Reagerer helt idiotisk på dette, hvordan snu det?

[Anonym bruker]

Har etter mange år utredning fått bekreftet at jeg har et annerledes barn.

 

Autisme, ADHD og nedre grense på IQ test, kanskje ikke så rart vi har strevd så mye. Føler en stor sorg og en veldig uro for fremtiden.

 

Vi følger han opp med møter og alt vi kan gjøre med tanke på skolen, men jeg mister helt grepet om resten av livet mitt om dagen. Alt er plutselig tiltak, å komme i gang om morgenen, vaske og rydde, skole og lekser. Plutselig er alt et ork og den dårlige samvittigheten for at jeg ikke holder mål gnager meg.

 

Hva kan jeg gjøre for å snu denne tilbake? Vil bare legge meg under dyna og dytte i meg mat og bare sove. Føles helt tullete å være så stakkarslig.

[Anonym bruker]

Å, jammen kjære deg... Dette er helt normalt!

Man kan vel faktisk kalle det for en slags sorgprosess, og selv om det kanskje høres ille ut, sÅ er det ikke det!

 

Du har jo fÅtt beskjed om at ditt barn er annerledes, og fÅtt bekymringer for framtiden som folk flest kanskje ikke vil ha sÅ mange av.

 

Av erfaring kan jeg trøste deg med at dette vil gÅ over, og du vil overraske deg selv over hvor sterk man faktisk kan være! Til tross for at ting kan se mørkt ut nÅ, og du ikke helt ser hvordan du skal klare dette, vil det gÅ sÅ fint sÅ! En mors kjærlighet til barnet sitt driver frem krefter som man ikke ante at man hadde

 

SÅ ikke prøv Å tving dette til Å snu tilbake, eller press frem noe som du ikke er helt klar for enda. Bruk sorgprosessen til det som den er der for; fÅ det ut av systemet! Ikke tenk sÅ mye pÅ om huset ikke er shinet, eller om alle ærender blir tatt. Ta vare pÅ deg selv, og gjør det som du mÅ for at tiden fremover skal bli lettere.

 

Lykke til, og nyt livet til tross for at det dukker opp noen smÅ humper pÅ stien innimellom!

[Anonym bruker]

Tusen takk #2.

 

HI

[Anonym bruker]

Helt naturlig å få en reaksjon.

Forskere mener at en mann som får nyheten om at han er lenket til rullestol resten av livet og en som får vite han har vunnet flere millioner i Lotto er ca lykkelige ett år senere. Verken mer eller mindre.

Vi mennesker er tilpasningsdyktige.

Hvor gammel er gutten din?

Hvis han går på skole har dere kanskje i flere år forstått at det er noe der som ikke stemmer. Hadde ikke barnehagen noen mistanker?

Jeg forstår godt du er lei deg og deppa nå. Men vit at det er veldig mange annerledes ben der ute, men nydelige barn. Så dere er slett ikke aleine.

[Anonym bruker]

Du reagerer ikke idiotisk. Du opplever sorg.

 

Det er faktisk helt normalt å reagere som du gjør. Mange får slike beskjeder ved fødselen, men for oss med barn som får slike diagnoser som ditt barn har fått, så kommer sorgen senere. Mistanken i forkant er en ting, noe helt annet er det å faktisk se svart på hvitt hva det som er galt heter. For da kommer mer tankene på fremtiden, også på bakgrunn av hva man vet om diagnosene.

[ღTyrkiskPepperღ]

Føler med deg. Vet akkurat hvordan du har det nå, min datter fikk diagnosen psykisk utviklingshemmet i sommer og jeg falt rett i kjelleren. Orker ingenting, bare gren og ville helst bare gjemme meg godt under dynen. Sorgen er her fremdeles og det vil det nok alltid være. Har fremdeles mange tunge dager, hvor jeg bekymrer meg for fremtiden.. Men jeg er bedre i dag psykisk enn da jeg fikk den tunge beskjeden og jeg tror at en dag så kan jeg klare å akseptere det p en måte og leve ett normalt liv uten for mye tankekaos..

Din sønn har rett på hjelp i Bhg/ skole, min datter har utviklet så utrolig mye siden august da hun fikk tildelt over 30 timer i uken med støttepedagog/spesialpedagog.. Ser fremskitt måned for måned:)

 

Det blir bedre, men det tar tid og du er i din fulle rett til å sørge over beskjeden for det er ufattelig vondt å få en slik beskjed. Føler med deg og blir så lei meg for at det er flere der ute som får en slik beskjed.

Mange gode klemmer fra meg.

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange fine svar. Det varmer.

 

HI

[Anonym bruker]

Reaksjonen din er ikke idiotisk. Selvom man på forhånd gjerne har sine mistanker, så håper man vel innerst inne at det bare skal være å endre sin egen væremåte så blir alt bare bra Når man derimot får diagnosen/e svart på hvitt blir alt skrevet i sten. Det ER vanskeligheter som alltid kommer til å være der uansett. Ikke rart man faller litt.

 

Da sønnen min fikk autismediagnose for tre år siden knakk jeg helt sammen, og det varte jammen meg i ett års tid. Først nå kan jeg jobbe og leve uten å tenke på det konstant. Men jeg skal innrømme at det fortsatt kommer veldig tunge perioder. Når ting blir vanskelige med sønnen kommer også sorgen sterkere frem igjen. Det kommer nok alltid til å være sånn, selvom jeg fortsatt håper å kunne bli kvitt sorgen og de tankene mer og mer.

Jeg merker jo ofte at når man feks prater om familie, rutiner, hverdagslivet generelt, så sitter jeg og tenker at jeg er en annerledes mamma. Vår familie er annerledes..

[2 hjertegull :)]

Prøv å søk opp den tråden Tyrkisk Pepper startet om dette. Den var jo helt fantastisk!

 

Ellers sender jeg mange varme klemmer, og håper du trøster deg med ordene du får fra de andre her, om at din reaksjon er helt normal!

[Anonym bruker]

Denne tråden trøstet meg også

 

Har ikke lest tråden til Tyrkisk Pepper, noen som kan søke opp denne?

[Mandalas]

http://www.klikk.no/forum/barnimagen/index.php/topic/143910739-hvordan-komme-over-sorgen-av-a-ha-et-barn-som-ikke-er-som-andre/page__pid__144013560__st__40#entry144013560