Trenger hjelp og synspunkter ift samboeren..

[Anonym bruker]

Jeg og kjæresten har vært sammen i 2,5år. Vi bor 20minutter fra hverandre, han eier hus, jeg leilighet. Jeg har et barn fra før på 4år, han har ingen. Leiligheten er for liten for alle oss tre.

Siden i sommer har vi bodd i hans hus, det ble bare sånn ettter ferien.

Vi jobber begge hvor han har hus. Så vi har med andre ord kjørt herfra til barnehagen og så tilbake igjen hit for å jobbe, så til barnehagen for å hente og tilbake igjen i et år.

 

Problemet er hvor vi skal bosette oss. Jeg føler vi må bestemme oss nå, for jeg ønsker at barnet mitt skal gå et år i barnehagen, sammen med de som hun begynner på skole med.

Jeg ønsker ikke å bo her vi bor nå, selvom det er kort vei til jobb. Jeg har jo trossalt jobbet på samme plass i 4år, og er vant til å kjøre den veien, 20min hver vei. Synes ikke det er langt.

Samboer har en jobb som gjør at han må jobbe litt ettermiddager og litt helger, det er ofte vanskelig å vite om han f.eks kan hente i barnehagen.

Familien min og alle vennene mine bor der jeg bor, jeg ønsker ikke å flytte derfra, mye fordi jeg trives med den tryggheten det er å ha folk rundt meg, foreldre som kan hente i barnehagen om jeg blir forsinket osv. Det er kort vei til barnefar.

 

Vi får det til på et vis når vi er samboere, men jeg klarer ikke å gi slipp på tanken "hva hvis han går fra meg, hva hvis han dør", da er jeg stuck på denne plassen her, og det er uaktuelt å bytte skole på barnet mitt, når vi kommer så langt. Jeg har ingen nettverk her. Det er et lite tettsted, og lite sentralt.

 

Samboeren min vil ikke bo på mitt hjemsted, da han har bygget huset han eier(det er argumentet, at han har jobbet sånn med det). Men, han har sagt seg villig til å selge det, for å kjøpe et hus i område rundt det.

 

Dette er noe vi diskuterer flere ganger i uken, det skaper dårlig stemmning, og vi står begge på vårt.

Min tanke er "hvis han virkelig elsker meg, så spiller det vel ingen rolle om han flytter 20minutter unna?".

Jeg elsker han, virkelig, og jeg ønsker ikke å miste han.

Men barnet mitt kommer alltid først, og jeg ønsker at hun skal ha besteforeldre, og pappaen sin i nærheten. Det har hun ikke her.

 

Barnet mitt skal til faren i morgen, og være til søndag. Jeg vurderer (for første gang siden juni) og bo i leiligheten min i helgen, og be han om å ta en besluttning. Er jeg teit?

 

Noen som har synspunkter på situasjonen?

[Anonym bruker]

Det med huset er ikke noe argument når han er villig til å selge det.

[Anonym bruker]

Hvis han har bygget huset selv, skjønner jeg godt han ikke vil selge og flytte.

Du skriver det bare er 20 min unna din leilighet og du ikke synes det er langt. Hva er da problemet med å kjøre 20 min for å besøke venner og familie????

[Anonym bruker]

Seriøst??? det er snakk om 20 lusne minutter her altså!!! Jeg skal flytte 5 timer unna min familie for å studere og det er helt greit. 20 minutter?!?

[Gjest Jenta til Henrik]

Jeg må ærlig innrømme at jeg syns du lager storm i et fingerbøl her. 20 minutter unna er ikke spesielt langt unna, både familie og venner er da innen rekkevidde selv om du flytter til huset hans. Jeg syns også argumentet om "hva hvis han gjør det slutt, dør" osv blir litt dumt. For ja, det kan skje, men du kan da ikke tenke sånn? Og skulle det skje, ja da kjøper du deg ny leilighet på hjemstedet ditt, du er jo ikke dømt til å bo på dette stedet KUN fordi barnet begynner på skole der. Flott å ta hensyn til det, men jeg er ikke enig med deg her.

