Når dere velger antall barn dere vil ha...

[Anonym bruker]

Det er så mange spørsmål her inne om hvor mange barn man ønsker, om en er for lite, om tre og fire er for mye osv. Mange spør også om hvordan det er å ha to barn, tre barn, hvor tett i alder osv. Men jeg synes det er en gjenganger at folk svarer ut i fra tanker om barnets første leveår. F.eks: "Vi har to barn nå på 3 og 1 år, og det er mer enn nok for oss, vi er utslitte", eller "vi har 20 mnd mellom våres barn, de er 1,5 og 3 år nå og det er kjempeslitsomt!" osv. Noen ganger ser jeg noen som ymter frampå litt om at søsken kan få mye glede av hverandre, og at det kan være godt å ikke være alenebarn når en selv blir gammel fordi barnet skal slippe alle bekymringene rundt syke/gamle foreldre alene.

 

Men jeg synes det er så lite tanker om store barn, ungdommer og voksne. Tenker dere over hvordan det blir når barna ikke lenger er småbarn og trenger å bli passet på kronisk? At det kanskje hadde vært kjekt med flere da? Eller at det kan bli dyrt med mange tenåringer? Kanskje barna trenger kausjonist når den tid kommer, har dere tenkt over slike ting? økonomisk hjelp, hjelp til pusse opp billig, hjelp til å passe barnebarn. Hvor mange barnebarn kan man forvente med bare ett barn? Tenk om det barnet ikke vil ha barn? Eller tenk om alle fem barna dine får fire-fem barn hver? Det kan jo bli travelt og dyrt og følge opp... Det å være voksne og alene, eller med søsken? Generelt sett, tenker dere over antall barn på litt andre måter enn bare når de er helt små og krevende?

[Anonym bruker]

Ja vi har tenkt også fremover i tid og for oss passer det med 2 barn. De er nå 4 og 6 år.

[Anonym bruker]

Jupp, det har i hvert fall jeg tenkt på! Derfor holdt det egentlig med to, men så kom det søren meg en tredjemann også!

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt det samme om at der virker som folk tar valget kun ut fra situasjonen her og nå.

 

Vi har tre fra 5 år og nedover og ønsker oss en til etterhvert. Vi syns det er litt slitsomt til tider, men har tro på at det skal bli enda mer morsomt, og slitsomt på en bedre måte når de blir eldre og i kan være mer aktive på en annen måte enn i dag.

 

Det vil bli mye lettere når de kan pakke sine egen bag, feste bilbelte selv, stelle og kle seg selv, passe seg for bilene uten å bli mast på, være like gode/dårlige som oss voksne når vi skal gå på ski, finne seg drikke selv, klare seg selv om morgenen i helgene, trille sin egen koffert når vi skal på ferie osv. Nå er alle avhengige av assistanse, og babyen er ikke mulig å ta med hvor som helst. F.eks på fotturer fra hytte til hytte i fjellet og den mellomste er for tung til å ha i bæremeis, men for liten til å gå langt selv.

 

Vi kan til og med dra ut uten barn en kveld uten å føle ubehag for at minsten ikke er i nærheten. Nå kan jeg telle på en hånd hvor mange kvelder vi har hatt barnevakt side vi fikk den første, og det er kun en gang vi har hatt barnefri også morgenen dagen derpå.

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Vil gjerne ha 3, to er vel enklest så lenge de skal følgesopp på aktiviteter ol fordi da blir det en forelder på hver..

 

Men som ungdommer voksne har jeg alltid ønsket str familie, store julemiddager, søndagsmiddager:) veldig familiekjær så jeg håper egentlig på 3 barn:)

alle vil få soarekonto til dåpen så penger vil føres over dit fra faddere, og familie som vil gi penger til kul g bursdag det blir MYE penger til leilighet når de er voksne:) kausjonist vil jeg klare og være om det trengs, de vil ha en del egenkapital eller en veldig privilegert bestefar som mer enn gjerne hjelper til om de blir fornuftige mennesker og viser spare evne

 

Kjæresten ønsker foreløpig kun to, men vi får se da:) om neste blir en umulius kanskje vi stopper der, men egentlig tenker vi ikke så langt bortsett fra at jeg vil ha fler enn 2 blandede det er stas med stor familie når de blir voksne når de er små er det jo veldig slitsomt tror jeg..

