Dere som er enebarn har dere klart dere dårlig i livet?

[Anonym bruker]

Selv har jeg en bror.Både jeg og min bror sliter med angst.Og har et dårlig forhold.Kranglet mye i oppveksten og har omtrent ingen ting med hverandre å gjøre i dag.Ikke alle som har søsken blir perlevenner.Så jeg kan ikke se noe positivt med å ha søsken i hvertfall ikke når det blir sånn som det er hos oss.

[Anonym bruker]

Ingen av oss er i jobb i dag heller.og Isolerer oss og har sliti og sliter med psykiske lidelser.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke enebarn og jeg har en bror som jeg er svært glad i. Vi er så og si perlevenner.

Men svaret mitt skal ikke handle om det

 

Min kusine er enebarn og hun har klart seg veldig bra i livet. Hvorfor skulle hun ikke det? Man er ikke avhengig av søsken for å klare seg bra Hun er en oppegående dame med hode på rett plass, hun er omtenksom, hun er snill, hun er morsom, hun har en god jobb, familie og hele pakka.

Ja, hun har sagt at hun kunne ønsket seg søsken, men når foreldrene ikke kunne få flere barn så ville hun aldri byttet bort sine foreldre mot et søsken. Hun fant glede i oss søskenbarna (vi vokste opp tett sammen), i venner, i interesser og andre ting.

 

Ingen grunn til at enebarn eller barn som har mange søsken ikke skulle klare seg like bra i livet.

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn og vil si jeg har klart meg svært bra. Hatt en god oppvekst med mange venner, gjort det bra på skole, fått en god jobb, har stiftet familie, har stort nettverk og en fremragende psykisk helse:)

[Anonym bruker]

Jeg har en halvsøster som er 16 år eldre enn meg og som jeg aldri har bodd sammen med, så jeg regner meg selv som enebarn. Synes jeg har klart meg veldig bra i livet. Drev egen bedrift, kjøpte hus når jeg var 26 og har aldri hatt angst. Tror ikke dette henger sammen med om man har søsken eller ikke, men alt fra arv (angst og depresjoner) til miljø til enkeltindivider.

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn og har klart meg bra. Fått meg utdanning og jobb, barn, stått på egne bein som alenemor på heltid. Men jeg har aldri hatt noe som helst nettverk, venner og familien min bor alt for langt unna at jeg kan se dem oftere enn en gang i året.

[Anonym bruker]

Mener å ha lest noe forskning på det, og der har det kommet fram at enebarn og den eldste i søskenflokken er det som klarer seg best i livet med tanke på utdanning og karriere etc.

[LillaGorilla♥♥]

Ja, jeg synes da det.

Har flotte foreldre og svigerforeldre som stiller opp, grei økonomi, snill mann og en god jobb.

 

Skulle det ha så mye med det at jeg er enebarn å gjøre?

[magica fra tryll]

Jeg er ikke enebarn, og yngst,-og har klart meg veldig bra;) Det har broren min også gjort,-og mannen min. Han er også yngst med flere søsken...hehe Er jo ikke det det kommer an på,-det skjønner vel alle???

[Anonym bruker]

Selv har jeg en bror.Både jeg og min bror sliter med angst.Og har et dårlig forhold.Kranglet mye i oppveksten og har omtrent ingen ting med hverandre å gjøre i dag.Ikke alle som har søsken blir perlevenner.Så jeg kan ikke se noe positivt med å ha søsken i hvertfall ikke når det blir sånn som det er hos oss.

 

Skjønner at du ikke ser noe positivt i å ha søsken siden det ikke har gitt deg noe positivt, men tror du familien din ville fungert bedre og du sluppet slite med angst om du ikke hadde hatt en bror?

 

Jeg har fire søsken og vi har klart oss veldig bra alle sammen, ingen psykiske lidelser, alle har utdanning og jobb, vi er gode venner og har stor glede av hverandre og ingen av oss kunne tenkt oss livet uten de andre. Vi har hatt en god oppvekst.

Jeg har også en venninne som er enebarn, hun hadde også en god oppvekst, snille omsorgsfulle foreldre som tok godt vare på henne. Hun er blitt en flott kvinne med god jobb, mange venner og er godt likt. Men hun savner søsken da, særlig nå som foreldrene begynner bli gamle og trenger litt hjelp osv. Hun misunner oss våre store familieselskaper og at vi er fire stykker som deler på ansvaret for våre foreldre når de blir gamle.

 

At man er enebarn betyr absolutt ikke at man klarer seg dårlig i livet, men at man har søsken betyr ikke krangel og angst heller.

[Anonym bruker]

Nei, kan ikke si det. Selv med de forutsetningene jeg hadde:

 

Barn av alenemor, hun var 19 da jeg ble født.

Mamma var (er) psykisk syk.

Mamma var (er) rusmisbruker og sonet en fengselsstraff da jeg var liten, så jeg bodde 2 år hos mormor.

Vi var ekstremt fattige, på den tiden var det ikke så mange støtteordninger for aleneforsørgere.

Pappa ville ikke vite av meg.

Flyttet langt unna øvrig familie.