 

Jeg kan også forstå at han ikke gidder å flytte lenger unna jobben KUN fordi du ønsker det når jobbene deres er der dere bor nå. Da er det mer naturlig at barnet får barnehageplass på det nye stedet.

 

Og om han virkelig elsker deg-argumentet, vel; det gjelder jo for deg også. Den døra svinger begge veier..

 

Sorry om jeg virker krass, er ikke meningen, men jeg er dypt uenig med deg (utifra det jeg har lest, da)

[Anonym bruker]

Finnes ikke noe midt i mellom da...?

[Anonym bruker]

Som jeg skrev i hovedinnlegget, jeg trives ikke her, det er et lite tettsted, og lite sentralt.

Problemet med det praktiske, er ikke nå. Men "hva hvis", jeg prøver å tenke litt lengre enn nesetippen. Man har ingen garantier i livet, og alle vet at forhold tar slutt, enten ved brudd eller død. Det er det jeg tenker på. Da har jeg ingen rundt meg. Jeg kan ikke da rive datteren min opp fra miljøet hun har etablert seg i. Jeg vil skape trygge rammer rundt henne, og min mening er at det vil hun ha en plass jeg både kan bo med samboer, og alene. Et sted jeg vet at jeg kan bli boende til hun er voksen og utflyttet, uansett sivilstatus. Det er ikke slik at jeg er lukket til et spesiellt område, eller gatenavn. Jeg ønsker den bydelen jeg har nettverket mitt i, hvor jeg har hjelp og støtte fra foreldre, venner og søsken, om jeg uforutsett skulle trenge det. F.eks en tlf samtale om hjelp om jeg er forsinket fra jobb.

 

Jeg klarer ikke slippe tanken på at han ville flyttet, om jeg betydde nok for han.. Det er jo trossalt bare 20min for han også, til sitt nettverk. Og huset sier jo han at han kan selge, om vi kjøper noe i område her. Jeg setter barnet mitt fremst, men jeg vil ikke miste han heller..

 

HI

[Anonym bruker]

Hvorfor fjernet du svaret ditt, hi?

[Anonym bruker]

Haha! Glemte du anonym-knappen, HI?

P.S..jeg skal ikke sladre.. *knis*

[Anonym bruker]

Hvorfor fjernet du svaret ditt, hi?

 

Nei, der kom det.. Anonymt denne gangen

[Gjest Jenta til Henrik]

Som jeg skrev i hovedinnlegget, jeg trives ikke her, det er et lite tettsted, og lite sentralt.

Problemet med det praktiske, er ikke nå. Men "hva hvis", jeg prøver å tenke litt lengre enn nesetippen. Man har ingen garantier i livet, og alle vet at forhold tar slutt, enten ved brudd eller død. Det er det jeg tenker på. Da har jeg ingen rundt meg. Jeg kan ikke da rive datteren min opp fra miljøet hun har etablert seg i. Jeg vil skape trygge rammer rundt henne, og min mening er at det vil hun ha en plass jeg både kan bo med samboer, og alene. Et sted jeg vet at jeg kan bli boende til hun er voksen og utflyttet, uansett sivilstatus. Det er ikke slik at jeg er lukket til et spesiellt område, eller gatenavn. Jeg ønsker den bydelen jeg har nettverket mitt i, hvor jeg har hjelp og støtte fra foreldre, venner og søsken, om jeg uforutsett skulle trenge det. F.eks en tlf samtale om hjelp om jeg er forsinket fra jobb.

 

Jeg klarer ikke slippe tanken på at han ville flyttet, om jeg betydde nok for han.. Det er jo trossalt bare 20min for han også, til sitt nettverk. Og huset sier jo han at han kan selge, om vi kjøper noe i område her. Jeg setter barnet mitt fremst, men jeg vil ikke miste han heller..

 

HI

 

Ja, alle forhold KAN ta slutt, og alle vil dø en dag. Men om du har den innstillingen, da kunne du leid ut leiligheten din istedenfor å selge den. På den måten kan du flytte tilbake om det skjærer seg imellom dere. Og helt ærlig, hi, det kommer til å gå fint med datteren din selv om hun, kanskje, kommer til å måtte flytte én gang i livet. Syns du ser litt svart/hvitt på situasjonen. Du kan gi datteren din en trygg, god og stabil oppvekst selv om du må bytte skole og vennekrets én gang i livet. Var det jeg mente

[Gjest Sekretøsa]

Kanskje han tenker det samme? At du ikke vil flytte fordi han ikke betyr nok for deg?

