Søster som er overvektig.

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet her inne før om dette temaet. Jeg har ei søster som er overvektig, og det er verre enn noengang. Hun er elleve år og veier nesten 70 kg og har en normal høyde. Mamma nekter å se at det er problem. Søsteren min spiser hele tiden, ser kun på tv og skulker unna gym når hun kan, og det er annenhver mandag da hun er hos mamma.

Jeg begynner å bli redd for at hun skal få større problemer. Hun blir allerede mobbet på skolen, men jeg er redd for at hun kan få diabetes og andre livsstilssykdommer. Det nytter ikke å snakke med mamma om dette, hun avfeier det med at det kun er "valpefett", noe det ikke er. Søsteren min kan bruke mamma sine klær, og mamma har ikke en normal vekt hun heller.

 

Jeg vil bare at min søster skal ha det bra, jeg kan se at hun ikke har det bra nå. Jeg bor i Oslo og de bor på landet og jeg har mitt eget liv og mine egne barn jeg må ta meg av, så jeg kan ikke drive å pendle til dems sted hele tiden heller for å dra min søster opp av sofaen.

 

Hva kan gjøres? Hun har gått opp 20 kg på to år. Vet det høres mye ut, men det er fakta.

[Anonym bruker]

Send en bekymringsmelding? Vil strekke meg til å kalle det omsorgssvikt når foreldre tillater barna sine den livsstilen...

[Anonym bruker]

Hva sier søsteren din da? Det er helt umulig å slanke henne uten at hun selv vil det! dersom hun har lyst til å slanke seg så finnes det kansje grete roede kurs for de under 18? Eventuelt kan fastlegen hjelpe henne.

En ting er sikkert, det hjelper overhode ikke å påpeke overvekten for henne uten å ha et opplegg for å hjelpe henne. Det er helt umulig å slanke seg uten organisert hjelp.

 

Barnevernet har nok helt andre ting å ta seg til.

[Anonym bruker]

Når er 11-åring er overvektig, har asosiale tendenser, blir ertet/mobbet, skulker etc. uten at mor er villig til å innse at det er problemer og at det må gjøres noe så er det absolutt en sak for barnevernet.

Når foreldre ikke er villig til å ta tak i barnas problem, problem som er skapt i hjemmet, så må andre instanser komme inn.

 

Jeg hadde ikke nølt med å kontakte helsesøster i kommunen og barnevernet.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Det søsteren din utsettes for er faktisk en form for barnemishandling, og da kontakter man barnevernet... Du kan gjøre det anonymt om du vil.

[Mø schæl!]

Huff, dette er vanskelige saker. Jeg føler med deg som på en måte må sitte på "utsiden" og se på!

 

Men: jeg lurer på om helsesøster er inne i bildet? Hvis søsteren din ikke vil snakke om dette verken med deg eller din mor (som forøvrig kanskje ikke er så rart, siden hun tydeligvis ikke ser dette som et problem for sin datter), så kan det kanskje være bedre for søsteren din å snakke med noen "utenforstående"? For som noen over her sier, jenta er jo såpass gammel at hun må være med i denne prosessen, og forstå verdien av å endre livsstil. Men det blir jo veldig vanskelig når mor ikke er med på dette! Men jeg tenker: ser ikke moren deres at dette blir en hemsko for jenta, sosialt sett? Jeg tviler vel på at hun er med på noe særlig form for fritidsaktiviteter, og bare der havner hun jo utenfor. Dette er jo en ond sirkel, det vet vi alle som har vært/er overvektige, at sofaen er et trygt og godt tilholdssted når man ikke orker å være med andre. Og hvis hun i tillegg blir mobbet, så forstår jeg VIRKELIG ikke at mor ikke reagerer.

 

Så leser jeg at hun er annenhver mandag hos mamma, vil det si at hun er 50/50 hos mor og far? Er det i så fall noe tak i far? Han har jo like mye "rett" til å ta tak i dette som mor, uansett hvor sur mor måtte bli.

 

Jeg er forøvrig enig i at barnevernet kan være en vei å gå, men man skulle jo ønske at det kunne løses før det kom så langt. Det BURDE være løsbart, rett og slett - hvis de voksne rundt henne tar tak. Skolen bør nok i større grad på banen her, og som søster kan du ta kontakt med helsesøster på skolen og diskutere problemet. Jeg tror nok at ved en evt. bekymringsmelding så stiller skolen "sterkere" ved at den har vitnemål fra både kontaktlærer, helsesøster og ikke minst gymlærer, som sikkert kan bekrefte lite deltakelse i gymmen. Jeg jobber i skolen selv, og vet at mange lærere kvier seg for å ta opp slik problematikk - men dersom dere har en helsesøster med "tæl" i (slik som hos oss), så vil nok en prat med helsesøster ha større innvirkningskraft hos mor enn hvis du prøver å ta praten med henne (igjen). Og igjen: dersom mor nekter å samarbeide med skole/helsesøster om dette, og ikke innser at dette er en problem, så har skolen enda et "trumfkort" i forhold til bekymringsmelding. Tiltak bør selvsagt ha vært igangsatt før man sender bekymringsmelding, og prat med mor er et slikt tiltak.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til - og du høres ut som en flott storesøster som bryr deg om lillesøsteren din!

