Er det egentlig min feil at det er slik?

[Anonym bruker]

Da jeg var liten, så ble min far 'tvunget' til å treffe meg av sine foreldre (min farmor og farfar), han begynte ikke selv å ha meg før jeg var syv år gammel og kun annenhver helg.

Bortsett fra meg så hadde han en datter til, jeg ble kjent med henne og hennes mor før jeg fikk vite at vi var søsken (da de bodde i gaten over oss). Da jeg fikk vite vi var søsken hadde de to gått fra hverandre, og han hadde meg de samme helgene som han hadde søsteren min. De helgene han skulle ha oss tok han seg aldri tid til oss, vi ble ofte sendt opp til farmor og farfar fordi han alltid skulle noe eller var med damer.

 

Så i løpet av noen år skjer det veldig masse, som jeg ikke vil ut med. Men hopper fram i tid.

 

Grunnet masse problemer, endte jeg opp med depresjon og angst. Da jeg ble 19 valgte jeg å ta avstand fra ham, og dette gjorde godt for meg. Men han kom hele tiden tilbake og da i sammenheng med at han var beruset "beklager at jeg ikke har vært en skikkelig pappa, jeg savner deg sånn, kan jeg få en ny sjanse" osv. Og jeg traff ham gjerne kun to ganger i året, og kun da han var full. Jeg begynte å ta avstand fra familien min på hans siden fordi jeg slet såpass med angsten over at jeg ikke ville treffe på ham (da han ofte var hos farmoren min).

 

I 2010 var det sammenkomst med familien hvor det innebar alkohol, og han prøvde deg igjen, da hadde jeg ikke hatt kontakt med ham på ett år. Samme visen om igjen og jeg gikk derfra med et lite håp.

 

Dagen før julaften 2010 (et halvt år etter sist gang) dukket han opp på døren min to timer forsinket og midt i natten med julegaver, satte seg i stolen og sa ikke ett ord. Da han skulle gå igjen småpratet han med min samboer, da skoene hans kom på spurte han meg om hva jeg drev med for tiden, jeg svarte rett ut at jeg var sykemeldt på ubestemt tid og hadde vært det siden 09. Han spurte meg om hvorfor, så da var jeg ærlig med å si at jeg var psykisk syk. Han ga meg et nikk med hodet å gikk ut døren. Siden har jeg ikke hørt noe fra ham eller tatt kontakt med med ham, og har valgt å aldri ha noe forhold eller kontakt med ham what so ever, med mindre jeg treffer på ham, så skal jeg heller gi ham et 'jeg har registrert deg' blikk uten noe mer.

 

Dette har gjort godt for meg, å ikke sitte å vente på ham, eller å forvente å høre noe fra ham. Psykisk har jeg blitt mye bedre.

 

Nå er jeg gravid, og den siden av familien har visst det siden start, og han som skal bli farfar for første gang har ikke hørt fra seg.

 

Men siden jeg er gravid, så føler JEG meg bedritten over å ikke ha noe forhold til ham, siden han tross alt skal bli farfar for første gang, og hele dette har faktisk gjort det psykiske verre for meg, og jeg sliter igjen. Jeg har tross alt ikke tenkt å nekte ham å treffe barnebarnet sitt. Men jeg har tenkt såpass at jeg ikke vil ha ham i mitt hjem, eller invitere ham, vil han treffe barnebarnet så får det bli når vi er på besøk hos min farmor, fordi hans føtter ikke er velkommen i mitt hus.

 

Burde jeg føle meg bedritten? Er det egentlig min feil at det er slik?

 

(nå skal det ha seg slik at det ligger mer og dypere ting bak denne historien enn det som er blitt skrevet her.....)

[SmellyCat]

Hvordan i all verden KAN dette være din feil? Han har ikke tatt seg tid til sine døtre under oppveksten, noe du tydeligvis fortsatt sliter med. Nå har du endelig kutta han ut, men du har da dårlig samvittighet fordi du er gravid, fordi?? Familien hans vet jo at du er gravid, dermed får han også vite det. Så lite som han har engasjert seg i sine egne barn kan du nok ikke (desverre) forvente at han vil engasjere seg i barnebarna. Du sier jo at du ikke vil nekte han kontakt med barnebarna, og familien vet at du er gravid. Da har du gjort din del (og vel så det, for du skylder han egentlig ikke dette heller), og resten får være opp til han.

[Gjest Morn du]

Niks, dette er ikke din feil!

Det er han som har driti seg selv på leggen.

Endret 23. februar 2012 av LisaGikkTilSkolen

[Anonym bruker]

Din mentale helse er mye viktigere for barna sine enn en alkolisert morfar som ikke har kvernet noen annen enn sin egen mølle i alle de årene han har vært far.