 

20 minutter er ingenting, men alikevel er det "alt". Vi bodde 20 minuter unna her, og jeg mistrivdes så veldig (nå trivdes ikke mannen heller, så det var jo greit) Flyttet, og alle fikk det pluselig mye bedre

 

 

Skjønner godt at du setter barnet ditt først, men se litt langsiktig på det Hva er best om 2 år? 5 år?

[Anonym bruker]

Bare ikke finn på å få enda en unge med enda en far før dere klarer å finne ut av alle problemene.

[Anonym bruker]

Men jeg ser jo langsiktig på det. Skal jeg bo en plass jeg ikke trives på da? Det gjør jo ikke saken noe bedre om 2eller 5år, vel?

Jeg ønsker ikke bo her, rett og slett. Om det er i dette huset, eller nede i gata.

Jeg vil ikke rive opp datteren min pga en mann. Han har jo ingenting som binder han her, eller?

 

HI

[Gjest Mentha & Junior]

Jeg ser heller helt ærlig ikke problemstillingen som veldig alvorlig når det er snakk om 20 min avstand. Jeg flyttet sju timer fra mitt hjemsted, og nå har jeg fått barn, så hvis det blir slutt med mannen min må jeg etablere meg helt alene på et lite sted hvor jeg kjenner så godt som ingen, ettersom det er her vår lille har bhg og nettverk. Men det var et steg jeg visste om på forhånd og som jeg var villig til å ta.

Spørsmålet her er om du er villig til å ofre din lille komfortsone for kjærligheten? Det er bra at du tenker lenger enn nesetippen, men ikke ta sorgene på forskudd heller. At barnefaren og familien blir boende 20 min unna er heller ingen argument synes jeg. Mange har familien lenger unna enn dette, og klarer seg veldig fint.

 

På den annen side, hvis mannen er villig til å selge huset han har bygget selv for å kjøpe et annet i nærheten, så er det jo ikke huset hans som holder han der han bor nå. Har han sagt noe mer om hvorfor han ikke vil flytte derfra da? Det blir jo litt selvmotsigende når han sier han ikke vil flytte fra huset han har bygget selv og så tilbyr seg å selge det for å finne et annet i nærheten.

 

Jeg ville ikke satt et ultimatum, det synes jeg alltid er et dårlig utgangspunkt for et forhold eller samboerskap. Det synes jeg også "hvis du elsker meg nok så flytter du til meg" er, men dette er jo helt opp til dere selvsagt. Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre. Men en av dere er nødt til å rykke opp røttene hvis dere skal bo sammen, og dere er nødt til å bli enige om hvem som har mest å tjene og mest å miste på det. Dere kan f.eks sette dere ned og skriv en liste, saklig og forretningsmessig på fordeler og ulemper ved å bo på den ene og andre plassen (som f.eks reisevei til jobben, avstand til div familie, avstand til bhg og skole osv), og så får dere rett og slett velge det stedet som kommer best ut totalt sett.

 

Håper uansett dere finner ut av det i fred og fordragelighet, for det er viktig å starte et samboerskap på gode termer Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for svar, tro meg jeg har virkelig prøvd å veie for og imot, snakke fornuftig og det som er.

Nå kom han hjem fra jobb, jeg har vært på møte etter jobb, heldigvis har jeg barnehageplass på hjemstedet mitt, så foreldrene mine kunne hente i barnehagen.

 

Han sa nå at han hadde sett en bolig "i mitt område", som kom til salgs til uken, som han ville gå å se på. Men spørs hvor interessert han er, når alt kommer til stykket.

 

HI

[Anonym bruker]

Synes du er bortsjemt jeg rett og slett!

Tror nok barnet ditt overlever om han bor 20 min unna besteforeldrene sine og du bor 20 min unna mamma og pappaen din! hjelpes..

