Er det galt av meg og slutte å amme?

[Anonym bruker]

Jeg fullammer babyen min som nå er blitt 3 mnd. Rent teknisk er det ingen problemer med dette. Jeg har melk i litervis, aldri hatt såre brystvorter, tette melkeganger, spreng eller andre ting, og babyen suger god og er fornøyd.

 

Men...

Psykisk er det et marerit for meg. Dette er mitt barn nr. 2 og jeg har en allvorlig fødselsdepresjon. Det hadde jeg også med førstemann, men da ammet jeg ikke fordi babyen ikke ville suge. Pumpet meg i 7-8 uker og gav på flaske før jeg fikk brystbetennelse og gikk over til MME.

 

Psykisk er jeg helt tynnslitt og jeg orker nesten ikke synet av babyen min. Vil helst bare slenge henne i gulvet og bli kvitt henne. Vil ha så lite som mulig med henne å gjøre. Jeg har kun skiftet 2 bleier de siste 4 ukene. Pappaen tar seg av det meste av stellet og jeg gir pupp og styrer med matingen. Det eneste som binder meg og babyen sammen er ammingen. Jeg kjenner ingen følelser for babyen og har ikke noe følelsesmessig behov for å være nær henne. Har ikke noe problemer med å la andre ta vare på henne og er bare glad hvis jeg slipper selv.

Så jeg tenker at hvis jeg slutter å amme er det ingen ting som holder meg nær henne og det vil bli lettere for meg å distansere meg fra henne ved at andre også kan ta ansvar for matingen. Og prosessen med å knytte meg til henne vil opphøre helt siden jeg ikke har noe følelsesmessig bånd som binder meg til henne.

 

Noe av det at jeg ønsker å slutte med ammingen er at det er vanskelig for meg på grunn av min tidligere historie og opplevelser i livet som gjør det veldig problematisk for meg. Jeg føler meg rett og slett ekkel og det kjennes ikke bra ut i det hele tatt. Samtidig så er ammingen det eneste jeg føler jeg klarer når det gjelder å være mamma. Alt annet er så misslykket og jeg er ikke noen god mor, og hvis jeg gir opp ammingen vil jeg bare føle meg enda mere ubrukelig og misslykket. Jeg tenker stygge tanker om barnet mitt når jeg ammer, med føler likevel at jeg ikke kan slutte.

Nå har jeg kommet dit at jeg tror at eneste utvei er å stoppe med amming og gå over til flaske. Det ville vært så mye lettere for meg å akseptere det hvis det var på grunn av for lite melk, lite næring eller andre fysiske ting.

 

Jeg er redd jeg kommer til å distansere meg helt fra henne og ikke ville være med henne i det hele tatt nå som jeg slipper matingen også, men jeg kan bare ikke fortsette. Det blir for vanskelig på grunn av opplevelsene mine.

 

Vet ikke helt hva jeg ønsker med dette innlegget men...

Jeg får oppfølging i forhold til depresjonen min så ikke noe å bekymre seg for der. Litt rotete ble det vel også...

[Anonym bruker]

Jeg kan bare svare ut fra meg selv. Og for meg var det fantastisk å slutte å amme. Når ammingen er en psykisk belastning, så hjelper den heller ikke på tilknytningen til barnet. Snarere tvert imot (tror jeg). Jeg forstår tankegangen din ang at ammingen er det eneste du har som knytter til deg barnet, men jeg tror likevel på at en sunnere tilnærming er bedre. Den tilknytningen du har nå er samtidig kanskje det som gjør avstanden større, om du forstår hva jeg mener.. Når du slipper det stresset og det å forbinde den ekle følelsen til babyen, så vil det muligens være lettere for deg å sakte, men sikkert se positive ting i din relasjon med babyen.

 

Det er mine tanker..

[MrsMilla]

Ville kuttet ammingen og gitt mme - og oppsøkt hjelp snarest!!

 

Ring helsestasjonen i morgen!

[Gjest Heartbroken]

Så godt at du får hjelp!

 

Jeg har ingen erfaring og dele med deg, men signerer henne over her som sier at når du kun forbinder amming med noe ekkelt, så hjelper det nok ikke på tilknytningen til jenta di. Så om du føler det kan hjelpe, så slutter du å amme.

Man kan være verdens beste mamma når man gir mme også

 

Det er godt å høre at du vet at du er syk, og at du får hjelp. Støtt deg til alle du har rundt deg, så kommer du gjennom denne perioden også. For det er bare en periode, og det BLIR bedre - helt sikkert!

 

ønsker dere masse lykke til!