 

Stå ved de valgene du har tatt som har gjort deg godt. Den dagen barna er store nok til å forstå skikkelig forklarer du dem i enkle trekk hvorfor du valgte å kutte ut morfar, hva fordelene ved å kutte ut morfar var og ikke minst at du prioriterte å være en frisk mor for dine barn!

[Anonym bruker]

Ps nn #4 her igjen.. Den biologiske faren din minner mer om en spermdonor enn en far. Ikke alle som får barn blir foreldre, det er noe man må jobbe for...

 

Lykke til vidre i svangerskapet

[Anonym bruker]

Takk, var godt å høre. Har gått i min egen boble den siste tiden og følt at det har vært min feil at tingene er slik som de er ettersom at jeg stadig får høre (fra hans side av familien) at jeg burde legge dette bak meg og ikke ta sånn på vei "han er jo tross alt faren din".

 

Men igjen så eksisterer ikke noe form for sykdom i den familien (enten det er forkjølelse eller psykisk, ei heller lærevasker osv (for å sette det litt på spissen)), og den siden av familien omgåes meg ikke i hverdagen, så de ser heller ikke det fulle og hele hvilken innvirkning min far har hatt på meg gjennom de siste årene. Jeg har derimot fått støtte både fra min mor sin side av familien, min samboer og behandleren min, ettersom at de ser meg oftere og ser at dette har virket best for meg.

 

Men det er den lille følelsen som ligger å gnager i bakhodet til en hver tid "burde jeg prøvd igjen, noe jeg kunne gjort annerledes" osv. Så har vært redd for at jeg har vært urimelig og ikke gikk 'nok' sjanser.

[Anonym bruker]

Dette hørtes skremmende kjent ut, bortsett fra at min far ikke har drukket noe videre med alkohol. Jeg gav opp da jeg var 19 år jeg også, og hadde litt samme problemer som du beskriver, men fikk hjelp ut av det. Nå har jeg ikke hatt kontakt med pappa på 11-12 år. Har sett ham og snakket med ham 2 ganger (begravelse og konfirmasjon), første gangen bare overså han meg totalt, andre gangen sa han at jeg gjerne måtte ringe en dag, men jeg synes faktisk det er opp til ham å ta kontakt dersom han ønsker det. Har fått det mye bedre psykisk jeg også etter at ejg valgte å bryte kontakten. Ble så mange skuffelser med ham i livet mitt, og jeg følte meg så udugelig og ubrukelig når han viste så lite interesse for meg.

 

Du har ikke noen skyld HI, men jeg vet hvordan du har det. Jeg vil anbefale deg å bryte helt når det er slik, det blir mye bedre for deg.

[Anonym bruker]

Regner ikke med at han drikker alkohol og er alkoholiker, men han tar kun kontakt når han er full (som da er i sammenkomster og feiringer med familien en sjelden gang).

 

Jeg har liksom så mye jeg vil si (les: skrike) til ham og spørre ham om, men får ikke motet til meg, så det beste har jo vært å bare legge det hele flatt, har ikke hatt noe kontakt med ham siden den dagen før julaften i 2010.

 

De få gangene jeg tørr besøke min farmor, så kommer dette med min far alltid på banen hvor hun mener at jeg bagatelliserer dette siden han tross alt er min far og at ham og jeg burde snakke ut om problemene, og allerede før hun er ferdig med setningen sin sitter jeg med angsten i halsen å må forlate rommet før tårene pipler.

 

I fjord (2011) fikk han faktisk ikke noe julegave herfra, ingen som har kommentert det så da blir det det samme i år også (skulle jeg bryte kontakten så måtte jeg nemlig gjøre det helt, og har selv ikke mottatt gave fra ham siden 2010). Men når vi skal ha sammenkomst her i sommer for lille så skal jeg jo invitere farmor og farfar, min lillebror (som bor hos ham) og min søster (har ikke noe godt forhold til verken bror eller søster hos far pga ham), og jeg er jo den typiske jenta som lett knekker og lett får dårlig samvittighet uansett hvor mye jeg hater den personen det gjelder og vil jo ikke bli sett noe mer ned på av den familien (som allerede mener jeg ikke er 'bra nok' ettersom at jeg enda er sykemeldt og er ikke i noe annet opplegg enn 100% behandling og terapier, for som sagt er alle på den siden plassert høyt rangen med høye utdanninger, og min mor sin side blir liksom 'lav standard' i forhold til dem). Skal jeg da evnt unnlate og invitere ham men sende invitasjon til de som faktisk er inviterte?