Ofre barnas lykke for min egen (muligens) lykke?

[Anonym bruker]

Har egentligt bestemmt meg for å gå i fra mannen min, å mine barn sin far. Vi har vært sammen i 10 år, gift i 3 år. Har 2 barn sammen.

 

Forholdet vårt har vært dødt de siste 5 årene.

Mannen min derimot ser ikke det.

Vi er ikke kjærester, vi bare bor sammen og oppdrar barna sammen. Har hatt sex 3 ganger på 2,5 år (seriøst!)

 

Jeg har gitt alt av meg selv for å få det til å fungere, nå har jeg ikke mer å gi...

Vi fungerer kjempe godt sammen som en familie, og barna er lykkelige.

 

Går jeg fra han så må jeg å barna flytte i en liten leilighet, og ha dårlig råd.

Barna er veldig knyttet til sin far, og hjemmet sitt. De er 3 og 5 år gammle.

Spesielt han på 5 år hadde tatt dette kjempe tungt, han har store problemer med forandring.

 

Går jeg, eller lever jeg sammen med far for barnas skyld? Er også livredd for at jeg skal angre, savne familielivet som vi har sammen.

Jeg er ikke lykkelig nå, men er redd for at jeg skal bli enda mer ulykkelig om jeg går.

 

Noen som har tatt et slikt vansklig valg? Erfaringer eller synspunkter?

[Anonym bruker]

Ta med deg barna de er fortsatt små.hvis det er det beste da at de bor hos deg.

[Anonym bruker]

Reagerer litt på at du skriver:

 

"Går jeg fra han så må jeg å barna flytte i en liten leilighet, og ha dårlig råd.

Barna er veldig knyttet til sin far, og hjemmet sitt. De er 3 og 5 år gammle.

Spesielt han på 5 år hadde tatt dette kjempe tungt, han har store problemer med forandring."

 

Det er ikke gitt at du skal ta med barna, det må du ikke glemme!

[Anonym bruker]

Du kan gå og så blir barna hos far.

[Anonym bruker]

Du må gjøre mer. Samlivsterapi f.eks. Jeg hadde ikke gått.

[Anonym bruker]

Kjære Hi.

Dette må være en tøff tid for deg, uten tvil. Det er ikke bare bare å skulle avslutte ett forhold. Det som er viktig å huske i disse dager er at du må være lykkelig for å kunne gi dette helt og holdent videre til dine barn. Sette ett eksempel for hvordan de skal ha det i forhold/ekteskap når de blir eldre. Dette er vel ikke det du vil de skal ende opp i selv.

Jeg vil anbefale deg å gå til familievernkontoret (?) og få prata ut med mannen din og en tredje part - og evt gå hver til deres.

Dårligere råd og forandring vil skje, men du trenger jo nødvendigvis ikke flytte så langt i fra (eks) mannen din . Min svigermor bodde i mangen år i samme gate som svigerfar etter de skilte seg til barna ble større og taklet en større forandring.

 

Uansett valg - Lykke til i disse dager! En varm klem fra meg

[Anonym bruker]

Far jobber i nordsjøen og er ute 4 uker om gangen,

Han er dessuten for lat til å ha hovedansvaret for barna, uansett hvor glad han er i de.

 

HI

[Kåre-Kristine]

Forsøk samvlisterapi, o.l. før du pakker sakene dine og går.

Virker litt på meg som at problemet ligger litt i det at dere ikke er kjærester lenger, men bare mor og far. Samlivet kan nok vekkes igjen, men det krever litt innsatts. Forsøk alt som kan forsøkes før du går ifra han :-) Masse lykke til, og stor klem til deg i denne vanskelige tiden..

[Anonym bruker]

Far jobber i nordsjøen og er ute 4 uker om gangen,

Han er dessuten for lat til å ha hovedansvaret for barna, uansett hvor glad han er i de.

 

HI

 

Ok, da skjønner jeg. Det var ikke meningen å være frekk, jeg bare reagerte litt på det særlig med tanke på 5-åringen, men da skjønner jeg.