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Sorry mye skrivefeil skriver fra iPhone. Håper det var litt leselig iallefal.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg har tenkt det samme om at der virker som folk tar valget kun ut fra situasjonen her og nå.

 

Vi har tre fra 5 år og nedover og ønsker oss en til etterhvert. Vi syns det er litt slitsomt til tider, men har tro på at det skal bli enda mer morsomt, og slitsomt på en bedre måte når de blir eldre og i kan være mer aktive på en annen måte enn i dag.

 

Det vil bli mye lettere når de kan pakke sine egen bag, feste bilbelte selv, stelle og kle seg selv, passe seg for bilene uten å bli mast på, være like gode/dårlige som oss voksne når vi skal gå på ski, finne seg drikke selv, klare seg selv om morgenen i helgene, trille sin egen koffert når vi skal på ferie osv. Nå er alle avhengige av assistanse, og babyen er ikke mulig å ta med hvor som helst. F.eks på fotturer fra hytte til hytte i fjellet og den mellomste er for tung til å ha i bæremeis, men for liten til å gå langt selv.

 

Vi kan til og med dra ut uten barn en kveld uten å føle ubehag for at minsten ikke er i nærheten. Nå kan jeg telle på en hånd hvor mange kvelder vi har hatt barnevakt side vi fikk den første, og det er kun en gang vi har hatt barnefri også morgenen dagen derpå.

 

Nesten litt spookey å lese dette, for det var så utrolig kjent! Bare at vi ikke ville ha fire da (men det fikk vi likevel, hehe... glad for det nå da!). Og du har helt rett, det blir mye enklere etterhvert! Nå er vår minste akkurat bikket 2,5 år, og eldstemann nærmer seg 9,5 år. Det er fortsatt litt mye styr med vesla, men det blir enklere for hver måned som går. Det er selvsagt andre ting som krever tiden nå enn da alle var helt små, men jeg trives mye bedre med disse tingene. Som kjøre til og fra treninger, se på oppvisninger, kamper osv, sitte med dem å gjøre lekser, argumentere for hvorfor vi har innetider og leggertider som vi har osv. Men herlighet. De to store klarer sg omtrent helt selv på det meste nå. De dusjer selv, steller seg selv (ok, jeg/mannen pusser over på tennene enda), legger klærne til vask, pakker sekken sin, henger opp yttertøyet sitt, går ut alene med venner, hjelper til i huset, kan se etter småsøsken litt (inne)... og så er det så mye gøy ting man kan gjøre med store barn

[Anonym bruker]

Vi har også hatt alt det du skriver i tankene.. Og jeg tror også det at mange av de som får barn, viderefører mange likhetstrekk som dem hadde igjennom oppveksten.. Som f.eks her i gården, så har verken jeg eller mannen min fått noe økonomisk hjelp fra våre foreldre, nettopp fordi vi har blitt oppdratt til at en bør helst klare seg selv..

En kan heller begynne å lure på de jentene som velger å få 2 barn, å dessverre ender opp som alene mor i en alder av 18-22år, og ikke har råd til å kjøpe ungene sine strømpebukser en gang..

[Vicky 83]

Jeg ønsker meg tre barn, men det kan være at vi stopper på to fordi vi ikke orker mer. Har ett barn nå. Tror tre stk. holder når de er voksne også. Min svigermor har seks barn, og det hadde jo blitt noen enorme familiebesøk om alle hadde stiftet egen familie. Jeg synes det høres vanskelig ut å servere middag til ca. 30 stk. Men jeg har tenkt på at muligheten for å få barnebarn øker jo flere barn man har. På den annen side er det viktig å ha god kontakt med de barna man har, da er det større sjanse or at man får ta del i livet deres.