[SmellyCat]

20 minutter er jo ingenting. Om du ikke trives der så er det en annen sak, og mer forståelig. At han ikke vil flytte til "ditt" sted fordi han selv har bygget huset sitt, faller jo på sin egen urimelighet når han sier at han kan selge det, for å kjøpe et annet i nabolaget ?! Du må jo bare finne ut hva som betyr mest. Er stedet så fælt at du ikke KAN bo der så får du be han bli med eller la være, for du flytter. Men da er det jo en god mulighet for at han blir igjen...

[Anonym bruker]

Det er 20 (!!) minutter... Storm i vannglass... Flytt nå bare.

[Anonym bruker]

For oss som har flyttet tvers over landet for kjærligheten virker 20 min som en dråpe i havet. Jeg skulle gitt mye for å bo 20 min unna foreldrene og nettverket mitt, men jeg har flyttet til mannens hjemplass mye fordi det er veldig vanskelig med jobber for han på mitt hjemsted.

 

Det har ikke vært lett å måtte slå rot på et nytt sted hvor man ikke kjenner noen, og man må ha minst en helg ledig for å besøke familie og venner.

 

20 min er virkelig ingenting, om nettverket ditt er 20 min unna kan du jo kjøre dit daglig om du ønsker!

[Mamma´n til lillemor]

Er enig med de fleste her, 20 min er ingenting. Svigers en nærmeste familie for oss og de bor 30 min unna, synes det er i nærheten, jeg. Vi jobber 20-30 min unna huset vårt begge to. Men alt er relativt. Der jeg er fra synes man slike avstander er mer fordi det er liten by.

 

Men jeg synes og det er litt rart at du bruker din datter som unnskyldning. Du kan ikke rive henne opp frs miljøet? Hun er 4 år og tilpasser seg nok fint. Da får hun jo gå ett år i barnehage på nytt sted før hun skal på skolen. Og du sier jo at dere har bodd der siden i fjor sommer, så du har jo plassert henne i et nytt miljø uansett om hun har beholdt gammel bhg. Er det rett og slett bare fordi du ikke trives på nytt sted er jo det forståelig. Men da synes jeg du skal s det som det er og ikke snakke om at om han elsker deg så..... For det gjelder like mye for deg synes jeg. Det er jo ikke snakk om å flytte til utlandet akkurat.

[Anonym bruker]

Helt seriøst? Synes dere virkelig at HI er vanskeligere enn samboeren? Hvorfor kan ikke HAN flytte da?

[ღTyrkiskPepperღ]

Altså 20 min er ingenting, men hvis du ikke trives der så er det jo en annen sak.

[Anonym bruker]

Han vil ikke flytte til din hjemplass, du vil ikke bo der han bor.

Hvis dere er helt bestemt, begge to, så må dere bare forsette å bo hver for dere, eller gjøre det slutt.

Du ønsker synspunkter. 20 min. unna er jo ingenting. Skjønner ikke helt tankegangen din rundt dette med skilsmisse, død etc. Man har ingen garantier i livet, sånn er det bare.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg kjempegodt, og jeg synes det er veldig fint at du tenker på barnet ditt oppe i dette. Synes det er dumt at så mange bagatelliserer det å rive et barn opp med røttene. Jeg opplevde det i min oppvekst, og det syntes jeg ikke noe særlig om. Hadde ikke noe imot det nye stedet, men alle de andre i klassen hadde kjent hverandre siden barnehagen, og hadde et fellesskap som jeg ikke var en del av. Jeg savnet veldig vennene mine i den gamle klassen, og klarte ikke å få nye der vi flyttet til. Klart de fleste barn tilpasser seg, de har jo ikke noe valg, men jeg tror de fleste ville foretrekke å vokse opp på ett sted.

 

å si at 20 minutter er ingenting, at dere overlever det osv synes jeg blir litt usaklig. Klart det er overkommelig, men å bo akkurat der man vil i stedet for 20 minutter unna er jo enda bedre!

 

Jeg tror ikke jeg ville flyttet fra alt det du beskriver pga en mann som ikke hadde noe barn å ta hensyn til. (I allefall ikke når jeg tenker rasjonelt på det, men med sterke følelser inne i bildet kan jeg ikke garantere det.)