 

#3

[Anonym bruker]

Hvis han er borte 4 uker i slengen så har du jo fri fra ham de ukene. Da tror jeg sannelig jeg hadde holdt ut de ukene han er hjemme også.

 

Vær ihvertfall HELT sikker før du snur hele tilværelsen på hodet.

[Anonym bruker]

Tusen takk for klemmer, de varmer godt .

Det er en vanskeligt tid, sover ikke bare grubler og gråter.

 

Ja, jeg vil at vi skal prøve rådgivning. Håper vi får komme raskt til.

 

Hadde uansett ikke flyttet langt bort, da vi har hele nettverket vårt i nabolaget.

 

HI

[Mrs Smith]

Hvis forholdet har vært dødt og nesten uten sex i 5 år virker det temmelig håpløst. Dere fortjener å være lykkelig, ville funnet en løsning med en fremtid uten hverandre. Barna tilpasser seg.

Så om dere savner hverandre etter en tid, så er det ingen skam å snu, men i det minste en pause ser absolutt nødvendig ut for dere nå.Klem og lykke til.

[Anonym bruker]

Hvis han er i nordsjøen 4 uker i slengen er det jo bare å smile pent når han er hjemme, og så finner du deg en elsker til han reiser igjen

[Anonym bruker]

Hvis han er borte 4 uker i slengen så har du jo fri fra ham de ukene. Da tror jeg sannelig jeg hadde holdt ut de ukene han er hjemme også.

 

Vær ihvertfall HELT sikker før du snur hele tilværelsen på hodet.

 

Skal det virkelig være nødvendig å holde ut med noen for å være i et forhold med dem? Det høres utrolig deprimerende å være gift med noen som man må holde ut med...

[Anonym bruker]

Hvis han er borte 4 uker i slengen så har du jo fri fra ham de ukene. Da tror jeg sannelig jeg hadde holdt ut de ukene han er hjemme også.

 

Vær ihvertfall HELT sikker før du snur hele tilværelsen på hodet.

 

Men jeg trenger jo et sexliv og en kjæreste. Det er vansklig

[Anonym bruker]

Det har blitt et sånt mediaskapt jag på lykke, at vi tror at vi er unormale dersom sexlivet krymper til nesten ingenting og mannen ikke sleiker gulvet vi går på. Det du beskriver er egentlig en av disse normale bølgedalene man må gjennom som småbarnsforeldre. Prøv heller samlivsterapi først, og ikke forvent all verdens endring. Det er krevende å være i et forhold, for alle. Husk å ta med i betraktningen at dersom du går, at han kanskje finner en annen kvinne, som da kanskje kan bli stemor til dine barn. Jeg hadde ikke orket tanken på å dele oppdragelsen av barna mine med noen andre.

 

Personlig tar jeg et hyggelig og velfungerende hverdagsliv med mannen min, fremfor et heftig sexliv og masse følelser. Vi har hatt sex 5 ganger siste 6 årene, og har vært gift i 11 år. Kanskje plutselig når vi om noen år våkner opp fra småbarnskomaen, at vi ser hverandre med forelskelse i blikket igjen.

[Anonym bruker]

Kommuniserer dere ikke? Vi har hatt store problemer med dette i vårt forhold...det har alltid vært jeg som måtte ta tak i problemene, og si at "nå skal vi snakke litt" dette går ikke lenger..osv. og jeg har i flere år gitt han sjansen til å ta det opp selv for en gangs skyld, uten hell... Jeg har nå innsett at JEG må være den som tar tak i ting, og jeg gir meg ikke når han ikke svarer eller prøver å bytte emne pga at det er ubehagelig. Jeg prøver å inkludere han, og spørre hva han syns, hva han tror hjelper, hva han kan tenke seg å endre, hvordan VI skal gjøre det sammen, osv..

Jeg har vært ærligere med å si hva det gjøre med meg å ikke kommunisere, at det fører til misforståelser ( ingen av oss er tankelesere!) som igjen fører til større avstand, som igjen fører til mindre nærhet,som igjen fører til mindre sex, og mer usikkerhet!

