastlegen. Denne er en del av journalen som du kan få kopi av. Dersom du ikke forstår faguttrykkene kan du be fastlegen din om hjelp.

Ønsker du å få kopi av egen journal og /eller loggen, sender du brev til:

Oslo universitetssykehus HF

Rikshospitalet

Postboks 4950 Nydalen

0424 Oslo

 

Beklager å vike fra trådstarters tema, men kjente jeg ble provosert da legen din nektet deg innsyn

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, damer! Ser det er mange forskjellige erfaringer. Jeg har født to ganger og merker nå noe av det samme denne gangen som forgje gang. En enorm lettelse for at det er over, for så så å bli ganske så lei meg og plaget av Flash-back, selv om begge fødslene har vært av det ukomliserte slaget, og både mann og jormødre har gitt positive tilbakemeldinger. Jeg syns i grunn at det er ganske vanskelig å være sårbar, jeg takler det rett og slett dårlig. Jeg er vanligvis av det ganske så sterke og selvstendige slaget, og merker at jeg ikke vil at noen skal se meg utenfor og svak. Da er det jo også vanskelig for familie og venner å vise den omsorgen og oppmerksomheten som jeg føler at jeg trenger.

Må nok gå noen runder med meg selv nå, og prøve å snakke litt mer med mannen min i alle fall om opplevelsene. Ikke særlig lett det heller når han er overarbeidet og småsyk... :-(

[Anonym bruker]

Etter første fødsel ble jeg kvalm av å prate om fødselen, i flere måneder etterpå.

 

Grudde meg skrekkelig til 6 ukerskontrollen i ettertid, og hadde ikke sex på et halvt år! Gråt faktisk etter første gangen jeg endelig turte å ha sex. Og jeg er IKKE den som tar lett til tårene til vanlig. Og enda hadde jeg ikke hatt en særlig traumatisk fødsel, men jeg opplevde den som tøff og vanskelig selv.

 

Prat masse om fødselen. Ta kontakt med føden og hør om du kan få prate med jordmoren. Evt. med jordmoren på din helsestasjon. Skriv opp alt du vil spørre om - så glemmer du det ikke. Jeg hadde i grunn mange spørsmål før min andre fødsel, men turte ikke spørre.

 

Likevel fikk jeg en fantastisk andre fødsel Er kjempetakknemlig for den opplevelsen. Lykkelig rett og slett, for å ha opplevd en fødsel som fantastisk.