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er mye som kan gjøres, men noen må sette det igang. Jeg synes det er rart ikke helsesøster på skolen har tatt tak i dette.

 

Jeg har selv en sønn i 5.klasse og de har da blitt veid på skolen. Dette skoleåret her har alle i klassen vært hos helsesøster etter tur for å bli veid, målt og ha en samtale. Sønnen min sa de snakket om trivsel, venner, hvordan de hadde det på skolen, om de visste om noen som ikke hadde det bra, om det var noen som ble mobbet osv. Er det problemer tar helsesøster tak i det og prøver hjelpe.

 

Jeg kjenner ei som var ganske lubben på barneskolen, men der ville mammaen veldig gjerne hjelpe da. De gikk til samtaler og kostholdsveiledning hos en ernæringsfysiolog på BUP. Vet ikke hvem som henviste dit, men tror det var fastlegen.

 

Jeg synes du skal ta kontakt med helsesøster på skolen hun går på og si du er bekymret for henne, hun har det ikke særlig bra nå og noen må hjelpe henne. Forhåpentligvis er det en helsesøster som tør ta tak og dra i de trådene hun må for å skaffe søsteren din (og mammaen din) hjelp.

[lavendelblomst]

Huff, dette er vanskelige saker. Jeg føler med deg som på en måte må sitte på "utsiden" og se på!

 

Men: jeg lurer på om helsesøster er inne i bildet? Hvis søsteren din ikke vil snakke om dette verken med deg eller din mor (som forøvrig kanskje ikke er så rart, siden hun tydeligvis ikke ser dette som et problem for sin datter), så kan det kanskje være bedre for søsteren din å snakke med noen "utenforstående"? For som noen over her sier, jenta er jo såpass gammel at hun må være med i denne prosessen, og forstå verdien av å endre livsstil. Men det blir jo veldig vanskelig når mor ikke er med på dette! Men jeg tenker: ser ikke moren deres at dette blir en hemsko for jenta, sosialt sett? Jeg tviler vel på at hun er med på noe særlig form for fritidsaktiviteter, og bare der havner hun jo utenfor. Dette er jo en ond sirkel, det vet vi alle som har vært/er overvektige, at sofaen er et trygt og godt tilholdssted når man ikke orker å være med andre. Og hvis hun i tillegg blir mobbet, så forstår jeg VIRKELIG ikke at mor ikke reagerer.

 

Så leser jeg at hun er annenhver mandag hos mamma, vil det si at hun er 50/50 hos mor og far? Er det i så fall noe tak i far? Han har jo like mye "rett" til å ta tak i dette som mor, uansett hvor sur mor måtte bli.

 

Jeg er forøvrig enig i at barnevernet kan være en vei å gå, men man skulle jo ønske at det kunne løses før det kom så langt. Det BURDE være løsbart, rett og slett - hvis de voksne rundt henne tar tak. Skolen bør nok i større grad på banen her, og som søster kan du ta kontakt med helsesøster på skolen og diskutere problemet. Jeg tror nok at ved en evt. bekymringsmelding så stiller skolen "sterkere" ved at den har vitnemål fra både kontaktlærer, helsesøster og ikke minst gymlærer, som sikkert kan bekrefte lite deltakelse i gymmen. Jeg jobber i skolen selv, og vet at mange lærere kvier seg for å ta opp slik problematikk - men dersom dere har en helsesøster med "tæl" i (slik som hos oss), så vil nok en prat med helsesøster ha større innvirkningskraft hos mor enn hvis du prøver å ta praten med henne (igjen). Og igjen: dersom mor nekter å samarbeide med skole/helsesøster om dette, og ikke innser at dette er en problem, så har skolen enda et "trumfkort" i forhold til bekymringsmelding. Tiltak bør selvsagt ha vært igangsatt før man sender bekymringsmelding, og prat med mor er et slikt tiltak.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til - og du høres ut som en flott storesøster som bryr deg om lillesøsteren din!

 

Ja, hun er 50/50 hos far og mor. Far kjører et veldig strengt kosthold om jeg har skjønt riktig. En brødskive til frokost, en til lunsj, en porsjon middag og en brødskive til kvelds, men jeg tror ikke det er riktig heller.

Helsesøster og lege har vært innblandet, men når søsteren min ikke orket å gjøre noe for å bedre sin egen livsstil selv, så ble det lagt på hylla. Jeg vet også at denne helsesøstra her er det svært lite "tak" i. (Hun var helsesøster da jeg gikk på barneskolen).

 

Jeg tror mamma ser seg blind på barnet sitt. Og gjør alt for at ingen skal "skade" henne, så jeg tviler på at hun ser selv at det er faktisk hun som skader søsteren min.

Det må nevnes at mamma er meget spesiell. Alt er alle andres skyld og alle er ute etter å ta henne. Type meg, meg og atter meg - mentalitet.

 

Jeg vil bare det beste for søsteren min, og at hun skal ha en fin fremtid, men det ser stygt ut nå.

 

HI

[Anonym bruker]

ta kontakt med barnevernet!! Ville aboslutt ikke nølt med det!