[Gjest AnneS]

Vi var egentlig ferdige med barn etter 2 stk, men etter å ha tenkt over fordelene med å ha 2 andre søsken når de vokser opp, så har vi bestemt oss for en til Mannen min har 2 søsken og jeg ser hvor greit det kan være å ha 2 og "spille på" når en trenger hjelp/støtte osv. Jeg har en bror og vi kommer veldig godt overens, men har ønsket meg en søster av og til i oppveksten... Dessuten tenker jeg på hva som vil skje med det ene barnet om det andre (Gud forby) skulle dø :S Må være godt å ha enda et søsken å dele sorgen med og støtte hverandre. Mulig jeg overanalyserer litt her altså, men sånt har jeg tenkt på i det siste

[Anonym bruker]

Vi var egentlig ferdige med barn etter 2 stk, men etter å ha tenkt over fordelene med å ha 2 andre søsken når de vokser opp, så har vi bestemt oss for en til Mannen min har 2 søsken og jeg ser hvor greit det kan være å ha 2 og "spille på" når en trenger hjelp/støtte osv. Jeg har en bror og vi kommer veldig godt overens, men har ønsket meg en søster av og til i oppveksten... Dessuten tenker jeg på hva som vil skje med det ene barnet om det andre (Gud forby) skulle dø :S Må være godt å ha enda et søsken å dele sorgen med og støtte hverandre. Mulig jeg overanalyserer litt her altså, men sånt har jeg tenkt på i det siste

 

Har 3 stk nå på 7, 6 og 4 år. Kunne tenke meg to unger til. Tror vi fint hadde greid det nå som de er små, men er redd det blir for dyrt på sikt med tanke på at ungdommer koster mye mer enn småbarn..

I tillegg blir det jo feks veldig dyrt med ferier for 7 stk og man må ha større bil, osv...

Så vi ser nok vår begrensning og stopper på 3 barn.

[Gjest thricane]

Ja det gjør jeg.

[Nyttårs barn]

Nå er det vel sånn at vi lever i nuet og ser de utfordringene som er i dag. Tror nok at mange burde senke forventningene til seg selv(og partneren) i de mest slitsomme småbarnsårene og tenke på at dette er kun en kort tid.

Så er det som du sier også utfordringer med større barn, press om å ha de rette klærne og utstyret og mange viktige valg som skal taes.

Alt har sin sjarm.

To barn er passe for meg, men hadde jeg startet før så kunne kanskje tre vært mer aktuellt.

[☆☆☆]

2 er det antallet barn man får støtte til ved assistert befruktning. Behandlingen er også veldig tøff, så akkurat nå frister det mest å gi seg med en. Men jeg har jo håp om 2 etterhvert. Får vi det er vi utrolig heldige. Klart at man kan skaffe seg nr 3 i det private helsetilbudet, men jeg ser det som usansynlig. Av og til handler det om å sette pris på de man har fått framfor å utsette kroppen sin for mer juling.

 

Venter (u)tålmodig på nr 1 dom er ventet om 19 dager

[Anonym bruker]

Både jeg og mannen min kommer fra barnrike familier. Han ble godt fulgt opp og manglet ingenting, mens hos meg så var det så som så og en tragedie.

 

Siden før jeg fikk barn var det veldig viktig for meg at mine barn skal følges opp ikke bare når de er små, men spesielt når de blir større.

 

Jeg ønsker også å ha muligheten til å stille opp for dem og deres barn etterhvert noe jeg ser mine foreldre sliter litt med å få til med nesten 30 barnebarn.

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp med tre søsken, og mannen har vokst opp med to søsken.

 

Jeg elsker storfamilien og er ser på det å få mange barn som en investering i resten av mitt liv.

 

Jeg liker småbarnstiden også jeg da, så å få fire barn på 7,5 år har ikke vært noe problem her, jeg liker bedre bleieskift og nattevåk enn den evige logistikken med større barn som skal være med på både det ene og det andre

 

Men det er helt klart fordeler med at ungene blir større også og jeg gleder meg til alle faser av det videre livet. Tiden med fire tenåringer i hus kan nok bli spennende på mer enn en måte (hehe), men gøy at ungene vokser til og vi kan gjøre andre ting sammen enn å grave i sandkassa og bygge lego også. At feriene utvikler seg fra legoland til ting som er spennende for tenåringer osv osv.