 

Ja det er litt flaut og ekkelt i begynnelsen å snakke om vanskelige ting, men det styrker dere på sikt, og dere kan da ta et standpunkt om dere ser lys i tunnellen, eller om dere bør gå fra hverandre. Det valget bør dere BEGGE ta, ikke du alene...

 

Når det er sagt, så synes jeg ingen skal bli i et dårlig forhold pga barna. Men hvordan evt fordelingen bør bli, er også noe dere må bestemme sammen.

Lykke til,håper du finner lykken <3

[¤Hippie¤]

Prøv en samlivsterapeut først!! Og for barnas skyld, kan ikke dere bli boende i huset? Hvorfor må DU flytte og ikke mannen din, i værste fall?

[Tigerpote]

Huff så leit Jeg ville ha søkt om separasjon, så får dere se hvordan det går. Jeg skjønner deg veldig godt; VI skal også ha et godt liv. Jeg har stor tro på at lykkelige foreldre også gir lykkelige barn, barn snapper fort opp dårlig stemning mellom foreldre, selv om det ikke nødvendigvis dreier seg om høylytt krangling. Hvis dere fortsetter å bo på samme sted, trenger jo ikke omveltningen å bli så stor for barna heller, de er jo uansett ikke vant til at far er så mye hjemme. Kan du finne en mulighet for å øke inntekten? Barn trenger ikke et digert hus for å trives:) Jeg er sikker på at alt vil ordne seg for deg. At dere så og si aldri har sex må jo være veldig frustrerende :/

[Anonym bruker]

Det du har ville jeg aldri ha ødelagt sånn. Skrekk og gru. Sorgen hos barna. Sorgen hos dere når de dere finner ser på arna deres som irritasjonsmomenter i hverdagen, sorgen når dere har null innflytelse på barna hos hverandre.

 

Jeg er ikke en selvutslettende mor, men når barna mine er glade er jeg glad. Når barna mine ikke har det godt har ikke jeg det godt.

 

Forhold går i berg og dal, dere finner tilbake. Ville nok prøvd MYE mere. Du snakker og han responderer ikke, lir deansiv, blir usikker, gud vet hva, men løsningen er ikke kommet.

 

Han vil sikkert ha sex og sprudlende liv han også.

[LoveDove]

Hei! Hvem i alle dager har sagt at du ofrer barnas lykke hvis du går? Jeg er selv skilsmissebarn, og ble kjempelettet da mine foreldre ENDELIG gikk fra hverandre. De hadde kranglet og vært ulykkelige med hverandre i flere år, og DET gikk mye hardere utover meg enn det at de gikk fra hverandre. Bruddet var i tillegg stygt, hvilket kunne vært unngått hvis de ikke lot det skure i det uendelige. Barna har ikke godt av foreldre som holder sammen "for barnas skyld", det er en kjempediger myte.

 

Selv om man kanskje ikke krangler foran barna eller diskuterer problemer i nærheten av barna - tro meg, de merker det. Jeg hørte mine foreldre krangle på kvelden etter at jeg hadde lagt meg, og fikk vite detaljer jeg slett ikke burde hørt. Selv om man holder seg lavmælt, oppfattes det. I tillegg oppfatter barn det veldig lett om mor eller far ikke er helt lykkelige.

 

Jeg tror det jeg prøver å si er at du er nødt til å tenke på deg selv og ditt eget beste, i tillegg til barnas, fordi de ikke har det bra hvis du ikke har det bra. Selv flyttet jeg inn i knøttliten toroms leid leilighet med mamma, og det var definitivt trangt, men likevel langt mer behagelig enn det jeg var kom fra. I dag er både pappa gift og mamma lykkelig forelsket i sin nye samboer. Selv om det var tøft da det stod på som verst ville jeg aldri ønsket noe annerledes, med unntak av at jeg skulle ønske de gikk fra hverandre før.

