Må bare klage litt

[Anonym bruker]

Jeg er så lei av å ha vondt, og ikke fungere optimalt.

Har en medfødt ryggskade som bare har blitt verre og verre med åra.

Jeg kan ikke huske en dag som har vært smertefri siden jeg var 10 år.

Ryggsmerter som pga overbelastning går over i smerter i bein og armer, som gjør at jeg spenner meg og derfor får smerter i skuldre og nakke, som igjen gir meg enorm hodepine nesten hver eneste dag.

 

Jeg jobber ikke for tiden (selv om drømmen er å faktisk kunne fungere på jobb jeg blir gal av å bare være hjemme)

Går til behandlinger et par ganger i uka men så langt hjelper det ikke, Legen "kjefter" på at jeg bruker kroppen for mye og strekker meg for langt.

Men jeg er 100% alene med to bhg barn og ene har diagnose som gjør at h*n er fysisk krevende å ta seg av. Huset må vaskes og med min økononomi som så vidt går rundt siden jeg ikke klarer å jobbe har jeg ihvertfall ikke råd til å få noen til å vaske for meg om legen syntes det er aldri så lurt å gjøre det.

 

Jeg føler meg som en virkelig taper, skilt alenemor som ikke klarer noen ting.

Jeg må spise de første smertestillende i det jeg står opp av sengen, og tar de siste før jeg legger meg. Jeg er alltid utslitt fordi mellom et barn som er våken hver natt og dytter, sparker, ligger oppå meg ja i hele tatt ikke ligger i ro. Og smertene er det ikke mye søvn man får.

Og nei sovemedisin er jo ikke noe alternativ da siden jeg må klare å ta meg av barna.

Hverdagen går med til å sove litt om mulig, møter grunnet det ene barnet og behandlinger.

Jeg har lite familie og det som jeg har hatt av venninner er nå bekjente på det det beste. Naturlig nok siden jeg i flere år har hatt minimal mulighet til å være med på noen ting.

Jeg føler at livet mitt bare forsvinner av sted og er en evig kamp for å holde hodet over vannet.

Barna er min store glede men også min sorg, de er glade barn som vet de har en mamma som elsker de men jeg er smertelig klar over at det er så mye de misser fordi mamma ikke har råd eller fordi jeg har for mye smerter til å gjøre ting. Og fordi jeg har et barn som begrenser hva man kan gjøre spesielt når man er en person.

Jeg er lei av å gjøre alt jeg kan men når det kommer til stykket har jeg knapt klart å få vaska huset i løpet av uka.

Jeg går ikke rundt å snakker om at jeg lever med smerter eller hvordan jeg har det jeg er ganske privat og orker ikke være den som klager, og jeg vet at det er mange i det lille samfunnet som nok antar at jeg er bare er en lat alenemor som utnytter systemet for de jeg ikke gidder å jobbe.

 

Om jeg ikke finner noen behandlinger som virker for ryggen vil jeg antaglisvis ikke klare å ta meg av det ene barnet om noen år og den tanken sliter på meg.

Jeg har innsett at om ting fortsetter som de er så vil jeg aldri finne en ny partner (jeg har overhode ikke noe å tilby et annet menneske) og jeg vil ha veldig vanskelig for å få nye bekjente og venner.

 

Jeg drømmer om et liv hvor jeg ikke har vondt hele tiden, jeg drømmer om et liv hvor jeg er tilbake i jobb og har mennesker rundt meg. Mennesker som ikke er knyttet til at de ansvarspersoner rundt barnet mitt, eller mennesker som jeg betaler (psykiater,fysioterapaut,lege )

Om å ha et faktisk liv ikke bare se dagene forsvinne forbi.

Hvor jeg vet barna mine får det de trenger og ikke trenger å tenke på om det å være med meg faktisk er det beste for barna mine. Om jeg klarer å gi de nok.

 

Dette innlegget var ikke for å få råd jeg har et system rundt meg for å råde meg for det ene og det andre, jeg bare har et behov for å sette ord på at jeg er sliten et sted hvor andre faktiske person kan se det.

Jeg er ikke alltid så negativ, det er bare noen dager innimellom hvor summen av å være sliten, ensom og å ha vondt er vanskeligere å bære en andre.