 

Jeg ser også hvor stor glede jeg og mannen har av søsknene våre som voksne, vi har alltid noen å ringe til, noen å spørre om hjelp, noen å invitere på middag, noen å bytte barnevakttjenester med, reise på ferie med osv.

 

Noen her nevner at det kan være vanskelig å følge opp besteforeldrerollen om man har fem barn som får fem barn hver, men da glemmer dere å tenke på at de fem søsknene også har hverandre når de trenger hjelp til alt fra barnevakt til å løfte en tung fryser. Jeg trenger ikke ringe mamma når jeg trenger hjelp til å legge opp en bukse, jeg kan ringe søsteren min. Jeg trenger ikke ringe svigermor når jeg trenger hjelp til å hente i barnehagen, jeg kan ringe broren til mannen min osv. Vi er en stor familie som alle stiller opp for hverandre når det trengs, man får det ikke bedre enn det

[Anonym bruker]

Ja, jeg har tenkt mye på dette, og når jeg tenker fremover så vil jeg gjerne ha mange barn. Men her og nå er jo også noe man må gjennom, og når jeg rett og slett vet at jeg ikke orker flere babyer, så blir det jo veldig lite aktuelt.

[Tigerpote]

Ja, dette har jeg tenkt over. Jeg vil ha minimum 2 (det har jeg snart) og max... 4 kanskje?

[Mammaigjen<3]

I vår storfamilie har barna hatt og har stor glede av hverandre, de har blitt ansvarsbevisste og lært seg å ta del i økonomisk planlegging. De største takker meg for en varm oppvekst hvor det alltid har vært åpent hus. I mangel på mulighet for dyre ferieturer har vi hatt barnas venner på overnatting. Vi som foreldre blir ydmyke av å se barnas omsorg for mennesker i rundt seg. Dette kompenserer for min dårlige samvittighet for få Sydenturer. Jeg har et fantastisk forhold til alle mine barn, men må innrømme at det blir manko på "alenetid"! Hadde aldri drømt om å bli velsignet med så mange barn, likevel: føler meg som verdens rikeste!! Jeg har tatt en lengre utdanning og er i full jobb nå, men drev familiebarnehage da de eldste var små, for å få mer tid med barna

 

Eldstemann er straks 18 år, tjener egne penger og er toppidrettsutøver

[Gjest Jente07♥]

2 er det antallet barn man får støtte til ved assistert befruktning. Behandlingen er også veldig tøff, så akkurat nå frister det mest å gi seg med en. Men jeg har jo håp om 2 etterhvert. Får vi det er vi utrolig heldige. Klart at man kan skaffe seg nr 3 i det private helsetilbudet, men jeg ser det som usansynlig. Av og til handler det om å sette pris på de man har fått framfor å utsette kroppen sin for mer juling.

 

Venter (u)tålmodig på nr 1 dom er ventet om 19 dager

 

Vi har også 2 prøverørsbarn:-) Nå er den minste 2,5 år og lysten på en nr 3 har virkelig begynt å melde seg! Over sommeren tror jeg nok vi går igang privat. Har alltid ønsket meg 3 eller 4 barn, og heldigvis har jeg "glemt" den utrolig slitsomme og vonde prosessen, aborten,overstimulering, sykehus innleggelse mm....IVF prosessen er nesten som en fødsel, med tiden glemmer man hvor vondt det var og følelsene rundt det. Man ser bare hvor verdt det var strevet og smerten:-)

 

Når jeg ser på de to mirakelene mine, håper jeg virkelig jeg får oppleve det minst en gang til! Men går det ikke, så klarer jeg nok å godta det også.

 

Lykke til med forestående fødsel og etterlengtet baby, du går en fantastisk spennende tid i møte!