 

Du må føle på dette selv, men tro ikke et sekund at barna har det best med begge foreldre for enhver pris. Huff, dette ble langt, men jeg ville bare bidra med noen innsikter fra en som har vært på den andre siden.

 

Lykke til!

[Moosh]

Det jeg syns er rart er at dere giftet dere når forholdet hadde vært "dødt" i 2 år. Trodde dere at alt skulle bli bra på mirakuløst vis? Lykke til med valget, hi.

 

[Anonym bruker]

Prat med mannen din. Kommuniser.

 

Jeg var der du er for et år siden. Jeg var fast bestemt på å gå fra han, at jeg ikke elsket han. Men vi samarbeidet bra og hadde det fint som familie. Jeg følte bare at det ikke var nok. Det var ingen pasjon, ingen stor lykke hele tiden. Jeg tok skrittet og gjorde det slutt. Vi var til mekling og mekleren var overrasket over hvor enige og fornøyde vi var. Det ble til at vi ble boende sammen en stund, fordi vi ikke ville at samboeren skulle flytte til noe dårlig med tanke på samvær med barna. Jeg endret arbeidstider på jobben og forberedte bhg på at det kunne bli tøft for 5-åringen.

 

Så spurte samboeren om vi skulle prøve igjen. Jeg sa ja, men følte bare nei. Det tok to uker det, så var jeg ganske sikker på at dette var rett.

 

Grunnen til at jeg forteller dette er at jeg fikk meg en liten tankevekker. Hvor mye skal man egentlig forlange i et forhold? Vi er vennlige og hyggelige mot hverandre, glad i hverandre (selvom det ikke er verdens "woho"), har det utrolig koselig med barna og er enige i oppdragelse. Seriøst.. Vil jeg virkelig klare å finne alt dette igjen? Med lidenskap hele tiden attpåtil?

 

Vår krise gjorde oss uten tvil sterkere. Men hvis jeg fortsatt hadde tiet og lidd i stillhet så hadde vi ikke fått den positive virkningen. Da hadde jeg fortsatt vært i tvil, følt jeg ikke hadde nok etc. Jeg trengte at samboeren fikk vite om min tvil, om mine tanker. Så jeg kunne vite at vi sammen kunne jobbe felles videre.

[BikkjeBisk]

Har egentligt bestemmt meg for å gå i fra mannen min, å mine barn sin far. Vi har vært sammen i 10 år, gift i 3 år. Har 2 barn sammen.

 

Forholdet vårt har vært dødt de siste 5 årene.

Mannen min derimot ser ikke det.

Vi er ikke kjærester, vi bare bor sammen og oppdrar barna sammen. Har hatt sex 3 ganger på 2,5 år (seriøst!)

 

Jeg har gitt alt av meg selv for å få det til å fungere, nå har jeg ikke mer å gi...

Vi fungerer kjempe godt sammen som en familie, og barna er lykkelige.

 

Går jeg fra han så må jeg å barna flytte i en liten leilighet, og ha dårlig råd.

Barna er veldig knyttet til sin far, og hjemmet sitt. De er 3 og 5 år gammle.

Spesielt han på 5 år hadde tatt dette kjempe tungt, han har store problemer med forandring.

 

Går jeg, eller lever jeg sammen med far for barnas skyld? Er også livredd for at jeg skal angre, savne familielivet som vi har sammen.

Jeg er ikke lykkelig nå, men er redd for at jeg skal bli enda mer ulykkelig om jeg går.

 

Noen som har tatt et slikt vansklig valg? Erfaringer eller synspunkter?

 

Har du prøvd familieterapi?

[Anonym bruker]

Ser det er ei over som skriver at hun syntes det var bra og bli skilsmissebarn. Kan være det at det var bra for henne, men jeg syntes ikke det var noe bra. Mor tok meg og mine søsken med seg og dro. Det ble et helvette etter det. Steforeldre som kom og gikk flytting att- og frem. Jeg skulle ønske på et vis at foreldrene mine hadde klart og komme seg over kneika for det ble skikkelig stygt etter skilsmissen.