Noen sykepleiere her?

[Anonym bruker]

Jeg skal i nest siste praksis nå, på en lungeavdeling med hovedsaklig pasienter med lungekreft. Noen som har konkrete ting jeg bør vite før jeg starter denne praksisen? Tips på veien? Har lest litt om lungekreft.

[sjøsamen]

astma, kols, respirasjonssystemet generelt... syre/base bør du hvertfall kunne godt. pneumotoraks... tja, jeg tror jeg ville ha lest om sykdommer i repirasjonssystemet generelt Lykke til!!

[Anonym bruker]

Forklare meg lett om syre/base?

[Gjest UndrendeUllteppe]

Acidosisk og alkalosisk kompensasjon eller hva det nå het, er også greit å kunne.

 

Syre/base får du krongle deg gjennom pensum for å lære akkurat som oss andre :-P

 

(en annen måte å si (gud jeg husker ikke helt)

[Gjest UndrendeUllteppe]

Eh det der ble skrevet helt merkelig. Metabolsk alkalose og acidose skulle jeg frem til...oj oj...

[sjøsamen]

jeg tror ikke jeg skal gå inn på noe forklaring om syre/base, jeg klarer ikke å forklare det enkelt og med få ord rett og slett.... og etter forrige runde med "enkel undervisning" på jobb så skjønte jeg at dette må man enklest lese seg til. Men det vil jeg på det sterkeste oppfordre deg til å gjøre dersom du skal ha praksis på lungeavd, for det er noe de garantert forventer at du kan noe om Sett deg ut i solveggen i helga med lærebøker!! Lykke til

[Anonym bruker]

Syre/base er jo elementært i anatomifaget på sykepleien, og det har du vel hatt, HI?

 

Jeg tenker at du leser deg opp på de ulike lungesykdommer, og også kreftpleie. Da også den psykologien du trenger til dette. Kreftpasienter er omfattende.

 

Og f eks KOLS(som lungeemfysem), er en grusom sykdom, som gjør mye med en person. Panikk, angst og alt sånt følger med. Og kroppen og vettet er der, og har lyst til å leve og gjøre. Så er det pusten som ødelegger alt. Livslysten blir jo hemmet av dette, og det er faktisk forståelig.

 

Jeg har hatt en i familien(død nå, orket ikke mer av livet som det var og nektet å ta imot hjelp på slutten, for å klare å dø rett og slett) med emfysem, så jeg har virkelig sett det der på nært hold også privat.

 

Prat om døden er noe man bør beherske, og da utfra pasient og diagnose. Ikke bare trøst(eller der er vel lite mulighet til god nok trøst), men også vise forståelse for det, og aksept av at dette kan være personens ønske.

 

Jeg syns faktisk det er givende å jobbe med terminale/kreftsyke pasienter, men ser at det kan høres grotesk ut. å klare å gi dem noe verdifullt, noe utenom sykdommen, er gull verdt for både personen det gjelder og meg.

 

Jeg har faktisk et veldig klart minne fra min studietid og praksis, som lærte meg mye. En kreftpasient hadde fått smertestillende og kvalmestillende, og jeg fikk jobben med å sitte vakt den første halve timen etterpå. Og vi snakket altså om alt og ingenting. Pasienten smilte, fortalte om minner, familie, tradisjoner og det var en veldig fin samtale. En hel time varte den samtalen. Og pasienten ble paff da jeg sa det var gått en hel time Så kommer en sykepleier inn.... "hvordan haaaaar du det?" i en sørgelig tone, var første sykepleieren sa, med et sørgmodig blikk. uffff... Der hadde vi smilt og småledd, og så kommer det der. Tenk over at det ikke alltid er sorg, og trykk ikke ALLTID den syke ned i sorgen og kanskje depresjonen, når det sørgmodige ikke kommer fra pasienten selv! Denne pasienten døde bare en uke etter vår samtale...... Og en time med litt normalitet var vel nesten alt de siste ukene.... Og dette er det mange sykepleiere og andre som bør tenke over.

 

Dette var vel et lite sidespor, men for meg er dette så ekstremt viktig, for jeg ser hva det kan gjøre. Og en stor del av sykepleie, selv om mange ser ut til å tenke medisin i våre dager når de tenker sykepleie. Helhetstenkning heter det vel?

 

I dag jobber jeg med våre eldre.

[Anonym bruker]

Jeg har erfaring fra hj.tjeneste hvor vi gikk hjem til kols pasienter. Jeg er vant til pasienter som er veldig syke og klarer å få tanken deres over på andre ting en liten stund osv. Har også opplevd lungekreft på nært hold da min bestefar døde av dette for noen år tilbake.

Så jeg er ikke helt fersk da. Jobbet to år i hj.tjeneste før jeg startet på sykepleien. Men når noen mennesker dør, det takler jeg dårlig. Tar veldig lett til tårene og er generelt lettrørt! Håper ikke det hindrer meg i å bli en god sykepleier..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har erfaring fra hj.tjeneste hvor vi gikk hjem til kols pasienter. Jeg er vant til pasienter som er veldig syke og klarer å få tanken deres over på andre ting en liten stund osv. Har også opplevd lungekreft på nært hold da min bestefar døde av dette for noen år tilbake.

Så jeg er ikke helt fersk da. Jobbet to år i hj.tjeneste før jeg startet på sykepleien. Men når noen mennesker dør, det takler jeg dårlig. Tar veldig lett til tårene og er generelt lettrørt! Håper ikke det hindrer meg i å bli en god sykepleier..

 

HI

 

Jeg vil heller si at det gjør deg til en god sykepleier, så lenge du kan ditt fag ellers Empati trengs, vet du

 

At mennesker dør, er en del av livet. Tenk heller at den som dør nok får det bedre der han/hun nå er, i forhold til det som faktisk var siste del av livet(og som da tok deres liv) og som nok ville vært fortsettelsen om det varte ved, det livet den døde hadde.

 

Man blir faktisk vant til døden, tro det eller ei. Ikke at man blir likegyldig, men man får et litt annet syn på det etterhvert.

 

Vanligvis tenker man savn og sorg, og det hører jo med, ikke tvil om det. Det er hos de som sitter tilbake. Ikke hos den døde. Men om man snur det litt, og ser på hva den døde har gått gjennom, så kan det være at døden var en befrielse for akkurat den personen. At nå sluttet lidelsen. Jeg vet ikke, men kanskje jeg har et merkelig syn på det med døden. For mye empati, går det an?

 

Jeg har ofte tenkt at vi er snillere med våre kjæledyr når det kommer til å få slippe livet, når døden likevel lurer rett rundt hjørnet.