Barnevernsbarn.

Mobbet.

 

Det høres ikke særlig bra ut, gjør det vel?

 

Men - jeg har tre nydelige barn med min fantastiske ektemann. Vi har vært gift i snart 14 år. Jeg har høyskoleutdannelse. Vi eier hus og bil, har romslig økonomi.

Har ofte tenkt at jeg er heldig som klarte meg. At jeg ikke gikk i mammas fotspor, med dop, ingen utdannelse og en promiskuøs livsstil.

Jeg har kommet frem til at jeg er et løvetannsbarn. Mammas liv har alltid vært skrekken for meg. Aldri om jeg ville ha det som henne og aldri om mine barn skulle ha det som meg! Aldri skulle mine barn ha samme pappamateriale som meg og aldri skulle barna mine oppleve kneippbrød til morgen, middag og kveld, klær fra Fretex, ingen ferier og en evig angst for å finne meg død etter skoletid. Aldri i verden om barnevernet skulle ha grunn til å komme inn i vår familie.

Så når alt kommer til alt, så må jeg nesten takke mamma. Hun var en god rollemodell i å vise hvor elendige valg man kan ta.

[Anonym bruker]

PS - er selvsagt glad for at jeg ikke har søsken. Hun hadde garantert ikke maktet flere.

Men jeg har overskudd og ressurser til flere, derfor har jeg tre barn.

 

#11

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn, og har klart meg veldig bra! Men oppveksten med min mor (min far dro når moren min var gravid) har vist lært meg mye om hvordan jeg ikke vil være som person/mor.

[Anonym bruker]

Nei, kan ikke si det. Selv med de forutsetningene jeg hadde:

 

Barn av alenemor, hun var 19 da jeg ble født.

Mamma var (er) psykisk syk.

Mamma var (er) rusmisbruker og sonet en fengselsstraff da jeg var liten, så jeg bodde 2 år hos mormor.

Vi var ekstremt fattige, på den tiden var det ikke så mange støtteordninger for aleneforsørgere.

Pappa ville ikke vite av meg.

Flyttet langt unna øvrig familie.

Barnevernsbarn.

Mobbet.

 

Det høres ikke særlig bra ut, gjør det vel?

 

Men - jeg har tre nydelige barn med min fantastiske ektemann. Vi har vært gift i snart 14 år. Jeg har høyskoleutdannelse. Vi eier hus og bil, har romslig økonomi.

Har ofte tenkt at jeg er heldig som klarte meg. At jeg ikke gikk i mammas fotspor, med dop, ingen utdannelse og en promiskuøs livsstil.

Jeg har kommet frem til at jeg er et løvetannsbarn. Mammas liv har alltid vært skrekken for meg. Aldri om jeg ville ha det som henne og aldri om mine barn skulle ha det som meg! Aldri skulle mine barn ha samme pappamateriale som meg og aldri skulle barna mine oppleve kneippbrød til morgen, middag og kveld, klær fra Fretex, ingen ferier og en evig angst for å finne meg død etter skoletid. Aldri i verden om barnevernet skulle ha grunn til å komme inn i vår familie.

Så når alt kommer til alt, så må jeg nesten takke mamma. Hun var en god rollemodell i å vise hvor elendige valg man kan ta.

Jeg blir så glad når jeg hører det går an å bryte ut av dårlige mønstre! Pappaen min er første mann i sin familie som ikke er alkoholiker, så jeg er heldig og er barn av en som deg! Barna dine er heldige!

[Anonym bruker]

Er enebarn og har klart meg bra. God utdannelse, har venner, mann, barn og hus ;-)

 

Men har alltid savnet søsken. Slet voldsomt da jeg flyttet hjemmefra og inn i bokollektiv fordi jeg ikke var vant til å forholde meg til andre i mitt eget hjem. (gikk seg fort til da). Savnet lekekamerater på ferie (mamma og pappa var dårlige på å dra på tur med andre med barn) og spesielt nå når foredrene mine er skilt og pappa har fått slag så føler jeg meg veldig alene med ansvarsbyrden.

 

Men klart meg fint har jeg

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn og har klart meg bra. Fått meg utdanning og jobb, barn, stått på egne bein som alenemor på heltid. Men jeg har aldri hatt noe som helst nettverk, venner og familien min bor alt for langt unna at jeg kan se dem oftere enn en gang i året.

 

Må tilføye at jeg er sjeleglad at mine barn er to. jeg ser hvor mye utbytte de har av hverandre og hvilken berikelse det er å ha søsken.

[Anonym bruker]

Jeg blir så glad når jeg hører det går an å bryte ut av dårlige mønstre! Pappaen min er første mann i sin familie som ikke er alkoholiker, så jeg er heldig og er barn av en som deg! Barna dine er heldige!

 

 

Takk skal du ha! Jeg er ingen perfekt forelder, men vil påstå at mine barn har det langt bedre enn det jeg hadde. Mamma og jeg har etterhvert fått et godt forhold og jeg er glad i henne på tross av alt. Hun er veldig stolt av meg og er glad for at mitt voksenliv gikk så mye bedre enn hennes.

 

#11