Nå skal jeg prøve å finne på noe med barna mine og glemme det negative

[ღTyrkiskPepperღ]

Synes synd i deg. Får du ingen avlastning av barnefaren? Du kan jo få avlastning fra barnevernet, helgehjem eller hva det heter. Har en venninne som har det til sine barn, hver 3 helg.

Håper inderlig at du en dag vil bli kvitt smertene dine og at du får leve det livet du ønsker. Mange gode klemmer til deg

[Anonym bruker]

Jeg har vært litt småsur i dag pga bekkensmerter og pga den bevegelsesfriheten og søvnen jeg føler jeg har blitt frarøvet de siste ukene, og glemte helt disse smertene og plagene mens jeg leste innlegget ditt. Jeg vil derfor bare si:

 

Sender deg en stooor sympati-klem!!!

[Anonym bruker]

Jeg tror som nr 2 her at du kvalifiserer til avlastning. Begge barna kunne ha vært hos avlastningsforeldre f eks hver 4. helg. Det kunne jo være et flott supplement for dem, og en mulighet til å bare slappe helt totalt av for deg! Snakk med helsestasjonen, så kan de hjelpe til med å henvise deg. Det er barnevernet som gir dette tilbudet, samt et annet tilbud som heter støttekontakt. Det kan du også søke om til det barnet som trenger mest, eller til begge. Da får de mer voksenkontakt, meningsfylte aktiviteter i de timene det gjelder, og du selv kan kanskje slippe å delta på enkelte aktiviteter som ikke er bra for ryggen din.

[Anonym bruker]

Jeg tror som nr 2 her at du kvalifiserer til avlastning. Begge barna kunne ha vært hos avlastningsforeldre f eks hver 4. helg. Det kunne jo være et flott supplement for dem, og en mulighet til å bare slappe helt totalt av for deg! Snakk med helsestasjonen, så kan de hjelpe til med å henvise deg. Det er barnevernet som gir dette tilbudet, samt et annet tilbud som heter støttekontakt. Det kan du også søke om til det barnet som trenger mest, eller til begge. Da får de mer voksenkontakt, meningsfylte aktiviteter i de timene det gjelder, og du selv kan kanskje slippe å delta på enkelte aktiviteter som ikke er bra for ryggen din.

 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå inn på innlegget mitt igjen, det var bare et behov for å få det ut og ikke stenge det inne. Noen ganger gjør det ting lettere å takle når man bare setter ord på det.

Jeg venter på avlastning for det barnet som har diagnose. Men vi har nå ventet siden desember og ting tar virkelig tid, dessverre. Jeg har passet på å høre hvordan det ligger an på hver eneste møte i det siste men får bare høre at det jobbes med.

H*n kan jo heller ikke ha hvem som helst som avlaster, det er viktig at det er noen som kan ta det diagnosen krever og som vet hva de går til og ikke blir borte igjen etter noen mnd.

Til andre barnet kan jeg ikke få avlastning her vi bor dessverre. Men samtidig gir det meg da muligheter til å gi det barnet opplevelser det dessverre ikke får da søskenet ikke takler forandringer, mye mennesker rundt og annet. Det gjør jo også at jeg kan komme meg ut å gjøre noe positivt sammen dette barnet og få nye inntrykk. Men som sagt, ting tar tid.

Bf er ikke i bildet, min ex mann bestemte at han ikke ønsket å være pappa lenger så han ble borte for noen år siden. Og familien hans valgte også bort barna.

Som sagt jeg har alt kontakt med PPT, Habliteringa, Helsestasjon, lege sånn i forhold til barnet med diagnose så jeg har søkt hjelp. eller kjempet for å få den hjelp barnet trenger. Nå har vi en diagnose og vi venter bare på at alt skal komme på plass men alt tar så himla lang tid. Allikevel det går framover.

Jeg driver også å kjemper litt med nav for å få til en praksisplass for meg slik at jeg kan få prøve meg i arbeidslivet igjen, ihvertfall deltid. For ryggsmertene trenger jeg å være i ro og ikke gjøre så mye men for den mentale helsa trenger jeg å føle at jeg deltar noe i samfunnet også og føle at jeg gjør nytte for meg.

Jeg håper at det skal ordne seg utover våren.

I går var bare en ekstrem tung dag, noen dager er ensomheten verre å bære en andre, men jeg har ihvertfall to flotte barn

 

Tusen takk for gode svar

 

HI